29. juli - opprydding og utvask

Det aller aller verste med å være på hyttetur er den obligatoriske oppryddingen og utvaskingen! Uten innlagt vann, med tunge tepper, løv og rusk på alle gulv, inntråkket sauemøkk, spindelvev i kroker - og selvfølgelig hastverk fordi vasken burde egentlig vært tatt i går da vi hadde god tid...

Men nå er det utrolig mye koseligere å komme til en hytte som er sånn noen lunde i orden, så derfor må alle mann i arbeid. Selv om arbeidsstyrken er litt skjevt fordelt i forhold til menneskekraft...

27. juli - tannløs

Da endelig løsnet en tann til. Heldigvis har de to i undermunnen allerede blitt byttet ut - det er svært til prestisje det har vært i 1. klassen med tannfelling. Nøye opptelling og oversikt over hvor mange tenner hver enkelt har felt. Monica har, selv om hun er den desidert yngste i klassen, allerede 8 stykker felt, mens Ragnvald, som kanskje er en av de tøffeste guttene, iallefall ved sommerstart enda ikke hadde felt en eneste en. Men til gjengjeld hadde han Turis fulle sympati! Uansett - matematikk er en del av hverdagen vår, det skjønner jeg mer og mer.

Turi fikk altså noe å 'bekymre' seg over da overtannen løsnet en dag. Den ble selvfølgelig rikket og rukket med hele dagen, men basert på de to tidligere tennenes tannfellingshistorie antok vi at vi var uker, kanskje måneder unna en ny felling. Men plutselig skjedde det ett eller annet. Et eple? Eller en litt skjev rikking? Den løsnet iallefall masse. Så masse at tårene trillet og trøst måtte til. Det kom jo blodsmak i munnen!!

Kvelden gikk uten at vi nesten ikke fikk ta eller se på tannen, men vi hørte til gjengjeld om den... Og ved leggetid var det bare skinnfillen den hang i. Men ikke søren om vi fikk røske den ut. Selv med min skremselshistorie om at den kanskje løsnet i løpet av natten, ble dratt ned i lufterøret og forårsaket hosting og harking... - ingen ting hjalp. Helt til pappa skulle 'kjenne' på den. Og plutselig lå den i hånden, gitt! Til mange og såre tårer. Selv om hun måtte innrømme etterhvert at det ikke hadde vært vondt...

Nye minner fra 2007 og 2009

Mange liftet fra DAM 2009...

26. juli - Ride, ride ranke

Jeg har alltid hatt respekt for hester. Jeg mener, selvfølgelig har man respekt for hester. De er stolte, vakre og sterke dyr. Men jeg har nok mer enn normal respekt for hester. Har aldri liksom skjønt hvorfor noen er fullstendig hestegal. Hvorfor noen bruker all tid på å strigle, stelle, mate – og ikke minst – trene disse dyrene. Men nå er de ikke alle som skjønner at det går an å bruke så mye tid foran pc’en heller…

Uansett, jeg fikk plutselig vite at Marianne, fetter Rune sin samboer, har både hester og sæter innpå fjellet. Og da måtte vi selvfølgelig hilse på. Og siden min respekt for hester har medført at jeg i minst mulig grad har stiftet bekjentskap med disse dyrene er heller ikke ungene mine særlig vant til hester. Men nå var det selvfølgelig ikke noen annen utvei enn å sette seg på hesteryggen. For ungene. Jeg klarte å snakke meg unna… Jeg var villig til å vedde at Turi ikke hadde mot nok til å komme oppå hesteryggen, Tord var jeg derimot litt mer usikker på. Han kan overraske. Men den som overrasket mest var nok frøkna. Hun måtte svelge et par-tre ganger, være helt sikker på at vi var i nærheten, men bortsett fra det ga hun Marianne 100 % tillit. Og ble helfrelst. Så nå fikk vi beskjed både fra henne og Tord om at dette måtte vi også ha! Så nå blir vel gård det neste. Med både hest, geit, gris og hund. Måtte bare døgnet få 10 timer mer!

