21. november - Fager kveldssol smiler

Like fagert som min lille hulder. En kjedelig lørdag uten noen kompiser eller venninner som er hjemme. Og eneste utflukt er handletur med mamma! Kjedelig! Lurer på hvor hennes handle-gen er? Sannsynligvis har hun arvet farens - både han og Tord er forsvunnet hver gang jeg snakker om b*u*t*i*k*k. Og nå har jammen med frøkna begynt også!

Men livet alene var tydeligvis en verre sjebne en handling i dag, og med viten om at lørdagssnopet skulle handles inn også, ble hun med. Og smilte stort da hun så at mamma'en stakk kameraet i vesken...

Og siden vi kom midt i solnedgangen måtte vi selvsagt ta en bråstopp. Vet ikke helt hvem som var mest fornøyd, jeg...

20.november - Brødrene Løvehjerte

Da klarte jeg å komme meg avgårde på teater med Turi. Brødrene Løvehjerte. På Den Nasjonale Scene i Bergen.

Jeg vil så veldig gjerne, men slike ting detter stadig bort fra hodet. Teaterstykket har høstet veldig god kritikk, og alle jeg kjenner som har vært der har vært fra seg av beundring. Så jeg ville gå. Men hadde det ikke vært for Anne Mari som skaffet billetter så hadde jeg sannsynligvis bare snakket om det fortsatt...

Uansett - i dag var vi avgårde. Tord fikk ikke være med. Når musene i Askepott skremmer livet av han har han absolutt ingen ting på teaterstykket om Brødrene Løvehjerte å gjøre, iallefall. Han ble sønderknust, og mammaen endte opp med å bestille billetter på Putti Plutti Pot om halvannen uke. For at han skulle få se teater også. Så får vi se om han overlever redselen for julenissen...

Turi trivdes iallefall veldig godt på teater. Og enda mer fordi klassekompisen Tidemann var med. Og Richard fra 1. klasse. Da hadde hun noen allierte. Hun lo og sang, gråt og måtte sitte på fanget. Og levde seg aldeles inn i historien. Selv om vi har både lest boken og sett filmen flere ganger var det ulidelig spennende. Og da stykket var slutt nektet hun å gå. De har jo kommet til Nangilima - vi må jo se hva som skjer der!

19. november - pappa har stelt hjemme

Og stort sett så har det gått greit. Ungene har fått mat. Rene klær. Turi har gjort leksene, og Tord har hatt regntøy i barnehagen. Men selv om mamma er på jobb og pappa plutselig får alt ansvar avtar ikke forpliktelser som hviler på han. Men antall tilgjenglige timer på jobb blir redusert. Med den konsekvens at han må jobbe mer hjemmefra. I telefonen. Og som mannfolk flest klarer han én ting om gangen. Så når han snakker i telefonen så snakker han i telefonen. Verken mer eller mindre. Og da hender det at ting går litt treigt. Heldigvis tar Turi ansvar - hun har funnet ut at kommunikasjon via lapper fungerer!

Liker spesielt det med matserveringen... :-)

Men det verste er kanskje at han ikke tar i hårbørsten. Iallefall ikke frivillig. Og når Turi heller ikke lar han slippe inntil så blir resultatet slik

Og det er etter at naboen som er frisør for et par dager siden var på besøk...

Det snør!

Ikke her ute. Og ikke hjemme. Iallefall ikke enda. Men i 2007 hadde vi hatt vinterens første snø på denne tiden. Stor glede!!

Men en enda større glede venter meg i morgen. Eller - tre større gleder. En tynn, men vilter 5-åring. En stolt 7-åring som har mistet sin 6. tann. Og en sliten, men lykkelig pappa. Kan man forlange noe bedre her i livet?!?

Fotoalbum

Jeg har fått en del spørsmål om hva det er jeg lager med bildene mine, hvordan jeg lager dem, om jeg lager fotobok etc. Så da tar jeg like gjerne en kort gjennomgang med hva jeg har tenkt å gjøre med noen av mine tusenvis av bilder. For som jeg har sagt tidligere - jeg har enorme mengder med bilder etter hvert. Bilder som jeg må gjøre noe mer med enn å legge dem på harddisken og kun ta ut på skjermvisning sånn en gang i blant. Jeg synes det er fantastisk å bla i en bok - har du forsøkt å lese en bruksanvisning på skjerm? Helt pyton!

