23. februar - Vårens første solglimtet

kom inn i stuen vår i dag! Litt sent, men nå har det vært dårlig vær noen dager! Og ja, vi har ikke solen 12 måneder i året. Det er en av få negative ting der vi bor; vi mister solen sent i oktober, og får den ikke igjen før i siste halvdelen av februar. Naboen på toppen av haugen har den hele vinteren, så solen er ikke langt borte. Bare akkurat slik at jeg slipper den lave vintersolen som viser at vinduene trenger en vask. Det er iallefall trøsten min. Den jeg bruker når jeg ser nabo-feltet er badet i sol. Og vi ligger her med 30 cm mer snø...

Men jeg skal aldeles ikke klage. Solen tar igjen i rikt monn om sommeren - da nyter vi den til langt på kveld/tidlig natt. Og det er faktisk bedre. Iallefall for meg. Men Turi hadde et hjertesukk for et par uker siden. Vi var over og akte i Bakkane - og der skinte solen. Og varmet. Så varmt at snøen forsvant rimelig raskt den søndagen. Da syntes hun at det var synd at ikke vi hadde sol - for vi trengte det også...

Og at solen påvirker humøret husker jeg godt i fra da vi bodde i en liten bygd på vestlandet. Der var solen mye lenger borte, og da hadde heller ingen av naboene sol. Fjellene lå for tett opptil oss. Og selv om jeg bare var 10 år husker jeg enda den gleden jeg følte da de første solstrålene nådde huset vårt om våren. Kanskje derfor jeg gleder meg så voldsomt nå også?

Uansett, jeg trenger å vaske vinduene...

22. februar - eggemaling

Vi har ikke rukket å få så mange tradisjoner hos oss enda. Iallefall ikke slike som opptrer en gang i året. De som blir tradisjon fordi de gjøres oftere har vi - bading hver søndag for eksempel. Det er tradisjon. At begge ungene ender inne hos oss i løpet av natten er tradisjon. Men altså ikke de her som oppstår på grunn av at de har vært gjort over år.

Eggemaling er en av de tradisjonene som vi ikke har fått enda. Men nå har vi startet påskens eggemaling allerede til vinterferien. Så da er det kanskje håp. At eggemaling skal bli tradisjon, mener jeg. Ikke det at jeg er så innmari glad for å blåse det rå egget ut av eggeskallet - det er helt forferdelig. Gir meg trykk i ørene og sus i hodet i flere minutter etterpå. Hullet skal liksom ikke være for stort heller...

Men altså, i år startet vi tidlig. Turi har en aktivitetesbok som hun gjerne vil at vi skal bruke. Og her er det noen flotte bilder av malte egg. Men vannmaling funker IKKE særlig godt på dette. Iallefall ikke dersom eggene ikke tørkes godt mellom hver runde. Selv ikke da går det særlig bra. Tror jeg må avgårde å kjøpe en eller annen type maling. Litt tykkere. Og noe som ikke blir svart når man blander alle fargene sammen. Finnes det?!?

21. februar - maling

Nå har jeg kommet skikkelig i siget. Soverommet nede som har stått og bare gitt meg dårlig samvittighet i laaaang tid er endelig i gang! Jeg hadde bilde av sparkelmasse her for litt siden - og sparkle har jeg gjort siden! Jeg bøyer meg i støvet for malere. Dette her er ikke lett. Å få bort alle ujevnheter, mener jeg. Skjøter i gipsplatene. Skruehull. Skraper. Og når en endelig tror en er ferdig - ja da dunker en jammen borti gipsveggene og slår et lite hull...

Nei, jeg er så glad for at vi leide inn profesjonell hjelp til sparkling og maling av hovedetasjen. Etter nå å ha sparklet og pusset et rom er jeg hakket før en ubrukelig høyrearm. Så ære være malere og deres dyktighet!

Uansett - jeg hadde bestemt meg - dette skulle jeg fullføre med stil. Og er kommet så langt som til malingen. Og da våknet to unger til liv! Dette var noe som var verdt å delta på. Gamle klær har vi ikke for øyeblikket - ikke mer enn noen uker siden at jeg kvittet meg med alt som var det minste for lite... Så Tord valgte å stille i bare nettoen (som han forøvrig gjør store deler av tiden dersom han får lov) og Turi fant en høyhalset genser hun så sitt snitt til å søle litt maling på. Og jeg fikk faktisk hjelp. Av Turi. Tord gadd ikke mer etter kun kort til. Han forsvant istedet ut i verkstedet til faren...

Men Turi holdt ut. Og hun gjorde faktisk et bra stykke arbeid også! Lille snuppa mi - kikket på meg for å se hva jeg gjorde - det er jo ikke noe kjekt at mamma kommer og drar siste strøket over. Så hun lærte å få på maling på rullen, ta siste strøket i samme retning, passe på at trykket var jevnt, fjernet malingsklumper (eller hva det nå var som var i malingen) - kort sagt, hun var flink!!! Så nå er vi hvitprikkete og slitne i armene begge to!

