0112 - Nytt kjøkkenbord

Egentlig så har jeg dårlig samvittighet nå. Veldig dårlig. Jeg har kjøpt meg nytt kjøkkenbord. Og 8 stoler. I eik. Og hadde det enda vært på salg. Men nei da. Salget gjaldt de stolene jeg IKKE ville ha. Men de var dyrere også...

Og jeg har jo kjøkkenbord. Riktignok er det, hm, nå må jeg telle etter... over 30 år? Og stolene som hører til eksisterer ikke lenger. Nå har vi to sett stoler til. Og noen av dem holder på å dette fra hverandre. Men bordet er brukbart fortsatt. Og i eik. Så jeg burde egentlig ikke kjøpt nytt. Men nå er det gjort. Og jeg er kjempefornøyd med det nye. Men kom ikke å tro at det bare var å kjøpe nytt, bære det inn og ta det i bruk! Etter at Leo har slitt seg opp utetrappene med bordet - aner ikke hvor tungt det var, men tungt nok til at det aldeles ikke skal bæres av én - så må vi sette alt sammen. Bordet er greit nok. Men det følger også med 8 stoler. Som alle er flatpakket. Og heretter skal jeg ikke klage på IKEA - de har iallefall tenkt igjennom hvordan møbler skal lettest mulig monteres sammen. Og de har patenter som fungerer. Og bruksanvisning som er forståelig!

Jeg har slitt! Har brukt over halvannen time i dag på 1 - èn - stol!!! Og enda gjorde jeg det galt - skruen som fester det ene bene (selvfølgelig frambenet) dro jeg for hardt til slik at treet på utsiden av foten sprakk. Men nå har jeg funnet det ut. Og nå skal jeg sette i gang med 7 stoler til.

Men så må alt sammen oljes...

0111 - Lavvotur i Bakkane

Anne Mathilde har fått lavvo i bursdagsgave. Anne Mathilde er 6 år gammel. Jeg beundrer foreldrene som tenker så langt at 'så flott det hadde vært om jenta vår hadde hatt en lavvo - det kunne jo føre til at vi brukte den!'. Og i dag ble vi bedt med. I regn og skikkelig blåst. Jeg trodde Eivind og Helene hadde flippet ut, jeg - men altså, lavvotur ut til Bakkane. Med pannekakerøre, pølser og nyinnkjøpt sånn teltbålbrennesak. Den dyreste hullete blikkboksen som er laget, som Eivind sa. Men den funket! Lavvoen ble varm på kort tid, den. Med medbrakt tørr ved. Alt i en trillebåre. Heldigvis er det ikke langt å gå fra huset til Anne Mathilde og til Bakkane, men det hadde ikke gjort noe da vi trillet alt. Og lavvoen var satt opp på forhånd. Av Eivind. Som så for seg hvordan tilstanden ville være med Helene som stod ute i regnet og ventet på at lavvoen skulle komme på plass. Nora og Anne Mathilde i trillebåren sammen med alt annet av utstyret. Og alle vi andre, i øsende regnvær...

Det ble en veldig vellykket tur. Ungene oppførte seg bra. De spiste. Og spiste. Og spiste litt til. Da pølsegrillingen endelig kom til oss voksne var bålet slukket og glørne borte. Typisk. Men kald pølse smaker også godt. Dessuten sparte Eivind en pannekake til oss damene. Oss voksne, altså. Med sukker. Og kakao etter Brumm's oppskrift. Som alltid smaker godt.

Men lavvo i liten kuling (eller hva nå det blåste) kan være en nervepirrende opplevelse. Tord holdt tidvis hendene for ørene og sa med skjelven stemme at 'eg vil hem' når det blåste som verst. Men vi var og sjekket - lavvoen stod godt. Og det så verre ut fra innsiden enn fra utsiden. Og jeg var hele tiden i beredskap til å gripe fatt i teltstangen med teltbålbrennesaken dersom vinden skulle få for godt tak.

Nå gjenstår det bare å tørke ørten kvadratmeter med teltduk. Heldigvis har vi et godt og varmt verksted som kan gjøre jobben - så slipper Helene og Eivind å ha badet sitt okkupert de neste to døgnene!

10. januar 2009 - Du grønne glitrende tre

Juletrefest. 10 januar. Det burde vært forbudt! Julen er kastet ut for 4 dager siden. Julekakene står fortsatt på hyllen. Nesten urørt. Og julegavene er på vei til å bli, eller har blitt,kjedelige.