Og sånn synes jeg det er med bilder også. Jeg elsker å kikke gjennom diverse blogger, lese om hva folk er opptatt av, kikke på fantastiske bilder. Men for mine egne minner - jeg må ha noe håndfast. Iallefall sluttproduktet. Og jeg kan liksom ikke se for meg min 90 års gamle mormor lese om oldebarna på en laptop...

Så - jeg lager altså album-sider. Som jeg etterhvert skal overføre til FotoKnudsen sin fotoalbum. Eller Eurofoto. Eller de som jeg finner ut er best - og gunstigst på tidspunktet for utprint.

Det finnes mange typer fotobøker å få tak i. Jeg har begynt med de kvadratiske. 30 x 30 cm. Litt stor, kanskje, men da får man faktisk frem detaljer. Og man kan skrive mye uten at teksten blir liten og vanskelig å se.

Hver album-side jeg lager blir en side i denne fotoboken. Så hver side er altså en jpg-fil. Jeg må derfor ha en fotobok der jeg kan overføre kun et bilde til hver side i boken. Og dette bildet er altså den album-siden som jeg har laget.

Album-sidene lager jeg i Photoshop. Photoshop er et aldeles fantastisk program. Både til bildebehandling, men også til scrapping. Som er altså det jeg gjør når jeg lager album-sidene. Digital scrapping er den ryddigere utgaven av papir-scrapping. Og laaaaangt billigere. Jeg kan kjøpe bakgrunner, rammer, alphaer, pynt - stæsj, som vi i digiscrapping-miljøet sier. Og disse digitale filene blir laget av jenter over hele verden. Og selges for en relativ billig penge. Og er man kreativ så kan man lage allverdens med flott kunst. Eller album. Og bruke filene om igjen. Og om igjen.

Enkelt og greit.

Jeg har to prosjekter på gang nå. Et album fra 2007. Og et album fra 2009. Noe jeg er blitt mer og mer bevisst på er at bildene må ledsages av tekst. En fortelling. Eller et dikt. Eller noen få ord om hva bildene handler om. Hvilke minner det er jeg forsøker å formidle. Og i 2009 har jeg hatt et stort prosjekt som jeg har kalt 'photo-almost-each-day'. Jeg har altså tatt et bilde nesten hver dag, og skrevet litt omkring dette. Ikke alltid helt i relasjon med bildet, men sånn noen lunde. Og alt dette har jeg publisert på bloggen min. Det er en dagbok, med andre ord. En dagbok om hva jeg tenker, føler, opplever i året 2009. Et prosjekt jeg ikke trodde jeg kom til å klare, men som jeg nå ser enden på. Hver dag i hele år, med unntak av når jeg er offshore, har jeg tatt et bilde, og skrevet en liten historie rundt dette.

Alle bildene, samt teksten, lager jeg egne album-sider av. Disse er veldig enkle. Det var et bevisst valg jeg gjorde tidlig. Her er et eksempel fra 11. januar i år - historien tilhørende bildet finner du her. Og album-siden (eller layout'en - LO'en) fra denne dagen ble slik:

På den måten får jeg brukt mange av bildene mine.

Men av og til tar jeg mange, mange flere bilder som jeg ønsker å ha i fotoboken. Og da lager jeg andre LO'er. Og da kan kreativitieten slippes litt løs. Fra lavvo-turen har jeg også laget denne siden:

Dermed får jeg formidlet en historie, medfølgende bilder. Og har fått en album som ivaretar alle minnene mine fra 2009. Til glede - eller frustrasjon. Det gjenstår å se! Men så langt så elsker ungene de fotobøkene jeg allerede har laget. Og det gjør jeg visst selv også... :-)

Julesnop

Nå nærmer det seg hjemreise!! Har fullstendig abstinens da jeg ikke har fått tatt bilder på snart 14 dager. Neste gang jeg skal ut tar jeg med kameraet! ...men da er det jul også, så begrunnelsen er vel god nok...?

I mangel av nye bilder jobber jeg videre med 2007. Det er ikke så altfor mange igjen, så jeg ser lys i tunnellen. 2008 derimot! Men, livet er langt og masse, masse timer er til rådighet fremover. Tror jeg...

