Bursdags-LO

Da har jeg scrappet igjen. Lenge siden sist - iallefall sånne som jeg gjør offentlig. Brukte template, riktignok. Jeg har rett og slett ikke nok fantasi til å starte fra scratch. Anyway, Tiffany Tillman har salg på sine templates på Little Dreamer Design, så da forsøkte jeg meg.

Bildene er selvfølgelig fra dagens feiring...

29. april - S for smil

Da er den første av to store dager her. Bursdagsfeiringsdagen! Tord skjønner liksom ikke helt dette - Turi skal ha bursdag i dag, men hun har egentlig bursdag i morgen! Uansett, det ble feiring i dag. 17 unger i 6-7 års alderen, + Tord. Jeg må innrømme at jeg gruet meg stort. Prestasjonsangst, kom jeg frem til. Men så gjorde jeg det genitrekket at jeg satt frem masse oppskjært frukt i starten. Jordbær (riktignok ikke det billigste innkjøpet jeg gjorde i dag), vannmelon, honningmelon, ananas, druer. Og ungene fikk blodsukkeret opp på noe som ikke ga hysteriske tilstander. De kommer jo nesten rett fra SFO. Tom i magen, men giret på fest. Og frukten gikk unna. Faktisk så mye at kakene nesten ikke ble rørt. Jeg begynner endelig å skjønne tegningen med oppskjært frukt - det går 3-dobbelt så mye når de (og det gjelder oss voksne også) slipper å skrelle selv.

Så det ble en vellykket fest. Muffins med amerikansk icing. Rosa. Blå. Og gul. Og det verste - jeg glemte å ta bilde av skaperverket! Men de vakte oppsikt! Og ungene hev seg på fatene. Men som tidligere nevnt - de var full i magen av frukt så det var nok øynene som trigget lysten fremfor magen. Dansekonkurranse. Der JEG bestemte hvem som gikk ut - og ingen nektet på avgjørelsen. Eller ble sur. Jeg hadde forventet en skikkelig diskusjon, men de vet tydeligvis reglene. Bom-gjemsel. Heldigvis var været bra så de trakk ut i gaten. Og godtepose full med e-stoffer. Den ble ikke utdelt før de første foreldrene viste seg. Jeg har lært litt av tidligere bursdager...

Men neste år så vurderer jeg utvidet åpningstid. Vi rekker jo ikke halvparten av det jeg planlegger. Kanskje prestasjonsangsten min er en smule overdrevet, tross alt?

28. april - dagen før dagen

Turi-mor har snart bursdag. En opplysning som aldeles ikke er repetert for sjeldent. Og som har eksplodert i antall formidlede ganger de siste dagene. Klimaks så langt skjedde da vi skrev og leverte ut invitasjonene til bursdagselskap her før helgen. Og nå er det ikke lenger bare selskap for jentene. Nei, klassefest er tingen. Med absolutt hele klassen. Ikke at det er så mange - 16 stk er ikke det meste vi har hatt i selskap. Men det er første gang jeg også har ansvar for guttene. Hva i alle dager finner man på av aktiviteter når man er i jentebursdag - og er gutt!?! Danser? Leker bro-bro-brille? Kyss-klapp-og-klem? De er jo bare 6-7 år, men jammen begynner de tidlig!

Så i dag har jeg bakt. Brownies. Sukkerbunn. Muffins. Alt fra bunnen av. Jeg fant ut at jeg ikke skulle ta den mest lettvinte løsningen i år. Så langt ser kakene bra ut. Og jeg har til og med vasket opp. Ikke så aller verst å bake likevel.

27. april - hagearbeid

Noen liker hagearbeid. Det gjør ikke jeg. Iallefall har jeg pr dags dato ikke funnet ut hva det er som er så fasinerende med å stå krumbøyd over blomsterbed, helleganger, roser og stikkelsbærbusker. Og flytte planter frem og tilbake. Og frem igjen. Men jeg innrømmer gladelig at en flott hage gir meg fred i sjelen. Det gir en utrolig glede å gå og kikke på flotte og velstelte planter. Prydbusker uten et eneste dødt blad. Ikke en eneste brunsnegle i mils omkrets. Og alt tilpasset årstidene slik at det stort sett alltid er noe som blomsterer. Eller er grønt.