25. juli - Gamle trær står best

I alle fall i følge min gamle mormor. Vi har nemlig hytte som ligger akkurat i tregrensen, faktisk tror jeg tregrensen har kommet høyere siden jeg var barn. Uansett – vi har altså en del trær rundt hytta. Og disse trærne har min mormor pleiet nøye om og gitt masse omsorg siden hytten ble bygget på 50-tallet. Jeg tror det har gått noen tonn med kaffe-grut ut omkring tre-røttene – inntil jeg og søs overtok. Tror neppe at Vibeke gidder å pleie dem på samme måte. I alle fall gidder ikke jeg.

Men det er fascinerende å se på de gamle bjørkene her oppe. De er ikke så veldig høye. Men utrolig krokryggede, kraftige og full av skjegg. Og aldeles fantastiske å klatre i! Nå har vi ei gammal, gammal bjørk stående rett utenfor hytta. Den har vært hellig siden vi var små. Aldri noen klatring i den – greinene kunne knekke, må vite! Og det kunne jo føre til både et lite godt estetisk inntrykk i forhold til ryddighet omkring hytten, og for ikke å snakke om innsyn! Akkurat den greinen kunne kanskje føre til at noen som kjørte forbi kunne se inn…

Men nå har den gamle bjørken begynt å gi opp. Svoger Geir satt opp et sinnrikt støttesystem for noen år siden – med både planker på kryss og tvers, samt ståltråder som støttet opp både greiner, stamme og hytte! Imidlertid måtte vi i år krype til korset og sage ned den ene delen av stammen. Den var pill råtten. Farlig for små klatre-krabater som ikke legger merke til sånne detaljer. Så nå er det bare den friskeste delen som står igjen. Enn så lenge. I alle fall så lenge mormor ennå har helse til å komme opp på fjellet for å sjekke helsetilstanden på sine protesjeer.

24. juli - Klargjøring for tur

Da har ferien endelig kommet til oss også! Det virker som om hele nabolaget har vært ute og reist – i alle fall har det tidvis vært stille for ungene. Spesielt for Turi. Tord klarer seg fint med faren. Så lenge han er i gang er Tord aktivert også. Men som Turi sier; jeg er ikke noen jobbejente! Så da kan dagene bli litt lange dersom vi ikke finner på noe å gjøre.

Men nå skal vi også altså på ferie. 5 dager på hytte i Gudbrandsdalen, 3 dager i Oslo hos tante Vibeke og farmor&farfar, samt en uke i Kristiansand sammen med onkel Åsmund & Co! 150 mil å kjøre – men hva er vel ferie uten litt bilkjøring?!? Det beste med hele greien er at vi da har film med. DVD’er i haug og dunger. Vi kjøpte DVD-spillere allerede for flere år siden – ikke lett å reise på langtur til hytta alene med to unger. Jeg fant fort ut at Turi var som en engel og meget rolig så lenge hun hadde film å se på. Og det spilte ingen rolle at hun hadde sett filmene 101 ganger allerede…

Og nå har Tord også heldigvis kommet såpass langt at han klarer å sitte stille for å se en film. Ikke alltid like genuint interessert som søsteren, men nok til at det går et par timer i bil uten for mye masing. Og så sover han heldigvis godt i bilen også…

17. mai 2007

Pussig hvor kjedelig det er å scrappe gamle 17. mai bilder! Men nå er det gjort - iallefall for 2007!!!

23. juli - la det regne!

Fordi jeg har verdens tøffeste og beste regnjakke!!! quote: Turi, 7 år. Som aldeles ikke lar seg skremme av regnet når hun har denne på. Rett nok krever det litt forarbeid av mammaen før regnjakken kommer på, men når den først er på så skyr hun ikke det våte elementet. Og jammen skjønner jeg det - hadde vårt voksne regntøy vært like fargerikt og glad skulle jeg også ha gledet meg over hver eneste regndråpe som datt ned over oss her på vestlandet.