20. februar - bollekliss

Det er fastelaven på søndag - og langt bak i hjernen var det et eller annet som minnet om boller og krem. Ikke det at vi har det som noen vane, bolle med krem, mener jeg. Men boller er godt uansett. Og helst uten krem. Og rosiner. Bare plain enkle boller. Men det MÅ være kardemomme i deigen!

Problemet mitt er hvordan få disse store og luftige. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har endt opp med noen knallharde, mørke, usmakelige og tørre boller. Selv hvor lenge jeg hever dem. Og jeg har mange såkalte 'umulige-å-bomme' oppskrifter, men det er ett eller annet med meg og bolledeig. Har hørt at man ikke skal bake på fullmåne. Eller var det ny-måne? Ne? Aner ikke! Og uansett har det ikke funkte for meg. Det nærmeste jeg kommer boller med en viss andel av luft er de som er ferdigblandet. De som du kjøper med en gjærpakke på toppen, vet du. Og som kun krever tilsetting av vann, og altså gjær. Men like fullt så ender jeg opp med boller som aldeles ikke har luftigheten som jeg forbinder med boller. Men se på bildet - det ser ut som om det har vært plenty med CO2 her, ikke sant? Og jeg har IKKE for mye mel i blandingen - noe bildet også bevitner. Så hva er det da som gjør at deigen, dvs bollene ikke hever seg? Nå har jeg funnet et tips jeg skal prøve - Monica aka Chill tipset om at deigen settes inn i steikeovnen på 50°C, både deigen og de ferdigutbakte bollene. Så jeg skal forsøke, jeg gir ikke opp... En dag skal jeg få det til, jeg også!

I mellomtiden - nyt bildet av Tord. Han hadde en fantastisk morsom bakeseanse. Spesielt da han skulle slikke fingrene. Han er akkurat like gær'n etter bolledeig som mora :-)

Ops - jeg scrapper fortsatt...

Men glemmer å legge dem ut her :-/

19. februar - på disko for første gang

Vi fikk en lapp fra skolen her for en tid tilbake. Elevrådet skulle arrangere disko og trengte følgelig vakter. Jeg meldte meg frivillig og tenkte ikke mere på saken. Inntil i dag - da det gikk opp for meg hva dette egentlig var. Vesle-jenta mi skulle på disko for første gang i sitt liv! Det gjorde ikke mamma'en særlig glad, jeg må innrømme det. 6,5 år - det er i tidligste laget, ikke sant? Beroligende var det at hun ikke virket det minste oppglødd - de hadde ikke snakket om det på skolen. Det var ingen som hadde laget noen store forventninger til hva dette var. Tydeligvis er det ikke så mange av årets 1. klassinger som har større søsken, iallefall ikke som interesserer seg for disko...

Men vel vitenden om min datters interesse for dans og ekte danseglede måtte jeg selvfølgelig forsøke å inspirere og motivere for en slik begivenhet. Kan du tenke deg en verre sjebne enn å komme på skolen i morgen for å oppdage at alle andre har gjort noe av det som en synest er både kulest og gøyest her i livet? Og så har en ikke fått deltatt selv? Bare fordi mamma'en ikke forsøkte å motivere... Så jeg gikk på - lokket med fin kjole, lånt veske av mamma - pengene måtte da være et sted, må vite - og kiosk med salg av snop.

Det gikk - hun skjønte etterhvert at dette var noe som alle måtte igjennom. Og forventningene økte etterhvert som vi fyrte opp med pizza Grandiosa, hårfletting og formanende ord ('ikke noe kyssing av gutter' - opplegg).

Og jeg var ved avlevering sjeleglad jeg kun var satt opp som reserve-vakt. 50 livlige 1-4. klassinger, i vill galopp i gymsalen, med en brus på billetten og salg av snop... Vel, sannsynligvis har elevrådet denne gangen tatt seg litt vann over hodet, det er første gangen disko for denne aldersgruppen arrangeres. De merker vel finanskrisen de også, og forsøker å spe på et elendig budsjett.

Da jeg hentet min store lille jente var hun merksnodig stille. Og repliserte på mitt spørsmål om det var mye dans på følgende måte; 'dette, mamma, var en dødskjedelig disko. Det var jo bare jeg og Victoria B som danset'!

Ja, ja. Hadde jeg bare visst dette så hadde jeg sluppet å gå her hjemme og engste meg for innpåslitne gutter med brylkrem i håret!

18. februar - sangglede

Turi elsker å synge. Og hun har aldeles ikke genet for å bli sjenert foran en forsamling. Med andre ord - det å opptre med sang er noe som hun elsker. Heldigvis er både Siren - som er klasseforstander - og SFO også glade i sang. og jeg har en følelse av at de synger seg gjennom dagene. Og det er ikke helt rett-frem sanger de har, heller. Faktisk så er enkelt av dem såpass kompliserte at jeg hadde nok slitt litt for å delta.