Men det gir meg aldeles ikke ro i sjelen når jeg vet hvor mye arbeid som kreves for å komme dit. Hvor mange timer som kreves med krum rygg. I regn og solskinn. Fridager. Kveldstimer. Og hva gjør man når man stikker 14 dager på ferie midt i den verste - eller beste - sesongen? Spør en kyndig nabo om å overta en perode? Eller starter på nytt når en er tilbake?

Nei, heldigvis har vi ikke fått noe område som gir meg dårlig samvittighet enda. Vi har derimot kvadratvis med stein. Som etterhvert burde blitt noe mer enn bare steinfylling. Men jeg orker ikke prioritere dette nå. Må få en del andre saker på plass først. Likevel - jeg har vært på Hagesenteret, jeg også. Må innrømme at det brenner i lommeboken når en går der og vårens planter har kommet inn. Men jeg holder meg til stauder som kan plantes i muren. Det fungerte 80 % i fjor. Så i år har jeg 3-doblet antallet stauder. Og noen ikke-stauder som skal pynte opp kun med sin blotte tilstedeværelse. Til jeg glemmer å vanne dem. Eller de regner bort.

26. april - gutteleker

Etter at Bimota'en kom i hus har mine to gutter fått enda flere aktiviteter som binder dem sammen. Og som så langt ekskluderer oss jentene. Disse to er nemlig like gærne etter sykkelen begge to. Og toppen av avslapping er å ta seg en kjøretur, bare de to. Det gikk nemlig ikke mer enn et par dager før Lars-Erik innså at han kom ikke til å ha sykkelen alene. Skikkelig hjelm og kjøredress var minstekravene som Tord stilte - fortsatt mangler han hansker og støvler... Men når en ser gleden i ansiktene deres når de setter seg på sykkelen. Den uforstilte tilfredsheten som Tord har når han blir løftet foran faren opp på sykkelen. Han plasserer armene under haken, oppå tanken, legger hodet ned, og begynner å dagdrømme. Her ligger han i le av vinden, får fartsfølelsen. Eller frihetsfølelsen. Eller hva han nå får. Og faren får selskap. De går inn i en tosomhet som bare de to skjønner. Akkurat den samme som når de står og skuffer stein. Eller rydder på verkstedet. Eller sitter i armkroken til hverandre foran TV'en.

Dette er gutta-boys om har fått sine gutteleker og guttedrømmer oppfylt. Begge to.

Lurer på om Turi og jeg må ut og se etter rosa motorsykkel, jeg.

25. april - Med litt tålmodighet

så går det meste. Selv for de som ikke har selvinnsikt nok til å skjønne at alle starter på bar bakke når noe nytt skal læres. Som Turi, for eksempel. Hun har fått den egenskapen at alt som hun lærer det føler hun at hun egentlig bør kunne. Før hun har lært det... Men jeg er ikke overrasket - den egenskapen har hun arvet etter meg. Alt nytt er vanskelig og umulig. Og da er vi ikke innstilt i det hele tatt på å prøve. Hvorfor det når vi aldri får det til likevel? Så når vi har prøvd det er det kun vanskelig. Da har vi jo forsøkt og funnet ut at det faktisk ikke er umulig. Men fortsatt vanskelig. Inntil vi helst blir pushet til å fortsette - da er det plutselig ikke vanskelig engang. Dette var jo lett! Bunner det på dårlig selvtillit? Redsel for å mislykkes? Giddalaushet? Aner ikke. Men det jeg vet er at det går an å forandre. Å få en annen innstilling. Innse at ikke alt må kunnes etter første forsøk. At vi også kan mislykkes, men at det ved øvelse faktisk går an å mestre.