Akkurat i dag tror jeg faktisk ikke engang denne regnjakken hadde holdt stand. Det har regnet. Og regnet. Og regnet. Så har solen skinnet. Deretter et nytt tropisk regnskyll. Faktisk har det kommet så mye ned at vi måtte ut for å sjekke at takrennene faktisk tok unna. Og igjen har min egen handyman vist at han holder mål - alt vannet ble godt ledet unna (over mot naboen... :-). Dessverre har jeg ikke klart å fått noe godt bilde av regnskyllet - det tar tid å rigge opp, og før jeg har fått knipset et brukbart bilde så er regnskyllet over.

Men det kommer nok igjen - nå har vi endelig bestemt oss for å gå ut og gjøre noe - og da antar jeg at regnet starter på'an igjen!

Stein og flis

Vi fyrer med ved her i huset. Kun ved - og ingen strøm til oppvarming. Dette krever at vi stadig må tenne opp, selvfølgelig. Og den letteste måten å tenne opp på er måten som min gamle mormor på 90 år fortsatt bruker - flis med parafin! Derfor tar vi vare på all flis som produseres her i huset - og Tord har som jobb å samle opp denne. Men det er ikke alltid like lett når flisen ligger blandet med grus...

Rips

Det blir mye eksperimentering med fotografering for tiden. Etter at macro’en kom i hus er stort og smått blitt utforsket. Og internett er en uutømmelig kilde til kreativitet og inspirasjon. Dette motivet her, for eksempel, fant jeg på en norsk amatørfotograf sin blogg. Og falt med en gang for enkelheten i det. Da var det greit at naboene har ripsbusker som henger tunge over muren. Turi måtte til pers selv om klokken var passert leggetid og det småregnet ute. Og med litt photoshopping og lightrooming så ble det noe i nærheten av orginalbildet.

Men det ikke bloggeren hadde gjort – det var å sette bildet inn på en scrappeside! Det er min idé! Så dermed er jeg kanskje litt – bare bittelitt – kreativ, jeg også…

22. juli - sukker-erter

I vår trodde jeg at jeg hadde vært skikkelig lur. Så lur at grønnsaks-aversjon ble fullstendig glemt - og alle de vitaminer og mineraler som er livsnødvendig for en liten 7-åring faktisk kunne inntas i naturlig form. Dette skulle oppnås via selvdyrking av grønnsaker. For hvor moro er det vel ikke når man selv har sådd, luket, vannet og sett grønnsakene gro. For deretter å spise dem. Jo da, jeg var innom tanken på dette med å spise noe en har alet opp (her: dyrket). Men fant ut at grønnsaker var noe helt annet enn en gris. Eller kanin.

Så Turi dyrket i år sukker-erter. Ikke fordi jeg er så spesielt glad i dem, men hun kom hjem storfornøyd med en melkekartong under armen; mammaen til Dina hadde hjulpet dem. Så da forsøkte vi sukker-erter. Turi snakket masse om plantene sine. Iallefall den første tiden. Deretter glemte hun det helt. Og sommeren kom. Og med den solen. Og i år har det vært varmt! Og tøft for plantene. Men jeg har vannet. Og passet på. Støttet opp. Og gledet meg til hva dette skulle bli.

Og jammen ble det sukker-erter! Turi har vært kjempe-kry for at hun har fått disse frem - og gledet seg voldsomt til å prøvesmake egen produksjon. Og i dag skulle vi ta den første prøven. Selv synes jeg de var både smakfulle og søte, men min lille anti-grønnsakspisende datter spyttet det grønne ut raskere enn det kom inn i munnen! Med andre ord - det hjelper ingen ting å dyrke grønnsaker selv - de smaker like pyton!

En positiv ting opp i det hele; nå har jeg gått løs på sukker-ertene og spiser mer enn min andel!

21. juli - om absolutt ingenting

I dag har jeg faktisk ikke tatt bilder! Tror det må være første gangen i år - når jeg ikke er på jobb, riktignok. Jeg vet liksom ikke hvorfor så skjedde, jeg hadde jo ting på gang med ungene. Og burde absolutt hatt med kamera. Men jeg glemte det helt! Flere timer på lekeeldoradoet Baluba - uten kamera!!! Turi var helt himmelfallen også - har du ikke med kamera, mamma? Men hvem skal ta bilde av oss da? Tur på McDonalds - o'himmelrike! For ungene... Og ny vannpistol og DS-spill. Motiver i fleng. Kanskje jeg rett og slett hadde behov for en pause?