Marita trenger dessverre pause (permanent?) fra kor-dirigeringen. Synd - jeg har skjønt det dithen at ungene bare elsker det hun gjør. Men har fullstendig forståelse for det - det krever arbeid og energi, og hun har nok av gjøremål med sin egen familie. Men Turi ble skuffet da hun hørte dette - hun elsker Marita, og hun elsker altså sang. Så enn så lenge så får hun ta til takke med Siren og SFO. Og de gjør en riktig så bra jobb. Det er pussig med det - mange unger liker tydeligvis å uttrykke seg gjennom sang. Jeg husker jo at sang var populært da jeg var liten også - inntil jeg faktisk skjønta hva det innebar å opptre. Men Turi liker det altså enn så lenge. Og under juleavslutningen hadde hun opptrådd for alle besteforeldrene med solo - 'One little bird is sitting on a tree'. Jo da - engelsk tilogmed. Ordene var ikke helt korrekt uttalt - jeg hadde ikke engang fått med meg at hun drev å øvde til avslutningen... Men alle skjønte hva hun ville formidle. Dessverre var jeg ikke til stede - satt uti havet og savnet vesla mi noe så infernalsk. Men har fått video-opptak. Og Os&Fusa-posten tok bilde. Som kom på baksiden av avisen.

Måtte bare sanggleden bestå!

17. februar - febersyk

Da ble Turi syk også. Hun som stadig snakker om 'den gangen hun kastet opp da hun var 3,5 år'. Eller da 'hun hadde feber når hun var 4 år". Og det er nesten slik. Hun er aldri syk. Tror jeg kan telle på én hånd de gangene hun har vært borte fra barnehagen pga sykdom. Men stor fokus har det altså, de gangene hun har vært syk. Ikke så rart kanskje. Hun har jo en lillebror som jo har vært mye syk. Iallefall tidligere. Nå har knapt han heller vært syk. Heldigvis.

Men nå var det altså Turi sin tur. Ikke noe alvorlig, kun feber. Det startet i helgen da jeg var på tur. Men akkurat feber er noe som ikke trigger pappa'en så voldsomt. Sympatien, mener jeg. Og når de heller ikke klager så mye så glemmer han det. Så jeg tror ikke Turi fikk helt den opplevelsen hun regnet med hun skulle få. Men så kom altså mamma'en hjem, og hun så vel frem til at hun og jeg skulle kose oss hjemme. Men skjebnen ville at det ble så dårlige veier i går at Olve rett og slett ikke kom seg på skolen. Så han ble hjemme også. Og da ville selvfølgelig ikke Tord i barnehagen. Og i dag var været hakket verre - så Olve er fortsatt hjemme. Tord likedan. Så Turi har nå brukt opp sine sykedager med å være hjemme med mamma'en, men også begge brødrene.
Men det har gått greit. Og i morgen er hun bedt i dobbelt bursdag, så da er nok feberen forsvunnet for denne gangen.

Halvtimen etter at dette bildet ble tatt begynte Tord å kaste opp....

16. februar - nybakte brød

Jeg kan, jeg også! Bake brød for eksempel. Selv om min 90 år gamle mormor litt sånn halvveis spørrende lurte på hvordan jeg hadde klart å få brødene som jeg bakte for henne til å bli så små. Må innrømme at jeg ble litt småsur. Hadde jo fulgt oppskriften. Men skal jeg være ærlig så hadde jeg vel ikke fulgt de muntlige rådene som fulgte med. Om jeg elter slik eller så, og om jeg gjør sånn eller sånn er vel hipp som happ. Trodde jeg. Men den gang ei - skjønner at jeg bommet. De BLE små.

Men nå klarte jeg det bedre. Hadde ikke noe oppskrift - det er for pyser! Iallefall det jeg lærte for lenge siden. Nå for tiden derimot, da tar vi sånne ferdigblandede melposer, mikser litt annet av det vi har i skapet, og setter i gang. Og siden jeg fikk en Kenwood i gave av min kjære for noen år siden (jippi så glad jeg var den julen...) så går egentlig alt som en lek. Så hvorfor baker jeg ikke oftere? Men nå skal jeg. Fant nemlig ut at flere av mine reisevenninner fra Hemsedal bakte brød selv. Og var fornøyd og stolt av det. Har de tid så skal iallefall jeg ha tid. Så dermed bar det løs.

Litt brune på toppen, men det retter jeg opp til neste gang...

15. februar - Tikken

Det er en type lek som ungene her i huset elsker etter at vi flyttet inn i nytt hus: Tikken! Jeg har ikke hørt om denne leken før jeg kom til Bergen, men antar at den ikke er forbeholdt bergensere. Tikken går ut på å springe etter hverandre og 'gi' den til de andre. Altså slå hverandre for så å stikke unna han som har den. Og det kan gå fort i svingene! Vi har 'rundkjøring' mellom gangen, stuen og kjøkkenet, en drømmesituasjon for raske barn! Til og med Tord får opp farten her. Dessverre for mitt hjerte så har vi også benkeplatehjørnet i innersvingen. Ingen har enda tatt hodet der, men jeg går bare og venter på det. Heldigvis har et mindre kjøkkenbord medført at ungene har litt mer plass å ta svingen på.