Turi var en fornøyelse å se i helgen. Det er ikke mer enn 5 uker siden hun fikk på slalomski for første gang. Og nå har vi vært noen turer. Hver gang starter med en skikkelig disputt fordi hun ikke vil. Hun kan ikke. Hun er redd. Hun er lei. Dette er kjedelig. Men jeg pusher. Jeg vet at hun vil ha nytte av dette. At motstanden bunner i at hun føler at hun ikke mestrer dette. Hadde jeg sett at hun ikke hadde noe igjen for det skulle jeg stoppet. Men jeg vet - jeg vet at vi hver dag ender opp med et stort smil og en utrolig glede over at hun mestret dette. Igjen. Og sånn var det i helgen også. Hotell-weekend på Hemsedal. Erstatningshelg for dårlige rom da vi var på jentetur i vinter. Men råflott for familien Offernes som fikk muligheten. Og lærerikt for Turi som igjen viste at hun kan når hun vil. Faktisk så mye ville hun at hun ble lei seg da trekket stengte kl. 1630. Etter å ha kjørt hele dagen. Riktignok i barneløypen, men den mestrer hun så til de grader nå. Neste år blir det stor-trekket med mamma. Dersom vi tør...

24. april - på to hjul

Turi har lært seg å sykle. På to hjul. Uten støttehjul. Mens jeg var offshore. Nå har hun hatt sykkelen i 2 år. Og ikke vært særlig interessert i dette. Noe av årsaken var nok at vi har hatt grusvei. Humpete grusvei. Ikke noe sted å lære seg å sykle på. Men så kom asfalten her i vinter. Og da ble forholdene helt annerledes. Så fra ikke å være interessert i sykling er sykling nå noe som er helt fantastisk artig.

Jenta har vokst i vinter. Så nå slår nesten beina oppi haken hennes når hun sykler. Hun har altså en relativ liten sykkel. Og som den gamle sykkelkjenneren som pappaen er så måtte de selvfølgelig ut for å kjøpe ny. Større sykkel. Kanskje med kurv.

Men om Turi har vokst i høyden så har hun ikke vokst så mye på tryggheten. Det hun ikke mestrer med en gang det kan hun ikke. Og å sykle på stor sykkel var litt vanskeligere enn en liten. Så da var den for stor. Altfor stor. Og de hun ville ha var akkurat like stor som den hun har nå. Så da ble det ikke noen ny sykkel. I alle fall ikke enda. Kanskje jeg klarer å friste med en rosa med kurv på. Kanskje.

9. april - Bimota

Lars-Erik har en drøm. Den har han hatt siden han var liten. I perioder har deler av drømmen gått i oppfyllelse. Men de siste 10 årene har han måtte levd uten det minste touch av denne drømmen.

Motorsykkel.

Jo større jo bedre. Jo raskere. Heldigvis har han med tiden – og alderen – revurdert litt dette med fart og frihetsfølelse. Og det var grunnen til at jeg i det hele tatt var med på tanken om en motorsykkel. Har holdt igjen lenge. Rett og slett fordi jeg er redd for han. Men jeg skjønner at dette suget er noe mer enn bare en fartsfylt opplevelse. Det gir han fred i sinnet. Utløp for frustrasjoner. Frihet. Så jeg ga etter. Og i hus kom vidunderet. En Bimota DB3 Mantra. Gul. Og veldig spesiell. 4 eksospotter. Det høres ut som om hele Hells Angel er på vei. Men jeg får heller kjøpe meg ørepropper. For Lars-Erik er lykkelig. Og han kjører som en prest. Nesten.

8. april - Påskeharen kommer

Vi har julenisse. Tannfe. Og påskehare. Jeg påtar meg skylden for julenissen. Men tannfe og påskehare har jeg ingen ting med. Det må være et fenomen fra Bergen. Eller Os. Mine foreldre puttet penger på vannglasset med en nyfelt tann, det var jeg helt innforstått med. Og påskeegget har jeg alltid fylt med snop selv.

