Savn

"I love Thee"

'tis all that I can say:

It is my vision in the night,

My dreaming in the day.

Helikopteret kansellert på grunn av tåke. Morgendagens flighter sannsynligvis kansellert på grunn av streik. Helgens flighter? Det går normalt ikke flighter i helgen. Og iallefall ikke i tåke og streik...

Godt jeg vet at de venter på meg hjemme...*snufs*

Sommerfest

Nope. Jeg er ikke kommet hjem enda. Fortsatt er det 17 timer igjen på jobb - riktignok uten kveldsarbeid. Og fortsatt så er det et hav som skiller meg fra de jeg er aller mest glad i her i livet. Streikeskyen truer i det fjerne - vi vet ikke hvor helikopterne går fra eller til. Eller om de i det hele tatt går. Og torsdagsmorgen truer lockout og storstreik. Og i så fall er det mye arbeid som må ordnes.

Men nå vil jeg hjem. 14 dager hjemmefra er nok. Mer enn nok. Selv om jeg har en av verdens beste jobber så er jobben min hjemme mye, mye bedre.

Da er det godt å dukke ned i arkivet for å minnes igjen. Ikke så altfor lenge siden - men det føles ut som måneder og år. Bursdagsfest for Turi. 8 år i strålende solskinn. Min egen lille solstråle!

Milde himmel, hvor jeg savner dem!

Mazaika - hvordan få til mosaikken?

Har fått et par spm om hvordan jeg har klart å få til mosaikk-bildene. For min del så installerte jeg rett og slett en prøve-versjon som fulgte med månedens DigitalFoto-blad. Men siden alle kan få en prøveverjson hos Mazaika.com, så lager jeg bare en lettfattelig bruksanvisning her.
Slik jeg har skjønt det så har prøveversjonen noen begrensninger med bl a størrelses-begrensninger for det endelige produktet.

Bruksanvisning:

• Start programmet
• Velg 'Create a new tile library'
  
• Gå til der du har lagt alle de relevante bildene du ønsker å bruke (min. 400 stk)
• Velg 'sub-folder' dersom du har bilder i undergrupper (NB-du kan ikke plukke ut egne kataloger - så min anbefaling er i så fall å kopiere de katalogene som er relevant til en ny katalog som opprettes kun for dette formålet)
• Velg fil-format
• Velg form på det endelige produktet (square, 3*4 eller 4*3)
• Velg cropping på bildene (alle blir lagt samme vei, så har du landskap og portrett blandet vil de bli croppet)
• Velg hvor du vil lagre det endelige bildet
• Start skanningen
• Velg deretter det bildet du ønsker å ha som mal for mosaikken (NB-det kan ta litt tid)
• Velg ut den delen av bildet som skal gjøres om til mosaikk
• Velg mosaic random (bildene kommer hultert i bultert - best dersom du tar mange av samme motiv - da kommer ikke alt etter hverandre)
• For å se hva motivet er, velg Enhance
• Eksperimenter med blend og farge (jeg fant ut at 40 for blend og 80 for farge passet mine bilder)
• Lagre mosaikk-bildet
• Velg deretter cm som units, og resolution til 250 dpi for å sikre en rimelig oppløsning. Du kan sette lengden på en av sidene - programmet velger den andre automatisk. Programmet gir også beskjed om dersom du har for valgt for stort bilde.
• For å få til en fin ramme rundt så velg Border - og aktuell størrelse på denne.

Jeg har som sagt bare prøve-versjonen og har ikke lest meg opp på alt programmet kan gjøre. Men jeg klarte iallefall å få til noe! Og vurderer å kjøpe en lisens....

Og her er til deg, Anne:

Mariannes bruschetta:

Løk
Hvitløk
Tomater (helst solmodne)
Basilikum (fersk, selvfølgelig)
Olivenolje
Salt og pepper
Alt legges opp på ristet loff.

Nytes best med et iskaldt glass hvitvin - og solen høyt på himmelen!

Nyt maten, og livet!!!