Men når pappaen også kaster seg inn i leken er det fare på ferde. Jeg tror Leo egentlig er en stor gutt i hodet sitt, og egentlig elsker slike fartsfylte leker. Uansett, her er han og Tord i full guffe gjennom stuen, på relativ lang lukkertid...Egentlig litt spooky...

14. februar - Tequila-party

Finnes det noe mere risikabelt enn å sende 6 småbarnsmødre på tur? En hel helg alene, uten noen andre å ta hensyn til enn de 5 andre? Det spiller ingen rolle hvor gamle vi er. Eller blir. Jeg må innrømme at da jeg var 20 år synes jeg 40 år gamle jenter på fest var skikkelige teite kvinnfolk. Representanter for de av hunkjønnet som absolutt ikke hadde skjønt at deres tid var over. At de måtte se til å stikke fingeren i jorden for å skjønne at dette passer ikke lenger.

Men nå har jeg forandret mening. 40 års gamle jenter på fest er aldeles ikke teite. Og jeg synes ikke at 60 års gamle jenter på fest er teite heller. Ikke det at jeg har sett så mange av dem, men for ikke å legge samme felle for meg selv...

Jenter rundt 40 år er kanskje ikke like rynkefrie som da de var 20. Kanskje ikke like slanke. Men du verden hvor mange andre positive egenskaper vi har fått! Og en av dem er nettopp gleden over livet. Gleden over å få lov til å skikkelig å ta'n ut! Vi tok han skikkelig ut i helgen. Igjen. Riktignok ble det ikke dansing på bordene - det ble det sist gang vi var på Hemsedal. Jeg forsøkte, men vakten var der raskt for å få meg ned. Sikkert like lurt... Men er det noe som er bedre enn en kald halvliter etter en hel dag på ski. En hel dag der du har lurt på om du i det hele tatt kommer ned bakken i én del. Der lårene tidvis danser sin egen dans - fullstendig motstrebende til det som jeg forsøker å få dem til å gjøre. Men de gjør det likevel. Da fortjener de en halvliter. Gjerne en i hvert lår...

Og en liten tequila i hver arm....

Dette gjentar vi neste år, jenter!!

13. februar - Jentetur til Hemsedal

Yes, baby! Jentetur! Gærne jenter, uten barn, uten menn. Fri fra fredag til søndag. Hvert sitt skipar. Hvert sitt kredittkort. Vi har gjort det før - derfor gjør vi det igjen. Skitur til Hemsedal. Og ja, vi står faktisk på ski. Ikke så mye som mennene våre ville gjort, men adskillige timer. Faktisk så mye at mine lår kjente det MEGET godt. Men nå kjører jeg telemark, i motsetning til 3 av de slappeste her - slalom er vel ikke noe! ... :-) Vel, de er proffer alle sammen. Nesten. Godt med en helg bort fra familien - selv om vi alle savnet dem. Selvfølgelig. Godt med en helg med bare svadapreik. Frustrasjoner over jobben. Frustrasjoner over teite mannfolk (på jobben altså). Men glede over hva vi faktisk får til. Glede over flotte unger og herlige menn. Glede over å få være sammen med en gjeng med likesinnede. En gjeng som vi alt for sjeldent treffer utenom. Men som vi hver gang sier vi må treffe oftere. Hva planla vi nå? Tur til Nice i mai. Tur til Barcelona i høst. Tur til de Østerriske alper neste år. Vi får se. Når det kommer til stykket er vi nok alle rimelig gnien med tiden vi har med familiene våre. Men det ER godt å treffes. Få skikkelig levd ut barnligheten. Testet en selv på ski. Iallefall gjør jeg det. Jeg står så sjeldent nå. Altfor sjeldent. Og må derfor presse meg litt. Men det gikk. Enda en seier! Enda noe jeg fikk til.

Men jeg deltok ikke på toppturen disse 4 bega seg utpå. Terese. Sissel. Lene. Og Heidi på telemark. Sidsel og jeg stod i bakken. Vi haadde nok med å få svingene til å sitte. Med de er spreke jenter. VI er spreke!!! Og vi har godt av det!

12. februar - det er vinter!

For én gangs skyld så kan vi stole på været. Stole på at dagen i morgen faktisk har snø. Og ikke slaps. Og gjerne sol. Sånn etter et skikkelig skybrudd. Med snø. Jeg skjønner ikke helt hva som går av vestlandsværet akkurat nå. Normalt skulle vi hatt både en og to ganger med regn i den uken som har vært med fantastisk snøføre. Og masse sol. Nesten så en kan skylde på drivhuseffekten igjen. Men bare nesten. Det har vel vært sånne perioder tidligere også. Men da har jeg ikke merket at det faktisk har vært dager med mye snø. Og fint vær. Sånn er det å gå hjemme. Og nyte været. Og tiden for en selv. Og det medfører også at det er enklere å ta med ungene ut etter barnehagen/SFO. Sånn som i dag, for eksempel. Da hadde jeg riktignok vært på jobb, men uten at jeg var så gjennomsliten. Så etter å ha sneglet meg over Fanafjell på et skikkelig dårlig føre, var det ut med ungene, inkl. Birk. På ski. For første gang siden i fjor påske. Tord har hittil i livet gått 50 m på ski. Turi 250 m. Hun hadde forresten med skiene på skolen i dag. Ikke helt fornøyd da jeg hentet henne, men hun har faktisk skjønt såpass at det gjelder å trene. Derfor ut da vi kom hjem. Og det gikk bra! Hun rant ned veien, og karret seg tilbake opp. Selv på bakglatte ski. Mammaen hadde selvfølgelig ikke smurt - aner ikke hvor Swix'en er hen, engang...