Men det er koselig med tradisjoner. Om det er tradisjonene som er koselig for ungene, eller om det er hva tradisjonene gir av fysiske goder og snop er jeg ikke helt sikker på. Kanskje en blanding. Men at det er spennende med påskeharen er i alle fall sikkert. Og det er alltid jeg som ser den. Og jeg er blitt en mester i å finne unnskyldninger til at påskeharen ikke viser seg for ungene. De er forresten likeglad – skeptiske på hvordan denne haren som legger egg ser ut. Og eggene er nemlig ikke små. Ikke i det hele tatt. De rommer snop nok for flere lørdager. Tante Vibeke er flink til å fylle eggene med annet enn bare snop. Puslespill. Aktivitetsbøker. Såpebobler. Mens jeg fyller eggene altså med sukker.

Men jeg er flink til å pusse tenner…

7. april - Leketøybytte

Det er en ting som jeg legger merke til nå når jeg drar med meg kameraet overalt; jeg er stort sett aldri med på bilder! Innimellom har Lars-Erik forbarmet seg og knipset et bare for å motbevise at det bare er jeg som er fotografen i familien. Men stort sett så knipser jeg. Ungene smiler og ler, og mamma springer rundt med apparatet foran øynene og forsøker alt som finnes av innstillinger. Og det med innstillinger er på langt nær lett. Selv om jeg leser alt jeg kommer over av fotografering har jeg funnet ut at dette ikke er lett. Så det hender at jeg safer med en serie automatiske innstillinger. Det kan jo hende at kameraet vet best.

Men nå her jeg en datter som tydeligvis er preget av at mammaen springer rundt med fotografiapparatet uansett. Så hun har så smått begynt å forsøke seg. Vi har ikke kommet til stadiet zooming enda, men komposisjon liker hun. Og siste dagen på fjellet byttet vi leketøy. Hun fikk kameraet og jeg fikk såpeboblene.

16 - Flerbilderi

Av og til går jeg lei av scrapping. Eller nei, jeg går ikke lei av scrapping i form av å lage album, men scapping i form av å pynte sider. Jeg slipper rett og slett opp for fantasi. Finner ikke på noe mer. Er helt ukreativ.

Da gjør jeg to ting:
1. Jeg lifter andres LO'er som jeg liker
2. Jeg scrapper flerbilderi uten for mye krims-krams.

Pkt nr 1 opplever jeg ofte for tiden. Det som er litt dumt er at jeg direkte kopier-lifter, altså gjør 80-90 % av LO'en nøyaktig lik som orginalen. Med samme type kit. Kanskje med en egen vri. Det kommer an på humøret. Ikke så lærerikt kanskje, men det som jeg faktisk opplever er at jeg lærer noe av det. Det med cluster-bruk for eksempel. Jeg klarer bare ikke å legge masse elementer oppå hverandre. I hauger og dunger. Men lifter jeg er dette lettere. Da ser jeg jo at jeg ender opp med noe som jeg vet jeg liker. Og jeg merker at det stadig går bedre og bedre med denne type teknikk. Så da har jeg en god unnskyldning for regelrett kopiering. Men disse LO'ene legger jeg selvfølgelig ikke ut...

Pkt nr 2 er når jeg har faktisk lyst til å scrappe, men ikke å pynte. Det er når jeg rett og slett har lyst til å lage album, men ikke lyst til å være så veldig kreativ. Da har jeg funnet ut at et album faktisk har godt av sider innimellom som forteller en hel bilderekkehistorie. Ikke bare et bilde. Eller to. Men en hel serie. Og gjerne fra forskjellige motiver. Og som regel alltid med tekst. Tekst betyr mer og mer for meg. Som jeg skrev til en venn i går, bilder forteller mer enn ord, men ord og bilder sammen forteller mer. Så journaling er blitt viktig for meg, og iallefall på slike flerbilderier. Og poenget er at disse LO'ene har lov til å være enkle. Uten for mye tekniske finesser. Uten for mye stæsj. Men de forteller sin historie enkelt. Rett frem. Og det er bildene som er i fokus. Ikke pynten. Bildene og journalingen.