Her er fra en tidlig morgen i desember 2007 - ungene hadde nettopp åpnet julekalenderen. Om jeg hadde snop i kalenderen kun på lørdagene? Gjett to ganger! Det er ikke noe rart at ungene er glad i meg :-)

KIVA - hjelp til selvhjelp

Dette her er ikke noe innlegg med bilde fra mitt sorgløse liv. For når jeg stikker fingeren i jorden så må jeg innrømme dét. Hva slags sorger og bekymringer har jeg? At det er 5 dager til jeg skal hjem til mine små? At jeg ikke får være hjemme i julen, men må tilbringe dagene ute i havet? Med tilbud om 5 typer julemiddager - riktignok uten alkohol... Tja, dét kan selvfølgelig bli litt kjedelig!

Nei, jeg har det iallefall godt. Svært godt. Og det slo meg i går da jeg helt tilfeldig dumpet borti NRK1-programmet KIVA - Mikroøkonomi. Jeg ble sittende helt fasinert. Ved å bidra med lån til mennesker i den 3. verden kan jeg faktisk være med på å gjøre en forskjell for noen. Ja, men de trenger så mye - jeg har ikke råd til dét! Det var nettopp én av de geniale tingene med dette konseptet - du låner ut $25 til de du vil. Profilene ligger der, og du kan velge om du vil gi lån til en enslig mamma i Indonesia slik at hun kan få startet opp lokal frukt&grønt-bod, eller familiens overhodet som hadde fått ansvaret for begge brødrenes familier da disse døde av Aids. Han ville utvide møbelproduksjonen sin. Hvor mye ber de om? Den enslige mammaen trengte $300. Pappaen $1250. Og de betaler tilbake. Kriteriene for å få lån er strenge. Og de skjønner konseptet. Derfor betaler de tilbake for å opprettholde muligheten til senere lån. Eller for at naboen skal få investert i noe slik at de slipper å samle søppel. Eller jobbe i steinbruddet.

Ja, men det er så mye arbeid med å betale. Finne en bank. Banknummer. Adresse. Nei, alt går via internet. Det er prinsippet her. Paypal er ikke helt utbredt i Norge, men jeg har vært tilknyttet systemet i et par år allerede. Helt, kompletely safe. Du oppretter en konto som er knyttet til banken din. Dermed er det bare Paypal som er eksponert mot kontonummeret ditt. Og alt du trenger å gjøre er å trykke på Paypal-knappen, skrive inn kodeordet, og godkjenne beløpet. Helt enkelt. Av og til altfor enkelt...

Når pengene er tilbakebetalt kan du velge å få dem igjen. Men de fleste gjør en 'reinvestering'. For å hjelpe andre. Som en sa - dette fikk han til å føle seg som Rockefeller. Eller Bill Gates. Man har en investeringsportefølje. Du blir ikke rik. Men du kan bidra til å gi andre et enklere liv. Et mer rettferdig liv.

Ekelia fra Ghana - mattrader

Det skjeve tårnet på kjøkkenet

Et av de beste minnene fra denne tiden - Tord på hodet inn i kjøkkenskapene. Hva kan dras ut? Hva kan bites i stykker? Hva kan rotes mest mulig med? Den gangen han ble klar over hermetikk-skapet var lykken gjort. Boksene kunne jo brukes til noe!

Støvel-dansen

Denne dagen husker jeg som om det var i går. Nytt kamera. Speilrefleks. O du hendelse! Nå skulle det tas bilde! Og Tord med nye støvler. Noe som var enda større, kanskje. En lat morgen. Fortsatt i pysj. Og han i fullt firsprang ut for å prøve støvlene. Jeg etter - ikke så mye for å hindre han i å stikke av. Han sprang jo ikke så fort. Hadde relativt nettopp begynt å springe. Selv om han var 3 år. Men motivene! Sægge-bleie. Støvler. Brun. Og skitten!

hos legen

Hos fastlegen 21. oktober. Den dagen svineinfluensaen kom på besøk til Tord.
Vi skulle ta vaksinen - men kom en halvtime for sent i forhold til feberen.
Den var blitt 40°C pa 2 timer. Og da var det et faktum, nå var Tord blitt syk.
2 uker tok det før han ble frisk. 2 uker med minimalt med drikke og mat.
Det gikk bra, men ikke en opplevelse mamma ønsker igjen!