I påvente av inspirasjon tok jeg frem et bilde fra 'hin' dagen, lekte meg litt i Lightroom og PS. Og bildet gir faktisk litt av den følelsen jeg har nå - stillhet og litt... kjedsommelig? Men vi trenger slike følelser, og dager, også!

Store gutter må også jobbe!

Storebror Lasse har vært på besøk i sommer - og vi klarte å få han bort fra PC'en innimellom :-)

20. juli - språk er nøkkelen til makt

men også til forståelse og vennskap. Jeg har nemlig en halvsøster. Lea heter hun. Og bor i Sveits. Følgelig snakker hun fransk. Selv om hun har norsk far. Og selv om hun har vært i Norge et par-tre ganger pr år siden hun lærte å snakke. Språkmessig er det langt mellom fransk og norsk. Eller engelsk, for den del. Så det har gått i fingerspråk og frorsk når hun har vært på besøk, kun reddet av fars 'barne-fransk', som han selv sier.

Men så skjedde det noe i fjor. Lea startet med engelsk på skolen. Selv om det kun er en time i uken, og et fag som normalt sett blir nedprioritert i fransktalende land, så skjønte Lea at dette var verd å bruke litt tid på. For plutselig kunne hun kommunisere med flere når hun var i Norge. Og ha en dialog. Vi kunne spørre hvordan hun hadde det. Og hva hun tenkte på. Interesserte seg for. Gutter. Musikk. Moter. Og da gikk det plutselig fort i svingene. Med språk-fremgangen. Hun formelig fløy avsted. Ordforådet eksploderte. Og hadde hun ikke det eksakte ordet så hadde hun selvtillit nok til å forsøke og beskrive det med de ordene hun hadde.

Så i år har vi fått et helt annet forhold. Jeg har plutselig fått en lillesøster til. Riktignok ei som er en generasjon yngre enn meg, men som helt klart og tydelig er meget glad for at hun har to storesøstre. Som hun kan dele livet sammen med. Nå har vi snakket om alt mulig rart - som søstre snakker om. Pubertetsproblemer. Identitetskrise. Vanskeligheter med å leve opp til morens forventninger. Og alt dette på engelsk. Og vi skjønner hverandre utmerket. Språk er nøkkelen til makt. Men enda mer til forståelse. Og vennskap.

19. juli - På jakt etter motiver

Jeg har sagt det før - steinhaugen hos oss har begrenset med motiver. Det er måte på hvor interessante bilder man kan ta av en steinhaug, selv om man forsøker ulike viklinger, lyssettinger og lukkertider. Så forventningene var desto større da vi pakket sekken og reiste en tur ut på far og Marits sommerhytte. Kameraet var selvsagt (!) med - min lillesøster Lea har vist en spirende interesse for foto, så jeg øynet muligheten for å kunne diskutere litt med noen som er over minimumsgrensen interessert i temaet.

Og diskusjoner det ble! Vel, diskusjoner og diskusjoner - det er begrenset hvor mye diskusjoner en kan få ut av at jeg forsøker å lære bort det lille jeg skjønner av hemmeligheten med blender og lukker, iso og hvitbalanse. Lea viste interesse for foto i fjor sommer da hun var her, og jeg fikk 'overtalt' far til å skjønne at hun hadde behov for et digitalt speilrefleks. Men av egen erfaring vet jeg at det tar tid å skjønne dette, tid til å fatte at man kan bare knipse, men moroa kommer når en begynner å eksperimentere litt. Så vi hadde oss en runde. De andre kikket litt sånn medlidende på Lea og trodde vel kanskje at hun satt der lyttende av pur respekt for sin eldre søster. Men jeg øyner noe hos Lea - kreativ har hun alltid vært, i motsetning til meg. Jeg husker da hun var rundt 10 år og tegnet de flotteste kjolene. Og jeg som knapt kan tegne en rett strek - selv med linjal...