Disse LO'ene legger jeg heller aldri ut i gallerier.

Her har jeg to eksempler fra sommerferien 2006:

6. april - Slikkemunn

Dette er min nydelige niese Gyri. Hun blir 3 år i juli. Og er aldeles ikke tapt bak en vogn. Iallefall ikke blant de eldre søskenbarna og storebror! Hun har imidlertid en aldeles for svak stemme - jeg gikk flere ganger glipp av hva hun ville, og endte hver gang med et såret barnehjerte. Men med hjelp av mamma Vibekes tolkning så fikk vi ting på plass. Men når det var et eller annet hun aldeles ikke ville - eller ville - så manglet det ikke på dB...

5. april - Jeg vil være med, jeg og!

Lillesøster Vibeke har også fått unger. Noe som da for henne også medfører at livet får en annen dimensjon. Som skigåing, for eksempel. Hun likte aldri noe særlig å gå på langrenn. Iallefall ikke før hun traff Geir. Og han var langrennsfreak. Er langrennsfreak. Så han kjøpte sånne løpepinner til henne. En jul for lenge siden. Nå får Vibeke nemlig ikke brukt skiene sine heller. Bortsett fra når hun da tar de med på slalomdag på Kvitfjell. Sammen med minstejenta Tuva på halvannen måned.

Alt går nemlig. Det er holdningene det kommer an på. Som for eksempel skøyting samtidig med vognturen. Det gjelder bare å ha nye og kreative idéer. Og Tuva sov godt under hele turen.

4. april - gamle leketøy blir som nye

Jeg har tilbrakt alle vinterferier, høstferier, sommerferier og påskeferier på hytta så langt tilbake jeg kan huske. Og det er lite som er forandret der oppe. Riktignok fikk vi innlagt strøm da nybygget kom. I 1979. Da var momo og pa lei av å ha med seg en storfamilie på totalt 10 stykker hver eneste ferie. På to soverom. Men det fungerte. Iallefall slik jeg husker det. De voksne har nok en noe mer selektiv hukommelse. Slik jeg sannsynligvis får det i forhold til de siste årenes ferie. Det er slutt med laaaange kvelder med masse vin. Sene morgener og god frokost. Og ikke minst - lange skiturer innover vidda med appelsin og solkrem i sekken. I år fikk jeg gått 1,5 km på langrenn. Og ryddet adskillig med leker. Men vi har det flott. Fantastisk flott. Og har fått helt andre minner enn de jeg har hatt tidligere. Men lekene våre på hytta er de sammen som for 30 år siden. Jeez, jeg begynner å bli gammel...

3. april - Påske!

Endelig er det påske! Ungene har gledet seg i ukesvis, for ikke å snakke om månedsvis. Helt siden vi var på hytta i høst og den første snøen kom har de gledet seg til å komme tilbake. Turi husker nok sist vinter da de hoppet fra taket og ned i snøen. Tord har ikke andre referanser enn hva søsteren sier. Og det er nok. Siden jeg skulle ut på jobb skjærtorsdag ble liksom ikke det så mye tid på fjellet i år. Men noen dager er noen dager. Og Lars-Erik klarte å ta fredagen fri. Fredag før palmesøndag. Så vi startet torsdags kveld. Etter at jeg hadde vært ute for at Toyotaen bare streiket i en rundkjøring og det var uhyggelige skrapelyder fra Audien. Da trodde jeg påsken gikk fløyten og badet ville bli flislagt i stedet.

Og jeg fikk MANGE tusen i restskatt...

Men vi kom oss avgårde kl. åtte om kvelden. Og våknet på fjellet dagen etter til et strålende solskinn, våt snø og gedigne brøytekanter på hytta. Og ungene fikk lekt seg. Masse. Men de hoppet ikke fra taket i år.