Marlboro Man

passer ikke som beskrivelse på Leo (for den som ikke kjenner Marlboro Man fra bloggen til The Pioneer Woman anbefales en svipptur innom her) - han er ikke en typisk røykende lassosvingende cowboy. Tror jeg. Det er nok noen som kanskje kunne gitt han den beskrivelsen. Minus røyken. Han er iallefall ikke redd for å gi seg i kast med ting. Han har ikke begrensninger. Ingen ting er umulig før det motsatte er bevist. Vi trengte for eksempel 400 m2 med tørrmur. Med en kvadratmeterpris på 3000 kr så er dette et enkelt regnestykke. Da kjøper vi en gravemaskin så gjør vi jobben selv. Sa Leo. Og kjøpte en 7,5 tonns gravemaskin. I dag er 250 m2 mur ferdig... Gravemaskinen har forresten vært til nytte når jordmassene skulle forflyttes frem og tilbake også. Og frem igjen.

En annen sak; varmeanlegget til huset. Vannbåren varme. Greit nok. Men vedfyrt? Og med langt over 300 m2 som skal varmes opp. Over 2000 l vann med akkumulert varme. Rørleggeren ble en smule blek da Leo kom dragende med planene. Leo planla. Og rørleggeren kjøpte inn. Tror kanskje ikke at anlegget er lønnsomt de første årene. Men det gir Leo trim. Å hogge ved. Heldigvis og takk for Olav på Austestad. Han må vi stelle godt med så vi fortsatt for lov til å gå i skogen. Og jeg må sørge for at ikke Leo får prolaps. Eller dårlige knær. For han må hogge ved. I mange år til.

Nå er det taket på garasjen som må gjøres ferdig. Dvs selve metallet på taket blir ikke lagt - banken hadde visst ikke mer penger igjen til akkurat den aktiviteten. Pytt sann, sa Leo. Da sveiser jeg på en duk som holder. Over 100 m2 tak. Hadde han sveiset duk før? Nei. Var det umulig? Ikke i det hele tatt. Så nå har taket duk. Og vinduene er listet. Og lagt på metall-beslag. Mye mer nøyaktig og flott utført enn tømrerne våre gjorde på selve huset. Leo kommer sikkert til å ta opp igjen akkurat den jobben. For han vet at han kan gjøre det bedre selv.

Han er en duracell-kanin. Men han kan også koble av. Før jeg fant scrappingen og fotografering skjønte jeg bare ikke hvordan han klarte å sitte timevis foran pc'en. Med spill! Strategi-spill. Det skjønner jeg forresten ikke enda... Men han ser ikke TV - Greys anatomy er gresk historie. Cæsars Hotell er totalt uinteressant. Fotballresultatene får han fra nettavisene. Så da får jeg heller leve med strategispill. For han er spesiell. Og han er min!

Ansvar

Jeg har aldri vært redd for å ta ansvar. Og jeg har aldri egentlig fått slippe unna heller. Min mor startet å studere da jeg gikk siste året på barnehagen - og siden deler av studiene startet før åpningstidene til barnehagen, var det jeg som tidvis hadde ansvar for å få min 3 år yngre søster og meg selv avgårde til barnehagen. Hun ble levert i den ene, og så gikk jeg over i det andre bygget for å levere meg selv.

Så ansvar ble tidlig innlært. Og heldigvis og takk for det. Da førstemann ble født gikk det relativt greit. Selv om jeg innimellom faktisk ikke helt klarte å ta innover meg det faktum at nå var et liv helt og 100 % avhengig av meg selv og min mann.

Så kom Tord til verden for 5 år siden. 5 år, 1 måned og 16 dager siden. Én måned før tiden. Og med store indikasjoner på at noe var galt med gutten. Jeg hadde fått rier i 32. uke, og med en gedigen mage. Den var sprekkeferdig som en ballong som rett og slett var oppblåst for mye.

Det ble da avdekket av et eller annet var galt. Men hva som var galt klarte ikke legene å fastslå. Ikke på dét tidspunktet. Selv om jeg var til ultralyd hver dag i 2 uker. Så et par ganger i uken de neste 2 ukene. Og hele tiden en til to ganger daglig for fosterlydsundersøkelse. For å sjekke at fosteret hadde det bra.

Jeg husker jeg fikk 3D-ultralydsundersøkelse. Dette var i de tidlige dager for dette, og ingen hadde hørt om det før. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skulle dit, men jeg gikk, og fikk bildet av et foster i hendene. Og det bildet husker jeg enda hvordan jeg reagerte på. Jeg gråt. Jeg raste. Jeg strømmet over av ømhet. Av ansvarsfølelse. For det var helt klart at her var det det eller annet som var galt. Og jeg husker at jeg tenkte at 'denne krabaten skal jeg bli glad i, uansett!'.