Men altså, helt teknisk er hun ikke, og her kommer nok mine egenskaper mer til sin rett. Så nå når hun har begynt å fatte litt av fotograferingens hemmeligheter ser jeg frem til hva som kommer.

Vi hadde det iallefall artig på vår jakt etter uventede motiv! Og nå blir hun hos meg et par dager - regner med at vi går på oppdagelsesjakt i dagene som kommer!

18. juli - byggmester Bob

En ting er iallefall veldig greit med nytt hus og ingen ting ordnet utvendig; der er plenty med sandhauger å leke i! Vi har sandhauger foran huset, bak huset og på hver av sidene. Noen har store stein, andre er sand. Og i hver av dem står det en gravemaskin. Eller dumper. Eller bøtte og spade. Et eldorado for byggmestre Bob'er, med andre ord. Og vi har oppdaget hva som skal til for å holde Tord stangen når han er blitt lei av å være med på hjelpeoppdraget. Da er det å gjøre han oppmerksom på en av bilene som står i sandhaugen. Dermed er alt rundt han glemt. Og han kan sitte i en halv evighet. Sand graves opp. Sand graves igjen. Den skyfles hit, og den skyfles dit. Tårn bygges. Og rives. Veier lages. Og mye sand går ned i buksebretten og trusen. Og endre opp på stuegolvet om kvelden.

Det er rart å ha et barn av hvert kjønn. Turi var aldri spesielt opptatt av sandkassen. Hun kunne fylle et par bøtter og sette dem oppå hverandre. Men når de raste sammen forsvant interessen med en gang. De har hatt samme tilgang til sandkassen i hagen, og sandkasse i barnehagen. Men preferansen har alltid vært tydelig - Tord til sandkassen, og Turi på tegnebordet. Litt mindre skitten. Men like kreativt.

Husqvarna

Husqvarna var tidligere ensbetydende med symaskin, men jammen har vi skjønt at dette navnet står for mye annet! Sagen til Lars-Erik har skaffet tonnevis, for ikke å snakke om timesvis med varme, til oss. Skogen til Olav står der med flere hundre mål, bare klar til å tynnes ut. Og nå har naboene og vennene til naboene funnet ut at her får man både utsikten tilbake, skogen ryddet og noen gram med fett forbrent hos Offernes’en...

Yummi!

Enkelte ganger er jeg glad for at jeg stort sett alltid tar en lang rekke bilder av samme motiv.

Selv om det medfører at harddiskene mine trives mindre og mindre....

17. juli - man skal tidlig krøkes

som stor krok skal bli. Og det stemmer meget godt for Tord. Han henger med pappa'en uansett hva han skal gjøre. Det er det samme om det er sveising eller muring, steinarbeid eller som her, vedkløyving. Og han får lov til å prøve seg. Faren synes at gutten skal oppmuntres til å prøve alt. Sveising har han blitt lovt å forsøke før han begynner på skolen - dvs 1 år igjen. Motorsagen er han holdt unna - foreløbig! - men det er nok ikke lenge før han får holde den heller. Under kyndig overvåknin av faren. Tror nok Lars-Erik ser igjen seg selv i Tord - all nyskjerrighet omkring motorer. Hvordan fungerer de? Hvorfor må den duppedingsen være akkurat der? De kom hjem i dag med et vedlass til - og faren er så fornøyd med guttungens evne til å se hva som skal gjøres. Om ikke kreftene strekker til, så er viljen og kunnskapen der.

Riktignok tar ting litt lenger tid, men om noen år er han nok til stor hjelp. Dersom interessen fortsatt er der. Og hvordan holde den ved like - det er det store spørsmålet. Kanskje løsningen er nettopp det å la han prøve seg. Selv om han egentlig er alt for liten...

Enda mer påske 2007

Godt å få unna litt :-)

Muffins uten stekeovn

Iallefall ikke riktig stekeovn, som ungene sier. Men en vedfyrt komfyr fungerer like fint...