2. April - Kaisa

Kaisa het hun, og søt var hun da hun ble født. Kaisa er vofsen til fetter Rune og hans samboer Marianne. De bor i Ringebu. Vi har derfor ikke sett Kaisa siden januar. Turis første ord da vi kom til momo i dag var; Eg går opp til Kaisa, eg. Og borte var hun. Tord fulgte selvfølgelig etter. Og deretter var de tre uadskillelige. Kaisa hadde vokst de siste 3 månedene, og var aldeles ikke noen liten valp lenger. Men leken var hun. Og bjeffet gjorde hun. Noe som gjorde at Tord iallefall fikk litt respekt for hunden. Turi har medfødt skepsis for alt som går på 4 ben - Tord har ikke hørt om det. Det merker vi på våre to katter også. Tord har ikke helt skjønt at klørne er skarpe og tennene kan bite hardt. Og så lenge dyrene reagerer med at de lar han drive på, så forblir respekten fraværenden. Så jeg er fremdeles litt skeptisk når fremmende dyr kommer innenfor rekkevidde av Tords hender. Turi derimot, gjør alt hun kan for å lette ethverts dyr hverdag. Og blir derfor elsket for det!

1. april - Mr. Handyman

Lars-Erik har vært og kjøpt flatskjerm. Vi - dvs jeg - har utsatt flatskjerm-kjøpet i flere år. Av en eller annen grunn så har jeg definert flatskjerm som unødvendig. Men nå måtte jeg gi tapt. Etter at vi fikk bonusen i år kjøpte jo jeg ny linse til kameraet - og da er det litt vanskelig å nekte kjøpet av noe som er like nyttig...

Så plutselig en ettermiddag var flatskjermen kommet i hus, sammen med nytt TV-bord. I glass og aluminium. Og jeg aksepterte kjøpet 100 %. Det samme gjorde Tord - som selvfølgelig så sitt snitt til å delta i sammenkoblingen. Og i motsetning til faren trengte han ikke bruksansvisning.

31. mars - Orkidée

Jeg elsker orkideer. I alle farger. Med og uten blomster. Jeg har lurt litt på hvorfor jeg er så glad i disse blomstene. Og har kommet frem til at det er fordi de krever null stell. Bittelitt vann en gang i uken. Kanskje en liten godprat en gang i blant. Og nedklipping av stilten når blomstene er ferdigblomstret. De gir meg rett og slett godt humør. Jeg kan huske de første gangene vi reiste til Thailand. Orkideer var en av de tingene som jeg likte mest ved landet. Og som fasinerte meg mest. En kunne få store buketter på det lokale markedet for noen få baht. Og dersom en betalte samme pris i dollar på flyplassen på vei hjem kunne en få med seg en noe mer forseggjort bukett. Jeg kjøpte en bukett til svigermor et par år før hun ble nettopp svigermor. Og det tror jeg gjorde susen. Iallefall - da Lars-Erik og jeg giftet oss i 2000 var det nettopp i Thailand. Med orkideer som brudebukett. Kjøpt på det lokale blomstermarkedet.

30. mars - Liten syk gutt i badekar

Tord har vært syk. Det startet som en vanlig vinterforkjølelse. Lars-Erik hadde det samme. Turi også. Hosten var stygg hos alle sammen. Lars-Erik holdt meg våken - og skaffet meg hørselshemming på høyre øre. Turi var hes - og hadde en stemme som ville ha gitt Cindy Crawford alvorlig konkurranse dersom hun kunne synge. Tord hostet, kastet opp, hostet og kastet opp igjen. Som vanlig. Og da gjerne midt på natten.

I de seneste ukene har Turi blitt bedre. Lars-Erik også. Men Tord forblir i hostestadiet. Og han våkner gjerne i halv-et tiden. Og da skal han inn til mamma. Ligger vi i sengen kommer han dit. Og dersom vi sitter i badekaret så kommer han dit. Han vrengte av seg klærne, fant frem krakken og kom oppi karet uten å spørre om lov. Men hvem kan vel nekte en liten gutt litt kos? Eller en skive med leverpostei? Selv om det er midt på natten...