Men det verste i venteperioden, og i tiden etter fødselen, var ikke å vite. Ikke ha noen sikkerhet, noe svar på hva som var galt. Hvordan blir fremtiden? For oss? For gutten min? Har han livet rett? Klarer jeg å ta meg av et menneske som kanskje kommer til å kreve oss for 100 %? Bottom line: klarer jeg dette ansvaret som er på vei til å bli gitt meg?

Etter 6 måneder fikk Tord diagnosen Noonan Syndrom. Og så langt så har jeg klart å håndtere det ansvaret som ble gitt meg. Og jeg ville ikke byttet han bort mot noen!

--------------------

Dette innlegget er laget ifm bloggen Mandagstema, denne uken med temaet ANSVAR.

9. februar - Tigergutt

Ole Brumm og Nasse Nøff. Kloke Ugle og Kristiffer Robin. Lille Ru og Kengu. Sprett og Tussi. Men aller helst Tigergutt. Selv i en alder av 5 år så fasinerer disse figurene. Jeg vet ikke hvor mange ganger som filmene er blitt vist her i huset. Hvor mange ganger vi har sunget 'Her kommer Ole Brumm' - og i det seneste 'med håndgranat i lommen'... Det er et eller annet med disse figurene som fanger unger. Heldigvis at moralen er fremtredende, at Ole Brumm gjerne vil det beste for alle. Det som Ole Brumm gjør er et forbilde. Og da er det greit at han ikke går rundt og terger andre. Finner på fantestreker. Rett og slett er en normal 5-åring.

Vi har vært uten TV i et år. Vi har rett og slett ikke prioritert å få parabolen på plass. Trekke opp alle kablene. Så ungene har klart seg uten. Jeg må nok innrømme at jeg også hadde et visst behov for å få TV'en unna en periode. Turi og Olve var blitt litt vel avhengig av boksen. Det stod på hele tiden dersom jeg ikke var bevisst. Men det har vist seg at det gikk bra uten. Olve er vel den som har savnet den mest under kveldsmåltidene. Kanskje Turi også om morgenene. Men de to minste har hatt filmer. Og de har gått noen ganger. Inklusiv Ole Brumm.

Nå har vi plutselig fått Disney Chanal. Og andre barnekanaler. Og her er det mye å velge i. Takk og lov for at Små Einstein og Ole Brumm fortsatt står høyest på listen. God moral, klassisk musikk og vitebegjær er ikke helt å forakte.

Så kan mamma og pappa sove trygt og godt et par timer lengre om morgenene...

8. februar - morsdag

Vi tror ikke på morsdag her i huset. Ikke farsdag heller. Faktisk så er hver og en dag en morsdag og farsdag. Tror jeg, iallefall. Vi hadde skikkelig feiring av morsdag da vi var små. Kaffe på sengen til min mor. Hjemmelagede kort. Gave fra far. En fridag. Farsdagen fulgte vel samme løpet også, tror jeg. Selv om jeg ikke husker så mye av akkurat den. Men vi har fulgt opp i alle år, både jeg og Vibeke. Etter at mor døde så har ikke morsdagen blitt den samme. Men far har vi husket på. Inntil vi selv fikk små.

Men nå for tiden så feirer vi ikke disse. Mest fordi Lars-Erik ikke liker dem, tror jeg. Handelstandens gimmic, sier han. Og har nok rett i det. På samme måte som Haloween, Valentines Day + diverse andre amerikanske unnskyldninger for å finne på noe nytt å kjøpe. Men jeg må jo innrømme det - jeg setter utrolig stor pris på å få en liten hilsen likevel. Fordi jeg er mamma. Fordi jeg elsker at familien viser at de setter pris på meg. Fordi jeg elsker at ungene viser at de elsker meg. Så selv om jeg ikke får blomster - de kjøper jeg selv - eller gaver, så har jeg så langt fått hjemmelagde kort av ungene. Og de er egentlig mer enn nok. De er laget av kjærlighet, av små hender som stolt får vise mamma at de faktisk kan. Jeg husker fortsatt et av kortene jeg laget til min mamma da jeg var 5 år. Was soll ich dich sagen? het diktet - kan det fortsatt utenat, men fordi tysken min er meget rusten egner den seg ikke på trykk. Men poenget er - hadde det ikke vært for at jeg var MEGET stolt av produktet, at jeg hadde lagt sjelen min i det, så hadde jeg aldri husket det 35 år etter!