5. november - jenten i sivet

Så utrolig godt det er å ha bilder. Minner. Fra to dager tilbake i tid. Til da jeg hentet ungene i barnehagen og SFO. Hadde med meg kameraet. Håp om å ta bilder. Av alt og ingenting. Kanskje ville Tord smile til meg. Ikke alltid like lett. Men kanskje. Turi har fått smaken på fotografering så hun ville nok stille opp. Men det var kaldt. Og vi var alle sultne. Småfrosne. Slitne. Og litt triste. De visste hvorfor jeg ville ta bilder. 'Du skal jo på jobb, mamma'...

Men er det ikke nettopp det fotografier handler om. Å ta med seg minner. Selv om det bare er for noen få uker. Få de litt nærmere en. Ta de frem og få knuge om dem. Gode minner. Og litt dårligere minner. Men like fullt minner som er med på å forme en. Og gjøre en til den man er. Eller er på vei til å bli.

Og derfor er det faktisk godt å sitte slik for en selv. Og ha lov til å savne. Glede seg til en dag i nær fremtid. Og se på minnene.

Mye å lære

Siden jeg nå sitter langt uti havet har jeg ikke tilgang til kameraet mitt. Og må dermed finne frem til gamle bilder. Hva er da bedre enn å forsøke litt redigering?

SOOC:

Har ikke peilingen hva jeg gjorde her:

Litt mer farge, kanskje?

Eller svart og hvitt?

Tror kanskje jeg likte det litt drømmende preget:

Ellers fikk jeg denne mailen fra min søster i dag - og jeg kan ikke si annet enn 'I totally agree'!! Tihi!

Whatever you give a woman, she will make greater.
If you give her sperm, she'll give you a baby.
If you give her a house, she'll give you a home.
If you give her groceries, she'll give you a meal.
If you give her a smile, she'll give you her heart.
She multiplies and enlarges what is given to her.
So, if you give her any crap, be ready to receive a ton of shit...

4. november - Skulle ønske

Er det lov å ønske seg noe fremover i tid? Til et tidspunkt da gjenværende dager i livet er færre enn jeg har igjen i dag? Selv om jeg ikke vet hvordan livet er på dette stadiet? Jeg forsøker å leve etter mottoet mitt 'Carpe Diem' hver dag. Men av og til så kjenner jeg at jeg bare må lengte litt. Litt fremover i tid. Sånn som i dag. I dag har jeg virkelig kjent at vinteren er på vei. Det blåser. Kaldt. Og surt. Selv om solen har vært fremme så varmer den ikke. Bladene har stort sett falt av trærne. Jeg skjelver i dunjakken. Har glemt å ta på stilongs. Trodde ikke jeg trengte den enda. Alt er et ork. Hodet verker. Magen er ikke god. Og i morgen reiser jeg på jobb igjen.

Egentlig skulle jeg skrive at jeg lengtet til våren. Men jeg tror egentlig ikke at det er det jeg gjør. Jeg lengter etter å komme hjem igjen. Hjem igjen om 14 dager. Til mine kjære. Sånn har jeg det alltid. Selv om jeg vet at i det jeg går av helikopteret i morgen er alt ok, og det kun er jobb som står i hodet mitt. Jeg kan ikke gjøre så mye fra eller til på snørrete neser, hullete sokker eller sultne mager. Og egentlig har jeg verdens herligste jobb.

Men jeg lengter likevel. Til torsdag om 14 dager. Til våren også. Når blomstene blomstrer og fuglene kvitrer. Og solstrålene igjen varmer.

3. november - For et katteliv!

Gråtass synes nok selv at han har et tøft liv. Tord som henger etter for å få en kos. Turi som legger seg for sent om kvelden - han vil selv legge seg leeeenge før (Turi sin seng er nemlig SÅ god og varm), matmor som ikke serverer boksemat så ofte som han skulle ønske - og musene som er altfor raske for et lite kattevesen!

Så da er det greit å finne seg et mykt pledd som ligger i 'dronningstolen', legge seg godt til rette og bare sove. Som ingen andre kan. Og håpe at dagen i morgen blir mye bedre enn i dag.