Da er det juletrefest. Sånn er det hvert år. Og sånn må det kanskje være? Før jul har jo ingen tid. Eller anledning. Og rett etter jul... Den første var forrige helg, men da var jo jeg hos mormor. Så dermed ble det i dag. 10 dager etter nyttårsaften. Ja, ja. Julen varer jo helt til påske.

Så vi (dvs ikke min bedre halvdel, jeg gadd ikke engang spørre han om han ville være med)reiste avgårde til Fyllingsdalen Nye Teater der velferden offshore hadde organisert. Og det var bra! Jeg var en smule skeptisk - lurte et øyeblikk om hele juletrefesten skulle være en teaterforestilling. Greit det, men da må det hete noe annet enn juletrefest.

Arrangementet inneholdt alt det en juletrefest skal inneholde. Mottagelse av utkledde barn. Konfransier. Pølser og julebrus til barna. Kaffe og snitter til de voksne. Godtepose til de håpefulle. Lek. Og underholdning! Det var kanskje det beste. Teateret spilte en scene fra Reisen til julestjernen (og jeg som ikke visste at dette gikk før jul!!! - reminder til neste jul!), akkurat da Sonja treffer nissene og ber de om å føre henne til julestjernen. Fyllingsdalen teater hadde laget en egen vri her - de tre røverne fra Kardemommeby (som vi så på for noen måneder siden), kom plutselig inn på scenen for å røve julegaver! Til skrekk-blandet fryd for de aller minste, og høylydt latter fra de voksne (og jeg lo vel høyest av alle - synes dette var en aldeles fantastisk vri og en flott måte å få inn litt moral på). Det endte nemlig med at julenissen GA gave til røverne, for alle som var snille fikk jo gaver!

Og selvfølgelig; gang rundt juletreet. Normalt skulle jeg vært med på dette, men nå hadde jeg mere lyst på å ta bilder. Så dagens bilde er fra en av de mange sangene som de fremførte. Mine to i innerste sirkel, helt alene med mange ukjente...

Her er forøvrig en del andre bilder fra kveldens aktivitet:

9. januar 2009

En ting er like sikkert som at jeg pusser tennene og sminker meg hver morgen; et krus hjemmelaget kaffe latte! Jeg har alltid vært en stor elsker av espresso, lenge før det kom til Norge. Og jeg er ikke sikker på når jeg første gang smakte kaffe latte; men jeg vet iallefall at det ikke var mange stedene du kunne få dette i Bergen. Dersom det var noen.

Så giftet Lars-Erik og jeg oss. Og da fikk vi espresso-maskin! Historien bak den med min svoger, som har siving-grad i elektronikk, samt en doktorgrad - riktignok ikke i elektronikk..., og som fikk tak i en lekker sak i fra Starbucks. I Amerika. Og var kjempehappy for å gi oss en slik flott gave. Helt til jeg forsiktig nevnte om ikke det var slik at Amerika gikk på 110 V... Jeg vet at hele denne historien ikke vekker særlig lystige minner om min perfekte svoger (*LOL*) men jeg synes den er så god! Selvfølgelig klarte han å komme i mål ved hjelp av en kollega som tilfeldigvis var i Amerika og som kjøpte med seg en konverter. Fra 110 V til 220 V. Og omvendt, dersom vi trenger det en dag. Det kan jo hende at vi får bruk for det også? At kaffe-maskinen tilslutt ble like dyr som om de hadde kjøpt den i Norge er vel antageligvis resultatet. MEN; jeg har hver eneste dag siden våren 2000 nydt en fantastisk god kopp latte. Eller cappucino. Eller Americano. Eller espresso.

Det har faktisk gått så langt at jeg heller vil ha min egen latte fremfor en kaffe-shop sin. De bruker nemlig helmelk. Jeg vil ha lettmelk. Og en halv teskje brunt sukker. Leo er blitt spesialist i å helle espressoen oppi den ferdigsteamede melken slik at de ikke blandes. Men kommer i to separate deler. Jeg må huske å ta bilde av kaffeen neste gang han lager den til meg.

Men nå holder maskinen min på å svikte. Etter snart 9 års bruk, og i gjennomsnitt 2 kaffe latter daglig. Det blir over 6500 latter, det! Kanskje det ikke er så rart at delene holder på å bli utslitt?

Men hva gjør jeg da?!?!?!