Frk Natterangler og Mr. Blendasmil

Blant mange gleder forårsaket av scrapping så gir hobbyen meg også en glede over livet. En undring over hvor fort årene går, og hvor fort ungene vokser opp. Jeg scrapper kronologisk, så egentlig er jeg ferdig til og med 2006. 2007 er ikke mer enn et par år unna, men i forhold til utvikling av ungene virker dette som evigheter siden. Selv om trekkene er de samme, faktene kan gjenkjennes og smilene gir meg en kribling i hjertet - de har vokst. De har blitt større. Og mer fornuftig. Og det gir meg bare enda en grunn til å nyte livet her og nå. Nyte dagen. Carpe diem!




Credit: Nikki Beaudreau 'Tangerine Sky - In a snap', After5Design

Og pirat-jenter...

Samme kit som den forrige.

Små pirater

Da er jeg offshore og har endelig tid - eller mangel på andre aktiviteter er det vel egentlig - til å sette meg ned med scrapping. Har jo ikke kameraet mitt med meg ut i havet, så nye bilder blir det lite av.

Men det er MANGE bilder igjen av både 2007 og 2008, så arbeidsledig blir jeg nok ikke med det første. Sliter litt med å finne stil med scrappingen, så det blir mye lifting for tiden. Denne har jeg delvis liftet fra JenJ på Shabby Pickle Design, og brukt kittet til MK Design - 'Little Pirates'. Tord og Birk på sjørøvertur!

30. juni - hva øyet vil se

En ting har jeg lært etter jeg startet å fotografere; verden er ikke nødvendigvis slik øynene ser. Kikk gjennom en søker og du ser plutselig verden helt, helt anderledes. Alt er plutselig stengt inne i en firkantet boks. Rette linjer. Ingen kunnskap eller viten om hva som er utenfor. Men alt kan forståes likevel. Ting er ikke så forandret. Alt er gjenkjennelig. Trygt. Inntil plutselig. Da en skjønner at man kan eksperimentere. Forsøke noe annet. En liten flik av virkeligheten. En del av det kjente. Som plutselig blir ugjenkjennelig. Men å, så vakkert. Og utfordrende. For plutselig aner man et hav av muligheter. Av varianter. Den ene mer vakker enn den andre. Utfordringer blir å få det på bildebrikken. Klart. Skarpt. Fargerikt. Fortellende. Levende. Og jo mer man forsøker, jo mer skjønner man at dette er vanskelig. Nesten umulig. Men higen etter å skape noe anderledes drar en.

Etter en ettermiddag på meget hjemlige trakter kom Heidi og jeg hjem med masse bilder. Noen ok, mange direkte dårlige. Men vi forsøker oss. Eksperimenterer. Lærer. Og feiler. Vi diskuterer og ler. Blir litt oppgitte. Men stortrives. Neste gang har jeg lyst på en tur til en bil-kirkegård. Jeg innbilder meg at det der er lett å finne motiver. Som ingen skjønner. Bortsett fra oss to, kanskje.

29. juni - Måser er allrighte fugler

iallefall når jeg klarer å fotografere dem! Hadde ikke riktig innstilling på blenderen, men er stolt over at jeg klarte å fange dem i flukten likevel! Må innrømme at det gikk med en del mat for å få dem på så nær avstand :-). Og jeg ser at jeg kommer til å stortrives med det nye objektivet...

28. juni - På telttur til Ervikane

Da er virkelig sommeren kommet! Og med sommeren så har vi bestemt at vi har innført tradisjon med telt-tur til Ervikane. Ervikane er bare et fantastisk vakkert tursted. Det er lite som kommer opp mot skjærgården i Os. Og i Ervikane har de tenkt på folk. På familier på tur. Det er naturlig skjærgård. Men tilrettelagt med grillsteder, toalett og avfallssystem.

Vi var der i fjor. Og vi er der i år. Og det blir ikke siste gangen. Fire voksne. 4 unger. To telt. Og masse med mat. Ungene springer rundt til langt på kvelden. Og vi voksne nyter livet. Grilling. Litt øl. Fantastisk musikk ved Heine og Marita. Det er sånne sommerkvelder som ungene garantert vil huske. For alltid.