I ♥ Faces - 'Balloons' photo challenge

I honestly don't understand why ballons are such a fun thing to play with, but all kids seem to love them. And as long as both the toy and the player have such big smiles I just have to realize there is something I have missed out...This is my 7 years old daughter, who really ♥ ♥ ♥ ballons!

For more ballons, visit 'I ♥ Faces'!

2. november - Lysøen

Fra Wikipedia:
Lysøen er en innlandsøy i Lysefjorden i Os kommune, hvor fiolinvirtuosen og komponisten Ole Bull bygde sitt hjem. Villaen ble bygd i årene 1872 - 1873 i arabisk-maurisk stil og med russisk kuppeltårn.

På Lysøen ligger det også et gammelt gårdstun fra ca. 1670 og over den hele den 700 mål store øyen er det opparbeidet skjellsandbelagte gangstier. På Lysøens høyeste punkt er det bygd et utsiktstårn hvor en har utsikt til blant annet Lysefjorden og utover i Korsfjorden.

Lysøen eies i dag av Fortidsminneforeningen i Bergen og er en del av Kunstmuseene i Bergen under navnet Museet Lysøen.

I dag er Ole Bulls villa og de små bygningene rundt de eneste bygningene på øyen, men rundt Lysefjorden finner man mange fritidseiendommer og boliger. Nordvik og Drange er noen av de største tettstedene der mange bruker båt og besøker øyen, men for turister går det båt fra fastlandet til villaen.

Arkitekten bak Lysøen er Conrad Fredrik von der Lippe.

Og dette ser jeg fra kjøkkenviduet mitt!

Tilbake i tid...

Jeg blir helt matt når jeg ser på alle bildene jeg har liggende på hard-disken (ekstern, vel og merke - laptop'en ville knelt bare ved å ha bildene fra det første halvåret i år liggende inne...). Hva skal jeg gjøre med alle disse? Vil jo så gjerne ha de tilgjengelig på en enkel måte - og for meg er ikke dette pc'en. Der er jeg gammeldags - en god, håndfast album er tingen! Så jeg gjør innimellom et ærlig forsøk (og disse ærlige forsøkene blir stadig mer enkle...) på å lage enkle albumsider der jeg får synliggjort noen bilder eller en historie. Ser jo hvor ungene ELSKER å bla i gamle album (jepp, du også søs!).

Så da kommer det her noen bilder fra turen 1. januar 2009...

Jeg lover! Aldri mer!

Ørlite bittelite scrapping igjen. Eller - vet ikke helt om det kan kalles scrapping lenger det som jeg gjør. Men er inspirert av blant annet Tanja og Charlotte sine doku-LO'er. Enkle. Greie. Og usannsynlige flotte. Så når jeg nå ikke har tid til å scrappe slik som i gamle dager - da blir det på denne måten. Og akkurat nå så liker jeg det best også... Her fra fotoshooten på fredag.

1. november - Er dette så vanskelig, da?

Tja. Det burde være det. Til å være første gangen. Spisepinner. Med én hånd. Scampi. Rett i munnen. Som om ingen ting var unaturlig med den prestasjonen.

Jeg fatter det fortsatt ikke hvordan du fikk det til. Men jeg var der med kameraet. Fikk foreviget øyeblikket. Som et bevis. For minner til senere. Du vil aldri ha trodd meg at du faktisk fikk det til - ikke uten bildene.

31. oktober - Rosene er ... rosa

og er helt nydelige! Jeg har fått så mye blomster den siste uken - har jo også vært mega-sosial. I går var det middag for to par vi kjenner via jobben. Jeg liker egentlig ikke å lage mat. Det er iallefall det jeg innbilder meg. Men når det kommer til stykket - og jeg setter i gang - så stortrives jeg. Det ble selvfølgelig vårruller (!), sushi, marinerte scampi og et eller annet asiatisk nøtteblanding - som forøvrig var en mega-suksess. Egentlig skulle jeg vært skjeløyd med svart glinsende langt hår, født midt oppi chili, hvitløk og ingefærrot. Da hadde jeg nok blitt kokk.

Uansett - en enorm blomsterbukett med disse nydelige rosene er mer enn nok belønning for å arrangere middagsselskap for meg. Og når gjestene ikke går før etter klokken har passert tre så hadde de det vel koselig, de også, antar jeg?