Derfor - de hjemmelagede kortene fra ungene er mye mere verdt enn all verdens med blomster! Her er Tords kort til meg (damen altså), samt kortet til faren i november. Han har selv fargelagt og klipt ut figurene. Og baksiden har de voksne i barnehagen skrevet - alle basert på utsagn fra han: 'Du jobber på boreplattform', 'Du er snill', 'Eg liker å hjelpe deg', 'Eg er glad i deg', 'Du liker å lage spaghetti', 'Du jobber med stoler', 'Du liker å lese bøker', 'Du er redd bjørner', 'Du liker å hjelpe pappa'.

Er det rart at et mammahjerte smelter over av kjærlighet?!?

7. februar - hjemmelaget sushi

Vi elsker sushi! Hadde Lars-Erik og jeg fått bestemme hadde vi hatt sushi hver dag. Iallefall inntil vi ble lei. Som sannsynligvis ikke hadde tatt mange dagene - for når sant skal sies så er det vel en type mat som en blir rimelig fort lei av. Men dersom man holder det til ca. 1 gang i måneden så er det desidert favoritt. Hakket foran biff tartar.

Vi har i flere år hatt en stabil sushi-restaurant i byen. Nama Sushi. Og der har vi vært ofte. Men når det koster over 200 kr for 16 biter, samt at det tar 40 min å kjøre inn for å hente bestillingen, så sier det seg selv at vi ikke går dit for ofte. Så da måtte jeg for et par år siden trå til selv. Må innrømme at det satt langt inne. Har hørt at det tar ca 7 år å utdanne en skikkelig sushi-kokk, så hvordan i alle dager kan da jeg tro at jeg er i nærheten av å lage noe som er brukbart? Vel, Marit og far serverte sushi en gang - og da fant jeg ut at det ikke var all verden å lage dette. Iallefall ikke når jeg ikke skal plukke ut fisk, lage kunstverk eller skaffe kunder til en restaurant. Bare lage kosemat en lørdagskveld. Eller tirsdag.

Så etter det har jeg laget sushi selv. Etter å ha lest Confessions of a Pioneer Woman skjønte jeg at det jeg har laget er California Sushi. Og det er akkurat hva vi liker. Sushi betyr forresten ikke 'rå fisk', men 'marinert ris'. Det er marinaden som gjør sushi'en, har jeg skjønt. Ikke det at jeg har kommet til eksperiment-stadiet for marinaden - det går i kjøpemarinade fremdeles. Men en dag skal jeg utvide reportoaret, men ikke i dag. I dag nyter vi vår hjemmelagede California Sushi med kjøpemarinade...

Spørsmål til en blogger

I dag opplevde jeg noe artig. Noe helt overraskende. Jeg fikk en mail. I fra en koselig jente som er journaliststudent. Hun hadde kommet over bloggen min! Hvordan i alle dager hun hadde det fatter jeg ikke! Det er vel knapt nok noen andre enn meg selv - samt Brumm sånn av og til - som leser denne! Ikke engang min elskede mann er interessert...

Uansett - hun her hadde iallefall dumpet borti den. Og hadde noen spørsmål til en blogger:

Hva synes du om at reise- og flyselskaper reklamerer med januarsalg på billetter?
Tror du folk vil reise mer på grunn av dette?

Reiser du mer når billettene er så billige?

Både vg.no og Star Tour spådde i 2008 at høye oljepriser, kombinert med finanskrisa ville endre menneskers reisevaner. Og at dette ville igjen føre til færre, men dyrere reiser fra reisebyråene. Foreløpig har jo ikke dette skjedd, men istedet har prisene sunket. Hva tror du den videre utviklingen vil bli? Vil prisene holde seg lave, eller ser du det som en forbigående periode?

Tror du denne prisdumpingen kan føre til at flere vil reise? Og hvilken betydning tror du i såfall dette vil ha for miljøet og de beryktede klimautslippene?

