25. desember - nesten slik at jeg blir mett

Vi mangler ikke mat offshore. Og iallefall ikke i julen. Faktisk er det slik at vi heller sliter med å få spist alt det fantastiske som lages i stand av kokkene våre. Koldtbordet 1. juledag er liksom toppen av kaka, da. Og i dag har jeg vært skikkelig frempå med kameraet. Jeg er jo ikke aldeles overvettes begeistret over å lage mat selv - og mye av grunnen er rett og slett at jeg kan synes det er mye arbeid for lite. Derfor er det ekstra viktig for meg å få dokumentert alt det som kokkene her ute har lagt ned av svette, tårer og timer den siste uken. Kun for et måltid... Som forhåpentligvis sprer seg til noen flere da jeg tror mulighetene er tilstedet for å få rester...

Her noen få smakebiter av hva vi ble møtt av på 1. juledag:

 

Tilberedt av de fantastiske kokkene våre, Gudrdun og Glenn:

Tusen, tusen takk!!!

24. desember - da var det over

Da var det gjort. Juleaften. Det jeg har gruet meg til i mange måneder. Jeg her ute. Ungene og mannen hjemme. Tale for 70 stykker. Om julens betydning og det å savne de der hjemme.

Det ble mange tårer i løpet av dagen, men hadde mannet meg opp til talen. Selv om jeg kan holde det gående i timesvis når jeg setter skravlen i gang så er jeg ingen taler. Derfor har jeg forsøkt å kvitte meg med denne plikten. Lure på om vi skal innføre noen ny tradisjon. Men ingen var med meg. Og ingen var villig til å ta i mot delegeringen. Tross sterke pressmidler.

Men da jeg endelig stod der, foran 70 festkledde mannfolk og noen få damer, så kjente jeg at dette gikk bra. For det var jo faktisk mange som smilte. De lo på de rette stedene - og tørket tårene akkurat der jeg selv måtte svelge hardt. Så vi var alle i samme båt - og i selskap så føler en seg mye bedre.

Julekvelden kunne altså fortsette, uten at klumpen i halsen ble altfor stor. Og da vi i tillegg fikk besøk av nissen og nissekona er det bare å innrømme det; vi ble som unger igjen.

Siste bildet er meg som nissekone....

24. desember - GOD JUL!

Yepp! Da har den store dagen kommet. Selv om man har passert 29, håret gråner og rynkene vises så er det noe spesielt med juleaftenen. Jeg merket det med en gang jeg slo øynene opp i dag morgens da klokken ringte kl. 0600. Hinsides trøtt, men med en forventning i kroppen som jeg ikke umiddelbart klarte å definere. Og det er rart med det - jeg merker det på alle rundt meg. Vi har senket skuldrene, kosen fra i går kveld med gløgg, sjokolade og Grevinnen sitter fortsatt i veggene. Og det blir en litt tidligere utskei på alle utenom nattskiftet. Noen må jo holde fabrikken i gang.

Men jeg kjenner at jeg ikke skal snakke så mye med de hjemme. Både for deres skyld, men også for min egen skyld. Jeg kjenner det i hjertet. Mye! Og verken 'O Helga Natt' eller 'Deilig er jorden' er trygg i dag, kjenner jeg. Men sånn er det. Og når talen må gjennomføres senere i ettermiddag tror jeg nok at jeg står foran 80 mannfolk med tårer i øynene. Dersom de ikke renner, da.

Åkke som - her er vi og er blir vi. Sånn er det med den saken. Ikke sulter vi og ikke fryser vi. Og masse, masse kjekke folk er her. Som alle egentlig har lyst til å være et annet sted. Med noen andre. Men når vi ikke kan være hjemme så er det neimen ikke verst å være her ute heller!!!

Ønsker derfor alle sammen en riktig god jul og et velsignet godt nytt år!

22. desember - juletrepynting

Som alle andre steder med respekt for seg selv så må selvfølgelig vi også ha juletre. To juletre har vi faktisk. Egentlig skulle vi ha tre, men det har bare kommet to stykker. Ikke så mye det når vi deler det på 100 mann?? Uansett - Guri har hatt hovedansvaret for pyntingen, og dette kan hun! Med 17 kasser julepynt på loftet hjemme vet hun hva det er snakk om! Og da vi brukte opp all pynten på det første treet måtte vi til med kriseløsning. Anita ble ringt etter - hun skulle først ut i dag. Så da ble det en liten tur innom butikken på jakt etter julekuler før helikopteret gikk. Takk, Anita!

Og dette var det som møtte meg da jeg kom på kontoret i dag tidlig! Er det rart jeg ble glad?!?!

20. desember - pepperkakeplattform

Hvem har sagt at det kun må være pepperkakehus? Eller kirke? Og hvem har sagt at man ikke kan oppføre seg som unger selv om man kun er sammen med 100 mannfolk, 12 damer og plassert langt utpå havet?