27. juni - nytt objektiv

igjen... Helt flaut, egentlig, men nå har jeg jo engang fått dilla på fotografering. Og jeg trøster meg med at jeg aldri har hatt noen hobby som har kostet noe tidligere. Fakta. Bortsett fra scrapping. Men fotografering er jo for å scrappe også. Ikke sant? Så da så. Og jeg bare er så happy nå. Canon EF 100 f/2,8 Macro USM. Portrett. Makro. Alt er like fantastisk. Og med et slikt lystall så klarer jeg meg uten blitz. Iallefall i disse dagene da det er lyst døgnet rundt. SMIL! Jeg kjente bare at det kribler i meg da jeg hentet objektivet. Hadde egentlig bestemt med for en Tamron - masse gode anmeldelser. Men med en gang jeg fikk objektivet i hendene så kjente jeg at denne er ikke meg. Denne vil jeg ikke trives med.

Og det var rett. Etter en liten fotoseanse så skjønte jeg at dette ville være et bomkjøp. Ringte JapanFoto og fikk byttet objektivet. De er vel bare like glad, antar jeg. Og jeg er stor-fornøyd. Så hva mer kan man forlange? Annet enn en hel bråte med bilder...

Her er et forsøk den første kvelden. Sid fra Ice Age / Istid! Forøvrig min favoritt i fantastiske filmer (og for en gangs skyld spesielt god med norsk tale).

26. juni - Jentetur på byen

Jeg har to veldig gode venninner fra lang tid tilbake. Iallefall relativt lang tid. Vi møttes på Njord-prosjektet. Tre jenter blant MANGE mannfolk. Og vi fant tonen. Selv om vi i utgangspunktet var relativ forskjellige. Vi har holdt sammen. Vært på jenteturer til London. På hytteturer der vi har hatt med symaskiner. Utallige vinkvelder. Og vi har masse å prate om.

Etterhvert så har livene våre blitt mer travle. Etter at mannfolk kom inn og forstyrret planene våre. Og spesielt etter at ungene våre kom. Nå er det ikke så mye tid til å treffes lenger. Og iallefall ikke når alle ungene er under 7 år. Men vi forsøker innimellom likevel. Har planer om å ta en utenlandstur igjen. Som i gamle dager. Hvor mange ganger var vi egentlig i London? Helt til vi måtte prioritere litt. Men vi vet at tiden kommer igjen. Tiden for oss selv. Da vi kan gjøre det vi har lyst til uten å føle at det går på bekostning av familien. Av ungene.

I dag klarte vi å treffes. Halv-aften på byen. God mat. Masse vin. Utevin. For det var knallvær. Og 'halve' Bergen var ute for å feire helgen. Og solen. Vi tuslet oss avgårde til Verftet. Og nøt livet sammen med masse folk helt forskjellige fra oss. Vi er litt for streite, tror jeg. Og begynner å bli litt for gamle. Forresten, det var vi skjønt enige om at vi ikke var. Iallefall ikke inni hodene våre.

Og det skal ikke gå så lenge til neste gang vi treffes. For dette trenger vi!

25. juni - Storebror Olve

Tord og Turi har en storebror. Det vil si, de har to storebrødre, men Olve er den som er mest hos oss og som dermed får praktisert storebrorens plikter og rettigheter til dagen.

Olve er 13 år. Altså tenåring. Og man skulle tro at en tenåring syntes det var helt 'sucks' å være sammen med sine småsøsken. Selv om disse forguder han over alt på jorden. Men Olve synes faktisk det er stas å være med. Stas å bli gjort stas på. Og han har en engels tålmodighet med dem. I dag, for eksempel, var vi i Ervikane for å bade. En hel bråte med kvinnfolk og unger fra 7 år og nedover. Og Olve. Og jeg hørte ikke han klaget en eneste gang på noe som helst. Han klarte til og med å få begge ungene uti vannet. Noe som forøvrig er første gang i historien, bortsett fra en liten tur på Hamresanden i fjor sommer. Det forteller litt at de to yngste nesten kan gjøre hva som helst for storebror. Og han for dem.