Norwegian annonserte også i en pressemelding at de har hatt salgsrekord allerede første dag av nyttårssalget, derimot melder SAS at de kan merke finanskrisa på synkende trafikk. Hva tror du er årsaken til denne forskjellen på selskapene?

Tihi! Jeg trodde ikke jeg hadde meninger om dette! Visste faktisk ikke en gang at det hadde vært januarsalg på reiser (vi har nemlig fått installert TV'en i dag - etter å ha vært TV-løse i 12 måneder. Og aviser leser jeg ikke - bruker tiden på scrapping i stedet, serru). Men jeg bestemte meg for å forsøke og finne ut av dette. Og gjorde litt søk. Og leste litt. Tenkte litt. Funderte litt. Og fant ut at jeg egentlig hadde mening. Iallefall en slags mening. Så her er svaret som jeg sendte henne i kveld:

Hva jeg synes om reklamekampanjen? Tja, blir vel litt overrasket over at folk bruker penger på reiser nå midt i finanskrisen. Kanskje. Vel, egentlig ikke. Jeg ser vel nå det som jeg hevdet da krisen startet - at dette er mye forårsaket av medias massesuggesjon. Jo da, jeg vet at finansmessig har vi et alvorlig problem verden over. Men ting blir ikke bedre av at den vanlige borgeren skremmes til å skru igjen kranene på sitt private forbruk. Dette fører igjen til mindre omsetning. Som igjen fører til mindre produksjon og salg. Som igjen fører til innskrenkninger og permisjoner. Som igjen fører til reelle konkrete økonomiske problemer for den vanlige borger. Det er nå engang slik at alt nytt er helt nytt for nyhetsleseren. Og vi mennersker vi elsker å la oss skremme. Hvorfor ble det et massehysteri omkring fugleinfluensaen i 2005/2006? Hvorfor ble det så mye saker omkring miljøet og forurensning og tinte isbreer i 2007? Og hvorfor ble det så enormt mye fokus rundt finanskrisen i høst? Jo, fordi massemedia vil ha nyheter som selger. Og negative nyheter selger. Skremselsnyheter selger. Og vi kjøper det villig vekk. Selvfølgelig er det saker som har hold i virkeligheten, men mye av hysteriet kommer pga opphausing. Og fokus. Og ensporet vinkling.

Og dette tror jeg kanskje folk begynner å se nå. At finanskrisen iallefall ikke blir mindre av at alle skrur igjen den private forbrukskranen. Skal hver og en av oss bidra med noe for å redusere denne krisen, så er det kanskje å få de naturlige markedskreftene til å fungere igjen. Og dermed så kan vi tillate oss å kjøpe billetter på januarsalget, tross finanskrisen. På tross av at vi vet at vi bidrar til klimaforverring. På tross av at vi bidrar til at vi ødelegger mye av den kulturen på de stedene vi reiser til.

Selvfølgelig vil dumping av priser medføre at folk reiser mer. Folk er vel ikke dumme! Folk har fortsatt penger. Iallefall så lenge de har jobb. Noen vil miste jobbene pga finanskrisen. Men det har alltid vært noen som ikke har hatt jobber. Og vi mennersker er mestre i å ta innover oss saker - en perioder. For så å distansere oss dersom vi ikke merker konsekvensen direkte. Og så lenge vi selv har en jobb så distanserer vi oss fra at vi kanskje ikke vil ha en jobb om noen måneder. Iallefall dersom ikke det er en overhengende fare her og nå. Vi mennesker har en evne til å flykte fra realitetene - flykte fra de negative tankene, de negative konsekvensene. Jeg bruker å hevde at dette skyldes menneskenes evne til å overleve. Det er faktisk grunnen til at menneskene i det hele tatt har overlevet som rase. Vi skiller ut de ubehagelige tingene, de ubehagelige realitetene. Og lever videre på en sky av illusjon. Drømmer. Kanskje også virkeligehet. For det er ikke sikkert at alt det som står i media er rett heller?