Så derfor tar man frem blyant, linjal og millimeterpapir

...selv om tegningen blir overlatt til Lasse...

Man lager mønster

og kjevler ut kilovis med pepperkakedeig

Selvfølgelig kjenner vi til trikset; deigen rulles ut og skjæres direkte på bakepapir! Da holder den de rette linjene og 90° vinklene...

Vel, ikke alle rette linjer ble like rett

Vi måtte vel innrømme etterhvert at vi hadde nok strøket til arkitektur- og ingeniør eksamen

Men med hjelp fra Lasse ble det både fundament, fakkel, boretårn, kranbom og livbåter!! Sistnevnte smidd ut av gulerøtter! Tusen takk for all hjelp, Lasse!!

Tusen takk Hilde! Jeg har hatt noen fantastisk artige kvelder med deg! Glad du har begynt hos oss!!!! Klem!

18. desember - soloppgang på havet

Det er ikke mange ganger i løpet av vinteren vi har dette synet; nesten blikkstille hav og skyfri himmel. Knallfarger. Bringer lovnad om en dag med minimal frysing og hjelmen på plass uten slosskamp. Fri vandring omkring uten å gjemme seg bak hjørner og skaft. Og kanskje lovnad om en vår som er på vei. Snart. Enn så lenge nyter jeg morgentimene og stillheten på helidekk. Blant røde brannkanoner og grønne markeringslys.

16. desember - juletrepynting

Ja da! Jeg vet det. Det er ALTFOR tidlig for juletrepynting. Det skal gjøres 23. desember. Etter at huset er vasket, kakene ferdiglaget og pakkene innpakket. Da skal det kun gjenstå pynting av tre og hus. For deretter å bare slappe av. Juleaften. Med '3 nøtter til Askepott', Donald og vennene - dyne på sofaen og med en god følelse og forventning i kroppen.

Sånn var det før. For mange år siden. De avslappende juleaften-morgenene tok slutt i det jeg fikk ansvaret. Planlegging til tross - det er alltid masse igjen som må gjøres før gjestene kommer. Har ikke sett '3 nøtter til Askepott' på mange år. Men jeg har hørt lyden. Og nå så jeg at de solgte den som DVD. Så neste år kan jeg se den 1. juledag istedet. Blir ikke helt det samme, men pytt sann. Donald surrer og går hele året så han klarer jeg meg uten.

Men pynting av treet 16. desember er HELT HELT feil!!!

I år måtte det bli slik. Jeg vil ha med meg litt av forventningene til ungene. Litt av barndommens følelse av lykke og spenning. Lukt av jul. Selv om grønnsåpen ikke er fremtredende. Og selv om det fortsatt er 7 dager til vi egentlig skal pynte treet.

Men i år blir alt oppned likevel. Så da kan tradisjonene brytes.

15. desember - kan verden bli verre?

Nei, ikke akkurat for øyeblikket. Ikke for Turi. Hun har nemlig mistet Gråtass. Hennes aller beste venn døde natt til i dag. Ingen vet hvorfor. Han ble funnet helt stiv i naboens oppkjørsel. Men helt urørt. Ingen påkjørsel. Ingen skader. Ingenting. Han hadde hostet noe i det seneste, men han er vaksinert. Mot katte-influensaen. Selvfølgelig burde jeg tatt han med til dyrlegen, men jeg var ikke der i tankene. Ikke i det hele tatt. Nå er han død. Og Turi gråter. Mamma-hjertet mitt blør. Det er hennes første føling med døden. Hun vet hva det betyr. Men har ikke skjønt omfanget av det. Ikke før nå.

Anne og Bjørn tok vare på Gråtass. Pakket han inn og la han i fryseren. I tilfelle vi ville begrave han. For en omtanke! Pappa, Tord og nabo-guttene hentet han, og begravde Gråtass under store og dramatiske omstendigheter. Turi orket ikke. Men senere på kvelden laget ungene og jeg et kors til han. Brant inn navnet. Og en tegning av han. Og da fikk Turi den seremonien hun trengte. Helt alene.

Det gjør vondt i hjertet mitt, sier hun. Men trøster seg med at Gråtass har hatt et godt liv. Et veldig godt liv.

Og fortsatt har vi mammaen igjen. Malin. Hun er svart. Og ikke fullt så kosete. Egentlig er hun pappa sin katt. Det er han hun vil kose med om kvelden. Aldri ungene. Men nå ligger hun faktisk i Turi sin seng. Ikke under dynen. Men i fotenden. Det er akkurat som om hun skjønner at Turi trenger trøst. En myk trøst. Kanskje verden kan bli litt bedre likevel?

Turi og Gråtass 1. september. 
 