Tord klarte seg også veldig bra. Derfor er det litt urettferdig med dette bildet - men han var på alle fire tidvis også...

11. februar - oppussing

eller ferdigstillelse, heter det vel. Rommet som jeg har engasjert med nå har jo ikke fått sparkelmasse på tidligere. Stakkars Olve, han har bodd det siste året på et rom der gulvet er råbetong, veggene usparklet gips og vinduene uten foringer. Det ble mye som ble prioritert bort da vi skulle flytte inn her i fjor. Fra å ha en overordnet målsetning om at alt inne skulle være ferdig, ble målene gradvis redusert til at det skulle være levbart. Så nå har vi levd et år uten lister, uten kjøkkenvifte, uten dusj (vi bader...) - samt en kjeller som alså kun er i 'råformat'.

Men siden Olve er her så mye så har vi prioritert dette rommet. Altså etter alt det andre som vi har gjort det siste året som vi bare MÅTTE gjøre (isolering, taktekking etc). Så får jeg bare noen dager fri fra jobben i løpet av neste uke så kommer nok malingen på også. Og jeg er ikke fornøyd før ALT er ferdig. Det vil si - foringer, vinduslister, lister gulv, oppskrudde møbler. Til og med gardiner skal opp! Det vil si det blir det første rommet som er fullstendig ferdig... Vel, kanskje blir alt ferdig. Jeg går vel lei før alt er på plass, for å gå videre på neste prosjekt. Og sparkling står for tur i gangen også. Noen som vil tjene seg noen kroner?!?

10. februar - Beauties

Det er noe spesielt med jenter i 6-7 års alderen. De har fortsatt dette barnlige og søte preget over seg, samtidig som de begynner å få mer utpregede ungdommelige trekk. Og skjønnhet. At disse må passes på i alle henseender er i allefall hevet over enhver tvil! Barndommens uskyld, men med ungdommens spirende nyskjerrighet.

Turis klasse består av 11 jenter og 5 gutter. Det er alt av 1. klassinger her hos oss. Alle, så nær som ei, har fulgt hverandre oppover fra barnehagen, så de kjenner hverandre ut og inn. Og sammen vil de være helt frem til ungdomsskolestart. Sammensveiset gjeng, men samtidig med ulempene som et lite sted bringer med seg. Alle kjenner alle. Alle vet stort sett alt det som er verdt å vite om hverandre. Foreldrene. Besteforeldrene. Ny bil. Nabokrangel. Men også hvem som gjør det godt på skolen. Hvem som er flink til å synge. Til å ta i et tak på en dugnad. Og dette smitter selvfølgelig over på ungene. Jeg har oppdaget at historier som jeg forteller til foreldrene til Turis venninner allerede er distrbuert - av min datter. Om det nå er at vi har fått nye PC'er. Eller at vi har tenkt oss på hyttetur. Eller at jeg har vært en tur på byen med noen venninner. På godt og vondt. Men som jeg sier - så lenge jeg ikke har noe å skjule så er faktisk dette et fantastisk miljø å vokse opp i. Å bo i.

Og jentene her er noen utrolige skjønnheter! De 5 guttene vil etterhvert få et fantastisk luksusproblem!

9. februar - Tigergutt

Ole Brumm og Nasse Nøff. Kloke Ugle og Kristiffer Robin. Lille Ru og Kengu. Sprett og Tussi. Men aller helst Tigergutt. Selv i en alder av 5 år så fasinerer disse figurene. Jeg vet ikke hvor mange ganger som filmene er blitt vist her i huset. Hvor mange ganger vi har sunget 'Her kommer Ole Brumm' - og i det seneste 'med håndgranat i lommen'... Det er et eller annet med disse figurene som fanger unger. Heldigvis at moralen er fremtredende, at Ole Brumm gjerne vil det beste for alle. Det som Ole Brumm gjør er et forbilde. Og da er det greit at han ikke går rundt og terger andre. Finner på fantestreker. Rett og slett er en normal 5-åring.