8. januar 2009

Etter at vi flyttet inn i nytt hus har ungene funnet en ny favoritt leke; gjemsel. Nå har de jo fått litt mer areal å utfolde seg på, samt at jeg ikke ber de om å leke et annet sted. Som regel har de lagt begrensningene at leken skal foregå her i 1. etasjen - kjelleren er jo nesten ikke levelig enda. Mange flotte gjemmesteder synes jeg, men tror de synes det er litt skummelt å gjemme seg i mørket, blant 100 pappesker, 500 m kabler og 40 gipsplater. Blant annet. Så da blir det her i etasjen. Og det er helt greit. Jeg flirer for meg selv når jeg observerer dem. Turi skjønner leken nå, så hun går inn for å finne et sted som gjemmer HELE kroppen. Imidlertid er hun rimelig rask når hun står til å rope 'si et lite pip'...

Tord derimot. Han har ikke skjønt hensikten what-so-ever. Annet at dette er gøyt! Og 'gjemmer' seg likegodt under en stol som oppå en stol. Og 'sier et pip' lenge før han blir bedt om det. Olve og Turi har gjort utallige forsøk på å forklare han reglene, men så langt så leker han med sine egne. Og trives godt med det.

Men her i dag overrasket han. Jeg hadde en tom pappeske som stod på stuen, og oppi den krabbet han. Lukket tilogmed lokket etter seg. Den lille kroppen ble helt skjult, og det var klin umulig å se hva som var oppi. Hadde det ikke vært for hånden som han stakk ut....

6. januar 2009 - Hverdagsliv

Hverdagsliv.
En god cafe latte. Eller cafe mocca. Gjerne dobbel. Ikke nødvendigvis en kaka, men du og du så godt det er når en innimellom innvilger seg noe slikt. Berlinerbolle. Smultring. Med tutti-frutti strø. Café-besøk. Denne gangen hos baker Hansen i Ringebu. Mamma, Turi og mammas kusine Tone. Så utrolig deilig å ta seg en dag fri. Gjøre noe som ikke alle andre gjør. Mandagstreff på kafeen? Med kylling-ciabatta? Noe så utrolig herlig. Noe så utrolig hverdagslig?

Kaisa er fetter Rune og Mariannes nyanskaffede kjeledegge. Turis favoritt. Og aldeles ikke hverdagslig!



Credit:
LivE 'SSunFun' @ Spraground (freebie)
Template from Jessica Sprague @ Spraground

3. januar 2009 - Karbonader

Hjemmelagede karbonader. Med gul karbonadeform. Riktignok er den rød i minnene, men det kan hende at den er byttet ut med en gul i årene som har gått. Eller så har minnene mine sviktet. Jeg tror selvfølgelig mest på den første forklaringen. Og jeg har vært med på å lage hundrevis av karbonader. Kanskje tusenvis. Hvorfor? For at middagen i hverdagen skulle være enkel. Lett å ta opp fra fryseren. Når en ikke hadde andre idéer for hva middagen skulle være. Karbonader med brun saus og poteter. Karbonader med stekt egg på. Karbonader med potetlefse. Dette var absolutt favoritten, og var noe som ble brukt som belønning. I de senere år har jeg forsøkt med karbonader som hamburger. Og det fungerer helt ypperlig.

Men med årene så har også antall hjemmelagede karbonader minket. Jeg flyttet hjemmefra, mens mormor fortsatte å lage hjemmelagede karbonader. Ofte fikk jeg både en og to pakker da jeg var på besøk. O salighet! Og det var alltid flere pakker med hjemmelaget potetlefse med også. Jeg har flere ganger tenkt på at dette kan jeg da gjøre selv også. Lage karbonader. Fryse de ned. For lettvinthetens skyld. Men så har jeg ikke form. Verken rød eller gul. Og deigen har vi alltid kjøpt hos den lokale slakteren i mormors bygd. Og slik deig finnes det ikke maken til noe sted. Tror jeg. Så dermed ble det med tanken. Synd. Virkelig synd. De er mye bedre enn Gildes karbonader. Og mye tynnere. Og smaker mye mer hjemmelaget.

Nå har jeg gjenoppfrisket minnet om de hjemmelagede karbonadene. Igjen hos mormor. Som nå har fått prolaps i ryggen. Og rosen (som da er en eller annen form for betennelse – fryktelig vondt, i følge mormor). Så jeg har troppet opp hos henne. Sammen med Turi. Ikke for å lage karbonader, men vi gjorde det likevel. 69 stykker. Deigen er fortsatt kjøpt hos den lokale slakteren, selv om det nå er Annie fra Danmark som driver slakteriet (eller er det pølsemakeri?), og ikke Jan Haug, slik som i gamle dager.

Og de ble gode! Kanskje jeg skal begynne å lure på å lage hjemmelagede karbonader igjen? Jeg tror det, virkelig!