5. januar - frost

I det jeg våknet en gang i natt kjente jeg med en gang at i dag kom til å bli en fin dag. Det var iskaldt! Vi ligger med vinduet åpent - og alle tre (Tord inkludert) lå omtrent oppå hverandre for å holde varmen! Men sånn liker vi det - og sånn sover vi best. Imidlertid - jeg bestemte umiddelbart at dagen skulle dedikeres til temaet 'frost' - selv om vi har kommet til tirsdag...

Da ble det makroer igjen! Må innrømme at jeg for tiden har en forkjærlighet for makroer - en helt ny verden åpner seg når jeg kikker inn i 100 mm f/2,8 macro-objektivet mitt. Desidert favoritt-objektivet - selv om jeg er strålende fornøyd med de to andre også! Men som en allrounder - iallefall til det bruket jeg har nå - fungerer 100 mm'eren ypperlig! En gang skal jeg bytte ut denne med IS/L-utgaven, men enn så lenge er jeg mer enn fornøyd med den jeg har.

Og sammen med det nye kameraet så kan jeg ikke si annet enn at det ikke står på utstyret når bildene ikke nødvendigvis blir slik jeg vil ha dem. 7D'en er fantastisk! Er bare novise enda når det gjelder funksjonalitetene, men sakte og sikkert kryper jeg meg gjennom bruksanvisningen (ja, Anne - du har helt rett, jeg NYTER bruksanvisninger :-). Én artig liten detalj jeg har lyst å nevne i forbindelse makro-fotografering; 7D'en har live view. Og med live view følger muligheten til å forstørre opp motivet 10X! Med andre ord - jeg er ikke lengre avhengig av å ha syn som jeg hadde før jeg startet studiene!!! Så by-by linser og briller - vurderer å reinvestere de pengene i noe fotoutstyr istedet :-).

Fortsatt kaldt, fortsatt liggende på magen - og sannsynligvis er jeg samtaletema rundt et par middagsbord i dag. Tror ikke gårdbrukerne i Fjorden er vant til å se jentene liggende på magen i snøen med rumpen høyt i været...

For flere bilder om frost, gå til mandagstema.

Transport

Mandagstema og Fotoverden samarbeider denne uken om ukens utfordring. Temaet er TRANSPORT. Jeg lette arkivet rundt etter noen kule biler eller fargesprakende seilbåter, men tilsynelatende så trigger ikke slike transportmidler meg.

Imidlertid har mine to små oppdaget fordelen av sykler. Og det er jo i høyeste grad en form for transport. Selv om det tidvis går altfor fort og vinglete i nedoverbakkene, og altfor treeeeeeeegt i oppoverbakkene så kommer man da frem. Og iallefall når man har storebror og mamma som går bak og skubber!

7. juni - Du ska' itte trø i graset.

Søndag. Sol. Sommer. Blomster. Og fornøyde barn. Først på tur til Vågen. Nudelsuppe med varmt vann i termos. Bøtte og spade. Lørdagsutgaven av BT. Og selvfølgelig kameraet. Deretter via Dina på vei hjem. Og der traff vi for øyeblikket verdens vakreste blomstereng. Etter å ha tilbrakt våren i byggefeltet vårt blir jeg henrykt når jeg treffer på slike motiv. Og det får meg til å lure på hvor lag tid det tar før vi får litt blomster og hage rundt oss... Da er det godt å ty til nabolaget, der blomsterengene er allestedsnærværende, og egentlig forbudt område. Det oppdaget vi da bonden kom. Heldigvis så han ikke meg - og ungene fikk bare litt kjeft. Det hadde sannsynligvis vært verre dersom jeg hadde reist meg opp, fra midt utpå engen. Med smørblomst i håret. Men jeg passet på ikke å trø ned graset!

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og ei mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Einar Skjæraasen

I tillegg til å være dagens 365-bidrag passer bildet også til Mandagstemaet 'Sommerlig'. For andre sommerlige bidrag, klikk her.

Trøbbel

Trouble brings experience, and experience brings wisdom.
Jeg håper iallefall at trøbbel medfører klokskap. At du for fremtiden har skjønt at man ikke kommer særlig langt her i livet med å putte begge beina i samme hullet på underbuksen. Det er så innmari lett å snuble...