Vi har vært uten TV i et år. Vi har rett og slett ikke prioritert å få parabolen på plass. Trekke opp alle kablene. Så ungene har klart seg uten. Jeg må nok innrømme at jeg også hadde et visst behov for å få TV'en unna en periode. Turi og Olve var blitt litt vel avhengig av boksen. Det stod på hele tiden dersom jeg ikke var bevisst. Men det har vist seg at det gikk bra uten. Olve er vel den som har savnet den mest under kveldsmåltidene. Kanskje Turi også om morgenene. Men de to minste har hatt filmer. Og de har gått noen ganger. Inklusiv Ole Brumm.

Nå har vi plutselig fått Disney Chanal. Og andre barnekanaler. Og her er det mye å velge i. Takk og lov for at Små Einstein og Ole Brumm fortsatt står høyest på listen. God moral, klassisk musikk og vitebegjær er ikke helt å forakte.

Så kan mamma og pappa sove trygt og godt et par timer lengre om morgenene...

8. februar - morsdag

Vi tror ikke på morsdag her i huset. Ikke farsdag heller. Faktisk så er hver og en dag en morsdag og farsdag. Tror jeg, iallefall. Vi hadde skikkelig feiring av morsdag da vi var små. Kaffe på sengen til min mor. Hjemmelagede kort. Gave fra far. En fridag. Farsdagen fulgte vel samme løpet også, tror jeg. Selv om jeg ikke husker så mye av akkurat den. Men vi har fulgt opp i alle år, både jeg og Vibeke. Etter at mor døde så har ikke morsdagen blitt den samme. Men far har vi husket på. Inntil vi selv fikk små.

Men nå for tiden så feirer vi ikke disse. Mest fordi Lars-Erik ikke liker dem, tror jeg. Handelstandens gimmic, sier han. Og har nok rett i det. På samme måte som Haloween, Valentines Day + diverse andre amerikanske unnskyldninger for å finne på noe nytt å kjøpe. Men jeg må jo innrømme det - jeg setter utrolig stor pris på å få en liten hilsen likevel. Fordi jeg er mamma. Fordi jeg elsker at familien viser at de setter pris på meg. Fordi jeg elsker at ungene viser at de elsker meg. Så selv om jeg ikke får blomster - de kjøper jeg selv - eller gaver, så har jeg så langt fått hjemmelagde kort av ungene. Og de er egentlig mer enn nok. De er laget av kjærlighet, av små hender som stolt får vise mamma at de faktisk kan. Jeg husker fortsatt et av kortene jeg laget til min mamma da jeg var 5 år. Was soll ich dich sagen? het diktet - kan det fortsatt utenat, men fordi tysken min er meget rusten egner den seg ikke på trykk. Men poenget er - hadde det ikke vært for at jeg var MEGET stolt av produktet, at jeg hadde lagt sjelen min i det, så hadde jeg aldri husket det 35 år etter!

Derfor - de hjemmelagede kortene fra ungene er mye mere verdt enn all verdens med blomster! Her er Tords kort til meg (damen altså), samt kortet til faren i november. Han har selv fargelagt og klipt ut figurene. Og baksiden har de voksne i barnehagen skrevet - alle basert på utsagn fra han: 'Du jobber på boreplattform', 'Du er snill', 'Eg liker å hjelpe deg', 'Eg er glad i deg', 'Du liker å lage spaghetti', 'Du jobber med stoler', 'Du liker å lese bøker', 'Du er redd bjørner', 'Du liker å hjelpe pappa'.

Er det rart at et mammahjerte smelter over av kjærlighet?!?

7. februar - hjemmelaget sushi

Vi elsker sushi! Hadde Lars-Erik og jeg fått bestemme hadde vi hatt sushi hver dag. Iallefall inntil vi ble lei. Som sannsynligvis ikke hadde tatt mange dagene - for når sant skal sies så er det vel en type mat som en blir rimelig fort lei av. Men dersom man holder det til ca. 1 gang i måneden så er det desidert favoritt. Hakket foran biff tartar.

Vi har i flere år hatt en stabil sushi-restaurant i byen. Nama Sushi. Og der har vi vært ofte. Men når det koster over 200 kr for 16 biter, samt at det tar 40 min å kjøre inn for å hente bestillingen, så sier det seg selv at vi ikke går dit for ofte. Så da måtte jeg for et par år siden trå til selv. Må innrømme at det satt langt inne. Har hørt at det tar ca 7 år å utdanne en skikkelig sushi-kokk, så hvordan i alle dager kan da jeg tro at jeg er i nærheten av å lage noe som er brukbart? Vel, Marit og far serverte sushi en gang - og da fant jeg ut at det ikke var all verden å lage dette. Iallefall ikke når jeg ikke skal plukke ut fisk, lage kunstverk eller skaffe kunder til en restaurant. Bare lage kosemat en lørdagskveld. Eller tirsdag.

Så etter det har jeg laget sushi selv. Etter å ha lest Confessions of a Pioneer Woman skjønte jeg at det jeg har laget er California Sushi. Og det er akkurat hva vi liker. Sushi betyr forresten ikke 'rå fisk', men 'marinert ris'. Det er marinaden som gjør sushi'en, har jeg skjønt. Ikke det at jeg har kommet til eksperiment-stadiet for marinaden - det går i kjøpemarinade fremdeles. Men en dag skal jeg utvide reportoaret, men ikke i dag. I dag nyter vi vår hjemmelagede California Sushi med kjøpemarinade...

