30. mars - påskeengler?

Finnes det påskeengler? Eller er det bare juleengler? Jula varer helt til påske, sa jeg, og dro frem julepynt som vi fremdeles hadde liggende. Visst finnes det påskeengler! Med krøllete hår og hjerte på brystet. Stor entusiasme fra de små - ikke helt enkelt å tre perlene, men med litt tålmodighet og hjelp gikk det bra.

Det er ikke alltid fridager hjemme er så veldig spennende når alle andre har reist på ferie! Godt vi skal avgårde på hytta snart, vi også!

29. mars - dette var vanskelig, gitt...

Hva da? Babyfotografering. Av nyfødte tvillinggutter. Som plutselig finner ut at de aldeles ikke vil sove når de får besøk av en meget nervøs førstegangsfotograferende nyfødtfotograf. Jeg kom med alt pikk-pakket jeg hadde studert meg frem til at jeg trengte. Nytt 'strikketeppe', kurver, bakgrunner/tepper i diverse farger og varianter. Kosedyr. Og en tro på at nyfødte sover hele tiden. Noe de altså ikke gjør. På den andre side - hva er mer nydelig enn store, blå øyner som titter forvirret omkring. På let etter noe å feste blikket på. Lukten av babyer, melk og nyvasket hud.

Så jeg fikk en flott opplevelse. En fantastisk opplevelse. Og masse lærdom til neste gang. For jeg har avtalt at vi tar en ny runde om en ukes tid. Kanskje har de kommet over det typiske fosterstadiet som jeg har så lyst til å fange - men likefullt er de fortsatt små. Veldig små. Og hinsides nydelige!

Takk, kjære foreldre, for at jeg fikk forsøke meg!!

28. mars - to må man være

som regel, iallefall, for å kunne bli gravid. Og to stykker kom på besøk til meg i dag. Et lykkelig par som snart, veldig snart, skal få oppleve gleden av å bli mamma og pappa for første gang. Og jeg fikk lov til å oppleve gleden av å fotografere et gravid par for første gang. Og jeg bare sier; dette fristet til gjentagelse!!

Jeg vet ikke hvem som var mest nervøs da de kom; fotografen, mamma'en eller pappa'en. Hva gjør vi? Hva har vi på? Hvor ser jeg? Smiler? Drømmende? Fnisende? Nusse magen? Ikke helt oss, nei. Men mamma'en hadde tenkt og studert. Jeg hadde surfet og studert. Og sammen fikk vi tatt mange bilder. Jeg lærte masse! Og hadde jeg tatt bildene nå i etterkant hadde jeg gjort noe anderledes. Selvfølgelig! Man lærer underveis. Og spesielt når man sitter i fred og ro i etterkant for å redigere bildene.

Men totalt sett; veldig fornøyd. Og håper inderlig at mamma'en og pappa'en er fornøyd også. For da får jeg kanskje lov til å fotografere prinsessen om ikke så lenge...

27. mars - strikkedilla som ikke varte

Før strikket jeg. Masse! Enkelte lærere på videregående var så tørre og kjedelige at den eneste måten å holde seg våken på var å strikke. Vi var 5 jenter som hadde en stilltiende avtale med læreren om at dette var lov - så lenge vi fulgte med og ikke hadde for avanserte mønster. Og mens resten av klassen sov strikket vi. Og ble de 5 beste i klassen...

Strikkingen fortsatte i studiene. Og årene etterpå. Helt til jeg fikk barn. Da tok det slutt. Et par gensere og en kjole til Turi. That's about it. Jeg gikk lei. Hadde ikke tid. Eller ork. Men jeg savner det. Savner å se noe ta form mellom fingrene mine. Men så inntok fotograferingen og redigeringen livet mitt. Og jeg fikk enda mindre tid tilgjengelig. Jeg følger jo ikke med Grey's eller Frustrerte Fruer engang. Så jeg kan jo ikke strikke meg gjennom episodene heller.

Men det hender fortsatt at jeg kommer over noe som jeg bare får SÅ lyst på. Såkalte baby fringe blankets som jeg har funnet på Etsy. Rålekre saker, synes jeg. Spesielle. Tar kanskje litt oppmerksomhet, men jeg falt med én gang. Men betale $50-60 for dem + frakt og moms - nei, det ville jeg ikke. Så da oppsøker man en strikkeforretning - og går berserk i lekre garn av alle sorter. Ull. Silke. Gulltråd. Mohair. Bomull. Og resultatet ble dette:

I mangel av baby-modell tar jeg i bruk den mykeste av de myke kosedyrene jeg kunne finne. Men på mandag skal jeg fotografere et par helt nyfødte tvillinggutter. Da får jeg kanskje tatt dette i bruk.

26. mars - Vårtegn!

14 dager borte fra landjorden. 14 dager der alt jeg ser er hav. Bitte litt regn. Masse skyer. Og enormt med bølger. 14 dager borte i fra snøsmelting, identifisering av alt som har lagt under snøen hele vinteren, den første blomsten som titter opp. Verden var totalt forandret da jeg kom hjem i går. Jeg kjente det kriblet i hele kroppen i det jeg skimter land fra helikopteret. Jeg ser marken igjen. Riktignok grå og skitten, men uten snø! Snøklokkene som har dukket opp i klynger på markene. Og jammen tror jeg at jeg skimtet en hestehov i veikanten.