14. desember - reflection of life

Merker at 365-dagers prosjektet mitt går mot slutten. Har liksom sluppet opp for tema - eller det vil si, har sluppet opp for gnist til å skrive. Jeg kommer helt sikkert til å fortsette skrivingen - og fotografering! - i 2010, men ikke hver dag. Ikke slik som nå i 2009, da har jeg faktisk tatt et (eller flere bilder), skrevet en epistel - ikke alltid om det som har skjedd den dagen, men iallefall noe - og postet på bloggen. Hver dag. Alle dager, unntatt de jeg har vært på jobb i havet. Ikke verst bare det! Iallefall ikke for meg - har en tendens til å begynne på ting, og ikke fullføre dem. Ikke alle prosjekter, men mange... Men må innrømme, det har vært en god push på å forsøke og bli en bedre fotograf. Jeg har pløyet bøker og internett, lest og lært. Og funnet ut at dette med fotografering er vanskelig. Og utrolig artig! Og Turi stusser hver gang vi er ute på noe nå der kameraet ikke er med.

Skrivingen er noe nytt også. Jeg har alltid likt å skrive, men har liksom ikke visst hva jeg skulle skrive. Nå har jeg mer eller mindre en dagbok med mine betraktninger omkring store og små hverdagshendelser, tanker og følelser. Ikke noe politiske eller religiøse greier, ikke noe høytsvevende eller dypt intellektuelt. Men meg. Gry sine tanker anno 2009. Om barn og familie. De helt nære ting. Og jeg tenker sånn at det kanskje kan være litt artig for ungene en gang i fremtiden å lese om hva mammaen deres brydde seg om det året de var 5 og 7 år gamle. Kanskje. Men kanskje ikke. Uansett - jeg har hatt en fin tur. Fortsatt gjenstår noen dager - men altså; i dag hadde jeg sluppet opp for tema. Derfor dette. For å forklare hvilke refleksjoner jeg har gjort meg gjennom året. Eller kanskje mangel på sådanne??

13. desember - juletrefangst

Egentlig skulle det være juletrehogst. Inne hos Nina og Olav. Men Olav er på havet, og Nina på søndagstur. Og da droppet vi årets juletrehogst. Dessverre. For egentlig er dette en flott tradisjon. Opp i skogen. Tenne bål. Finne et tre. Som ikke er for langt unna. Og ikke er for kort. Eller for langt. Eller for glissent. Eller skjevt. Men i følge tradisjonen skal Nina og Olav være der! Så det var enstemmighet blant alle at da dropper vi det. En tradisjon er en tradisjon - og da må alle elementene være på plass! Så vi kommer sterkere igjen neste jul!

Men juletre må vi ha. Og siden jeg reiser i havet fk torsdag har jeg lovet at alle slike 'juleting' skal være fikset. Lars-Erik er god på mye, men pynting er definitivt ikke noe han kan. Så da blir det faktisk pyntet juletre onsdag 16. desember. En hel uke før tiden, men det er tross alt bedre enn ingen juletre. Sier jeg, og bryter igjen en tradisjon. Men nå er det liksom ikke tradisjon at jeg ikke skal være hjemme i julen heller, da!

Så i år ble det juletrefangst. Ikke hogst. Ikke nedfelling. Ikke sleping gjennom halve skauen fordi 'de fineste treene er lengst borte'. Men en tur til det lokale gartneriet. Som heldigvis hadde sønsdagsåpent. Der de ansatte (gutter!) kvistet treet. Og hogg til stammen slik at treet mest sannsynlig, og forhåpentligvis, går rett ned i foten. For det er et prosjekt hvert år. Et spennende prosjekt. Så får vi se hvordan det går på onsdag...

12. desember - fort skal det gå

For nå har guttungen fått ATV. All Terrain Vehicle. Han har allerede en motorcross på 50 CCM. Men han har ikke balanse. Og vil sannsynligvis ikke lære å sykle en vanlig sykkel på flere år enda. Så da måtte vi gjøre noe annet. Tord vil aldri kunne bli noen fotballspiller. Greit nok hadde han kunnet deltatt på treninger nesten lik linje som kompiser, men spenst, styrke og koordinering er ikke fremtredende egenskaper hos han. Og når fotball stort sett er det eneste som guttunger driver med her i bygda, må vi finne noe annet. Noe annet som han kan hevde seg i. Noe annet som gjør at han får anerkjennelse blant gutta. Selv om han ikke spiller fotball.

Heldigvis har Tord en pappa som selv elsker fart. Motorer. Og er en hai til å mekke. Tord selv er heller ikke ukjent med tennplugger. Batteri som må lades. Skiftenøkler og driller. Her har han et potensiale som vi må utnytte. Derfor ATV. Derfor cross-sykkel. Selv om han bare er 5,5 år. Den må tidlig krøkes...

Og som mamma så føles det beroligende at vi kanskje her har funnet noe som gjør at han kan hevde seg. Iallefall har pappa'n og han en stor felles interesse!