6. februar - Aketur på Fløyen

Bergen skal ha én ting - i tillegg til mye nedbør og storkjeftede bergensere - byen har et flott turområde! Hvilken annen by i verden kan du ta en bane fra sentrum, i 10 minutter, og så er du rett oppi skauen og fjellet? Og så kan du ta skiene på (så sant det er vinter og snø, selvfølgelig) og gå innover vidden. Eller som i dag, sette deg på akebrettet eller kjelken og ake absolutt HELE veien ned til sentrum igjen. Og da er det ikke kjedelige bakker jeg snakker om! Smale gangveier, men 180° svinger, i et så naturskjønt område at en knapt kan tro det!

Heidi aka Brumm og jeg var perfekte mammaer i dag - barnehagene hadde planleggingsdag, så våre to små håpefulle var uten tilsyn. Så da kastet vi alle andre planer som jobbing på Sandsli (der ble jeg skuffet, gitt...), husvask og sparkling, og istedet tok med oss kakao, kjelker og akebrett. Samt to forventningsfulle gutter. Tror nok ingen av dem egentlig skjønte hva vi skulle gjøre - akebrettet og kjelken hadde de fått til jul, og enda ikke fått brukt. Og på Fløyen har iallefall ikke Tord vært før. Øynene ble tinntallerkener da han skjønte at vi skulle ta 'tog' opp. Drøm nr. 1 til å gå i oppfyllelse... Og deretter kom vi opp i fra slap og plussgrader - Fløyen bød nemlig på et fantastisk vintervær. Et par minusgrader, 25 cm med snø, og noen fantastiske bakker!



Her er Heidi og Krisander i 'vill' fart nedover - det gikk nok tidvis raskere med representantene fra den Offernes'ke familien, men til gjengjeld hadde vi mye mindre kontroll! Og akebrettet var vesentlig mindre å sitte på - så mitt allerede maltrakterte halebein har ikke fått den rekovalens som det trengte...

Men så artig som dette var!!!

05. februar - aketur i bakkane

Da kom snøen igjen. Det startet så smått i går, og i løpet av natten hadde det lavet ned rundt 15 cm. Ikke så alt for mye, men nok til at akebrettet kan tas frem. Tord fikk nytt akebrett til jul. Med ratt og bremser. Og racer-klistremerker! Og han har enda ikke fått brukt det. Så at han var mildt sagt utålmodig er forståelig.

Så da jeg likevel hadde ærend i barnehagen kl. halv tre, hentet jeg ungene, pakket på dem kjeledress og ulltøy, hjem for å hente kjelke og akebrett, kjeks og brus, samt kameraet. Og avgårde til Bakkane. Snøen var våt - skjønner ikke at den skal holde til ut i neste uke - men så sier værmeldingen, men det gikk i tålelig fart ned bakkene. Normalt kommer vi såpass sent at bakkene er oppkjørt, men nå var vi blant de første. Jeg og åtte unger. Og 1 pakke kjeks. Det var sånn vi så ut under matpausen. Og kjeksene forsvant fort. De fleste av ungene hadde nok gått direkte fra skolen og rett opp i akebakken...

Men vi koste oss. Turi er helt klart en populær dame hos guttene - det så jeg med snøballkastingen. Tre-fire stykker som alle 'angrep' henne - uten at de var for hardhendte. Ga meg noen assosiasjoner til min egen barndom.

Men som hun selv sier; hun har ikke kjæreste og vil ikke bli forelsket - sånt er bare dumt for unger. Kanskje når hun blir voksen - eller ungdom...

4. februar - stor jente

Av og til trenger de noen privilegier, noe som de vet at bare den ene nyter godt av. Merker det spesielt på Turi. Hun har bare så behov for litt ekstra oppmerksomhet av og til - en biltur med mamma. En kosestund med pappa. Noen minutter oppe lenger om kvelden.

I dag skapte Tord seg helt fullstendig vrang etter barnehagen. Og da han satt seg ned på gulvet og rett og slett tisset seg ut, ga jeg beskjed om at dette medførte at det ikke ble is etter svømmingen i dag. Normal så får de det - normal procedure, så å si. Hadde egentlig tenkt at straffen skulle innebære at Turi fikk - men altså ikke han. Selvfølgelig klarte jeg ikke å gjennomføre så tøff avstraffing. Som om det var overraskende...

Men for at ikke Turi skulle bli straffet lovet jeg henne is etter at Tord hadde sovnet. Og hun måtte selvfølgelig late som ingen ting... Så kl. halv ni kom hun opp - Tord hadde sovnet og hun fikk den ekstra lille tiden med mamma. Sannsynligvis mer verdt enn selve isen.