---------------------
Igjen en artig utfordring fra

Gå til Mandagstema for å finne andres opplevelse av TRØBBEL.

Ha en riktig så fin uke!

18. mai - Glede

Gode, gamle Wikipedia sier blant annet dette om glede:

Glede er en følelse som setter noen i en til­stand av lykke.

Hva er glede for meg?

Den første snøklokken som kommer tidlig, tidlig på våren - lenge før noen andre har begynt å vurdere hvorvidt det er trygt å stikke hodet frem.

To armer som kommer smygende midt på natten - to kalde bein som blir lagt på magen. Et hode som legges inn på brystet mitt. Tord som ikke får sove.

En dag der jeg føler jeg har fått gjort noe. Bidratt med noe. Satt spor etter meg. Kanskje bare et kaffebesøk til en nabo. Eller en god middag til familien. Gjort Turi glad ved å tegne sammen med henne.

Eller den følelsen som Leo gir meg når jeg ser omtanken hans for andre mennesker rundt seg. Han selv som anser seg som usosial, men som aldri kommer bort fra store forsamlinger fordi det er så mange interessante mennesker å prate med. Eller som har en helt magisk tiltrekningskraft på unger under 3 år - de kommer like gjerne bort til han for å få kos og trøst som til sine egne foreldre. En finger å holde i, for eksempel, når folkemengden virket skremmende og hornmusikken lager øredøvende bråk.

Dét gir meg glede. En utrolig stor og ubeskrivelig glede.

--------------------

For andre sin opplevelse av glede, gå til Mandagstema og sjekk ut.

Ansvar

Jeg har aldri vært redd for å ta ansvar. Og jeg har aldri egentlig fått slippe unna heller. Min mor startet å studere da jeg gikk siste året på barnehagen - og siden deler av studiene startet før åpningstidene til barnehagen, var det jeg som tidvis hadde ansvar for å få min 3 år yngre søster og meg selv avgårde til barnehagen. Hun ble levert i den ene, og så gikk jeg over i det andre bygget for å levere meg selv.

Så ansvar ble tidlig innlært. Og heldigvis og takk for det. Da førstemann ble født gikk det relativt greit. Selv om jeg innimellom faktisk ikke helt klarte å ta innover meg det faktum at nå var et liv helt og 100 % avhengig av meg selv og min mann.

Så kom Tord til verden for 5 år siden. 5 år, 1 måned og 16 dager siden. Én måned før tiden. Og med store indikasjoner på at noe var galt med gutten. Jeg hadde fått rier i 32. uke, og med en gedigen mage. Den var sprekkeferdig som en ballong som rett og slett var oppblåst for mye.

Det ble da avdekket av et eller annet var galt. Men hva som var galt klarte ikke legene å fastslå. Ikke på dét tidspunktet. Selv om jeg var til ultralyd hver dag i 2 uker. Så et par ganger i uken de neste 2 ukene. Og hele tiden en til to ganger daglig for fosterlydsundersøkelse. For å sjekke at fosteret hadde det bra.

Jeg husker jeg fikk 3D-ultralydsundersøkelse. Dette var i de tidlige dager for dette, og ingen hadde hørt om det før. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skulle dit, men jeg gikk, og fikk bildet av et foster i hendene. Og det bildet husker jeg enda hvordan jeg reagerte på. Jeg gråt. Jeg raste. Jeg strømmet over av ømhet. Av ansvarsfølelse. For det var helt klart at her var det det eller annet som var galt. Og jeg husker at jeg tenkte at 'denne krabaten skal jeg bli glad i, uansett!'.

Men det verste i venteperioden, og i tiden etter fødselen, var ikke å vite. Ikke ha noen sikkerhet, noe svar på hva som var galt. Hvordan blir fremtiden? For oss? For gutten min? Har han livet rett? Klarer jeg å ta meg av et menneske som kanskje kommer til å kreve oss for 100 %? Bottom line: klarer jeg dette ansvaret som er på vei til å bli gitt meg?

Etter 6 måneder fikk Tord diagnosen Noonan Syndrom. Og så langt så har jeg klart å håndtere det ansvaret som ble gitt meg. Og jeg ville ikke byttet han bort mot noen!

--------------------

Dette innlegget er laget ifm bloggen Mandagstema, denne uken med temaet ANSVAR.