Men det var i dag at våren plutselig kom. På skikkelig vis. Dagen startet med småregn og tåkedotter. Men tidlig på ettermiddagen klarnet det opp, og plutselig var våren der! Ungene fikk fornyet energi og forlangte en tur ut. Frem med sykler - og Tord fikk tatt sin flotte orange bursdagsgave i bruk. Utendørs! I småsko og uten lue. Turi kastet langbuksen og fant frem skjørt.

Og mamma la seg flat på magen i veien - med kamera foran øyet. Endelig er det VÅR!!!

25. mars - innskriving OG bursdag...

+ at mamma kom hjem! Kan verden bli noe særlig bedre enn dét?

6 år og nå iallefall stor gutt. Uansett hva andre sier. Stor for det meste, men liten når det trengs. Og av og til trengs det veldig ofte. Faktisk så ofte at mamma egentlig hadde ønsket at det fortsatt var et år til skoleoppstart. Sistemann er faktisk på vei til å bli stor. Vi er ferdig med barnehagen om noen få måneder. Tryggheten og forutsigbarheten. Leken. Jeg vet det blir bra på skolen også. Men synes steget er stort å ta. Det var mye enklere da Turi ble skrevet inn. Hun var klar for å sitte ved skolepulten. Klar for nye utfordringer. Lekser. Håndsopprekking. Og gleden over å ha større barn rundt seg.

Tord er som mange andre 6-åringe gutter - glad i å leke, rope høyt, springe langt. Skolepulten blir nok en snever verden etterhvert, er jeg redd. Og håndsopprettingen som han i dag demonstrerte han kunne vil nok helst være mer uvanlig en vanlig...

Men det går nok bra. Med litt støtte og hjelp. Gode kompiser og flinke lærere. Og en mamma som elsker deg! Gratulerer med dagen, lille venn!!

referanser...

Å sitte langt uti havet langt fra snø (og stort sett regn) medfører at jeg mister litt referansepunkter.
Referansepunkter til årstider. Og til dager. Lørdager er grei

- da kommer jeg iallefall på det når jeg kommer til middag; dessertbordet!

Og på søndager er det stort sett alltid øvelser. Stort sett.

Men ikke i dag.

Jeg har bestemt meg for å få med meg andre i referanse-mistingen også.

Så jeg kjører øvelsen en annen dag...

Jeg vet det er vinter.

Eller nei - det lakker mot vår.

Det går faktisk an å gå turer ute uten den tykke jakken.

Vinden tar ikke fullt så hard og kaldt.

Ikke alltid.

Men så plutselig er wind-chillen på -7° igjen

- og alle referanser til at våren er på vei forsvinner.

Da er det greit å ta en liten bloggerunde for å se at de små gløttene av vår faktisk er der.

Innimellom.

Jeg har ikke fått tid til noen kommentar-runde enda

- men håper at kvelden kan komme uten at jeg sovner før jeg får lagt hodet på puta.

savner deg...

så det gjør vondt langt inn i hjertet mitt, lille venn. Trøsten får være at jeg vet du har det bra og at jeg snart får ha armene dine rundt meg igjen ♥

♥ ♥ ♥

Peek a boo...

Burde selvfølgelig ha kalt denne for 'titt tei' eller noe slikt, men etter at Tanja og Charlotte startet sitt fantastiske lille foretak har dette navnet bare surret rundt i hodet mitt. Så da disse bildene lå for tur til å bli satt i album kunne jeg selvfølgelig ikke kalle siden noe annet enn

Takkekort

Da kan jeg legge ut takkekortet som jeg hjalp min venninne Marita å lage av bildene jeg tok i bryllupet og i fotostudio etterpå. Går jo ikke an å legge det ut før folk har fått det i posten... En liten stund siden bryllupet - men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves :-)

Side 1:

Side 2:

 Side 3:

Side 4:

Kortet ble printet hos Kortshop.no, og siden de måtte ha mange ble ikke stykk-prisen så altfor dyrt heller. Og kvaliteten og servicen var upåklagelig!!!

I dyrehagen...

For lenge, lenge siden. Men album lager ikke seg selv og bildebunken (eller egentlig opptatte MB på EHD'en...) blir stadig større. Så jeg forsøker stadig...

11. mars - en ekstra dag hjemme...

Tåken kom! Tykk, grautete og lavthengende tåke. Fuktig og kjedsommelig. Og lammende. To helikopter fra Flesland var alt som tok av i dag. Resten ble kansellert. Etter flere timer med venting. Ingen jubel å spore. Hotell må oppdrives. Kolleger står over ute. Og vi venter på land.

De andre reiste til byen for å slå i hjel kvelden. Jeg reiste hjem. Med en blandet følelse i magen. Glad for å få et døgn til med mine kjære. Men lei meg for han som sitter i havet og ikke kommer hjem til sine.

Jubel hos min bedre halvdel - ungene var heller litt lunkne... Planene måtte jo forandres. De hadde hver sine avtaler med venner de skulle bli med hjem. Som da plutselig måtte kanselleres. Impulsivitet er ikke den egenskapen som mine barn er best på. Men no hard feeling hos mamma. Jeg forsøkte heller å finne på noe gøy. Som bibliotek-besøk for Tord og meg mens vi ventet på at Turi gjorde seg ferdig med dansingen. Flere nye bøker er lånt hjem så pappaen skal få litt å gjøre på kveldene som kommer.

For i morgen letter tåken. Sier iallefall værmeldingen.