3. februar - bortskjemte puser

Lars-Erik og jeg var kattehatere. Iallefall sånn at vi alldeles ikke kunne tenke oss å få katt. Aldri i verden! Og plutselig sitter vi her med to puser. Mamma og sønn. Malin og Gråtass. Hvordan det har skjedd er jeg neimen ikke sikker på! Men at vi koser oss alle sammen er iallefall sikkert. Og pusene er nok de som koser seg mest. Bortskjemte krek...

02. februar - Bjørnene sover

Det er ikke lett å se, men det ligger to gutter godt gjemt under håndklærne her. Nyvaskede og rene. Venner og godt forlikte. For det er ikke selvsagt at de er. Og iallefall ikke etter et bad - der det innimellom er stor kamp om Elias. Tråle. Kaptein et eller annet. Kjapp. Sjarke. Eller den mest populære - nyinnkjøpte Kruse Knallkul. Jeg MÅ ta bilde av båtparken en dag...

Turi 4 år

4 år = stor jente...





Det meste er tatt fra collab mellom Jofia Design og Holly Design 'Birthday Wish' @ Shabby Picle Design
Alpha fra Krystal Hartley 'Beautiful World' @ ScrapOrchard

Advent 2006

Det nærmer seg. Jeg har ikke altfor mye igjen av 2006 før albumet er ferdig. Faktisk er det interessant å scrappe flere måneder og år tilbake. Det tvinger meg til å tenke litt. Finne ut hva vi drev med. Hva jeg tenkte. Hvordan vi hadde det.

Her er fra første desember - adventstid. Første gang jeg laget god gammeldags adventskalender til ungene. Til stor jubel og masse hyperaktivitet...



Ideen til skissen har jeg hentet fra et sted, men husker jammen ikke hvor... Ellers er det meste tatt fra TaylorMade desig 'Shine On'.

01. februar - For miljøets skyld

Du har sikkert lest oppslagene. På hvert eneste hotellrom. Iallefall de jeg har vært innom de 5 siste årene. 'Dersom du vil bidra til å ta vare på miljøet, så heng håndklær opp igjen. Dette betyr at 'jeg vil bruke dem en gang til''. Og jeg gjør det, hver gang. Tross alt så bytter jeg ikke håndklær hver dag hjemme heller. Men hver eneste dag så blir håndklærne på hotellene byttet. Ikke én gang har jeg fått tilfredstillelsen av å bruke et lettere brukt håndkle to ganger på rad. Kanskje jeg rett og slett har vært for skitten slik at romjentene MÅ bytte? Ikke vet jeg...

31. januar - Jeg kan, jeg også!!

Valget var ikke vanskelig for oss - spa eller ski. Med det knallværet så måtte vi selvfølgelig være ute. Det som var verre var om vi skulle ha slalom, telemark eller brett. Det vil si, for meg var det et valg. For Lars-Erik var det aldri. Han skulle ha brett. Selvfølgelig. Jeg påstår det er fordi han er redd for å bli gammel. Han fordi han kan slalom og det er ikke utfordrende lenger. Egentlig samme sak. Uansett - jeg tenkte jeg skulle utfordre litt jeg også. For jeg kan jo telemark. Og slalom har jeg jo kjørt siden jeg var 12. Så da ble det brett. For 3.dje gang i mitt liv. Og desidert siste gang. Må nok bare innse at dette ligger ikke for meg. Jeg er rett og slett livredd for å dette. Vel, de tre første gangene som jeg datt på halebeinet gikk bra, men når det skjer for femte og syvende og niende gang - da begynner det å bli alvorlig vondt. Og jeg spenner meg mer og mer. Og detter lettere og lettere. Og når jeg da heller ikke finner ut om jeg skal ha høyre ELLER venstre foten spent fremst, og svingene aldeles ikke vil sitte - da må jeg bare bite i det sure eple og innrømme at min tid som brettkjører er over - før den har begynt.

Men jeg er relativ god til å kjøre telemark, bare så det er sagt!!!

Her er min kjære som poserer mens jeg forsøker panning.

30. januar - Togtur til Geilo

Lars-Erik og jeg skal på julebordsweekend. I januar! Da jeg hørte om det i november var jeg litt sånn skeptisk 'rynkende-på-nesen'-opplegg. Men nå når vi har kommet ut i januar - og alt stresset før jul er ferdig, så er det jammen ikke så verst likevel. Og siden dette var planlagt og booket lenge før finanskrisen satt inn så ble det også gjennomført. Hvis ikke har sannsynligvis hele opplegget blitt kansellert. Eller satt på hold. Inntil bedre tider kom og høyere oljepriser igjen styrte verden.

Uansett - vi skal altså på spa/skiweekend på Geilo. Via jobben til Lars-Erik. Og for et opplegg! Togtur oppover fredag. Fellesmiddag med skalldyr om kvelden. Dans. Og så spa eller ski eller shopping. Eller avslapping. Hele lørdag. Og middag med underholdning om kvelden.

Her er fra turen oppover med toget - like før Finse (eller egentlig - på veien hjem - men siden jeg ikke hadde kameraet tilgjengelig på veien opp så får det bare bli sånn. Det var akkurat samme forholdene fredag og søndag...).