Hvor var jeg? Jo. Billigreiser. Personlig reiser jeg ikke mere nå. Men det har andre årsaker enn billigreiser og klimakrise. Jeg har små unger. Jeg har nytt hus. Jeg har aldri hatt så stor gjeld som nå. Jeg er påvirket av renten som spratt i været - og er mer interessert i å nedbetale gjeld enn å spise sushi i Japan, gå på musikal i London eller ligge på en strand i Thailand. Selv om jeg gjerne skulle ha gjort det også. På tross av klimapåvirkning og kulturødeleggelse. Men akkurat nå passer det ikke. På tross av billige billetter. På tross av eksotiske reisemål. Det er hjemme jeg trives best, uansett. Dessuten er jeg relativ dyktig i å lage thai-mat. Og bilder tar jeg like lett av ungene på en tur i den lokale skogen som på et badeland i Spania.

Vil billettene forholde seg billige? Tja. Jeg er veldig overrasket over at oljeprisen har falt så mye som den har. Siden jeg selv jobber i oljebransjen har jeg fulgt litt med på argumentene for at oljebehovet vil øke i fremtiden. Og det er ingen ting som er kommet av ny teknologi som vil medføre at behov for olje reduseres. Det er ingen ting som har skjedd som tilsier at amerikanerne slutter å kjøre rundt i feite biler og at kineserne faktisk ønsker å kjøpe bil. Eller moped. Eller at den tredje verden faktisk ønsker å komme litt nærmere den vestlige verden i levestandard. Derfor vil behovet for olje stadig være til stedet - og økende. Så det priskuttet vi har sett nå på reiser (som har medvirkende årsak i reduserende oljepris) vil ikke vare. Det er jeg 100 % sikker på. Og jeg er sikker på at om ikke så alt for mange år så vil en flyreiser selv til Oslo fra Bergen være så dyr at selv ikke vi i StatoilHydro får lov til å reiser med fly. Uten at det er strengt tatt nødvendig. Oljeprisen vil stige drastisk. Og klimaet gjør at vi ikke våger. Hvorfor er det for eksempel 16°C i Thailand nå i dag kl. 0900, mot normalt 25-30°C? De fryser rævskiten av seg! Og det snødde på - hvor var det? Kanariøyene? Det har iallefall vært hinsides kaldt flere steder som normalt ikke ser de temperaturene. Og her i Norge har nord-Norge hatt varmerekorder. Nei, selv om vi ønsker å stikke hodet i sanden og late som om alt er som før, så må vi nok med tid og stunder ta fatt i realitetene og innse at klimaet gjør at vi må forandre vanene våre. Deriblant også reisevanene.

Det siste. Forskjellen mellom Norwegian og SAS. Her har jeg faktisk ikke den minste peiling. Dersom det er fakta de kommer med.

2. januar 2009 - Fly, baby, fly!

Fra reisen til Gudbrandsdalen for å besøke min mormor, Turis oldemor. Hun er et imponernede menneske, 90 år fyller hun i april. Men dessverre er hun benskjør, og har i mange år slitt med en dårlig rygg. For et par måneder siden datt hun hjemme, og fikk da prolaps i ryggen. Selv om hun nå er dårlig hadde hun likevel flaks - kunne raskt endt opp med lårhalsbrudd, og det har vel vært verre å komme seg opp fra.

Uansett, Turi og jeg tok en tur over til Gudbrandsdalen rett etter nyttår. Her er det første bildet fra turen; og inngår samtidig i photo-almost-each-day:



Journaling:
Pappaen din har vært fallskjermhopper. Men det var heldigvis lenge før min tid. Det var i mine egoistiske dager, sier han. Og det skjønner jeg. Hvordan kan noen sitte på bakken og vente på at en skal komme helskinnet ned fra et fly – i løse luften, kun med et stykke tøy og noen taustumper å stole på?

Du vil ikke begynne med noe sånn, tror jeg. Men jeg fikk meg en liten betenkning i dag. Fly, baby, fly - du så ut til å ville ta hoppet med en gang. Med skrekkblandet fryd i ansiktet, hendene godt plantet i vinduskanten, men klar, å, så klar til å hoppe ut. Ut i løse luften. Ut i det fri. Uten fallskjerm. Uten tøystykke og taustumper. Men heldigvis bare 1 meter ned på bakken…

Vi skulle ut og fly. Jentetur, sa du. Det er det hver gang du og jeg gjør noe som kun er for oss to. En tur på butikken. En tur til byen. Og altså nå, en flytur til Oslo. Bare du og jeg. Selv om du er blitt stor, så er du likevel ikke større enn at du elsker lekeflyene på flyplassen. Fly, baby, fly!

...men bli hos mammaen din litt til, vær så snill...