29. mars - Vil Vite!

Vil Vite-senteret. Det må være drømmen for små og store nyskjerrig-per’er. Lurere. De som vil vite hvordan såpeboblene kan forhindres å sprekke. Eller hvordan vi kan dra oss selv opp via trinsesystem. Eller hvordan olje dannes og hvordan vi kan bore etter olje.

Eller det er et leke-eldorado for de som ikke lurer enda. For de små. Og de litt større som synes det er helt naturlig at såpebobler sprekker. Og Turi er der foreløbig. Selv om hennes naturvitenskaplige mamma forsøkte å forklare diverse fenomener så er det nok litt for tidlig. Men vi kommer igjen. For dette var riktig så artig. Og velferdsklubben Neptun hadde igjen laget et flott arrangement for offshore-arbeideren og hans (hennes!) familie.

28. mars - Pappas bursdag

Pappa sin bursdag! Det er nesten like stort som selv å ha bursdag. Tidlig opp for å finne frem gavene. Lang diskusjon med mamma om at det ikke er vits å servere pappa kaffe på sengen - han liker jo ikke kaffe! Og deretter inn med 'Happy Birthday to you’og en gave fra hver.

Gaver til en godt voksen mann er ikke alltid like lett å finne. Klær er ikke særlig populært, selv om pappa alltid er like takknemlig. Og snowboard kjøpte han jo til seg selv tidligere i vinter. Det hadde faktisk mamma tenkt å kjøpe... Men verktøy og duppedingser til verkstedet er jo alltid populært. Får han bare tid etterhvert til å bruke det også, så!

Denne gangen ble det gaver i HMS-ånden. Øyespyleflaske med holder, og plaster på veggen. Man kan jo skade seg inne på verkstedet også! Og mamma hadde igjen gitt opp å kjøpe noe konkret på pappas favorittbutikk - Proff Verktøy. Det ser jo ut som om alt befinner seg i verkstedet allerede :-)

Det ble et gavekort i stedet - og pappa var langt lykkeligere enn om han hadde fått ny skjorte med slips!

Sjørøversjokoladekake!

Som jeg skrev tidligere så fikk jeg altså bestilling på sjørøversjokoladekake av mitt lille bursdagsbarn. Jeg hadde selvfølgelig (!) tenkt å legge ut bilder, men min meget godt venn Brumm kom med oppfordring før jeg rakk å gjøre det. Så her er bevis på at jeg kan dersom jeg vil! Skuten ble på langt nær så flott som oppskriften, men jeg er fornøyd likevel. Poden likeså! Anbefaler ikke blåbærgele - geleen der er lilla. Kiwi-gele med blå konditorfarge er nok bedre.

27. mars - selskap for store små gutter

Da var den aller største dagen kommet! Tord, som fylte 5 år for to dager siden, skulle først ha selskap i barnehagen. Deretter var det barneselskap hjemme. 7 små venner fra Bukkene Bruse var på besøk. 2 jenter og 5 gutter. Guro Synniva, Synne Emilie. Birk, Håvard, Vetle, Thomas og Gustav. Og 4 foreldre. Det siste kom litt uforberedt på meg. Men det var kjempekoselig. Og en helt annen avslapning for meg og Lars-Erik i forhold til selskap vi har hatt for Turi tidligere.

Og Tord var storfornøyd! Jeg hadde brukt store deler av dagen på å lage sjørøver-sjokoladekake, etter bestilling fra bursdagsbarnet. Ikke hadde jeg anelse om at det gikk an å lage sjørøverskute i kake, men altså, det går ann. Selve kaken var tørr, men det tror jeg ingen andre enn meg merket. Pynten var non-stop, lakris-lisser og seigmenn. Og sjøen var blåbærgele... Siden blåbærgele aldeles ikke er blå, men lilla, og sjøen fløt av seigmenn, så det ut som om det hadde vært et skikkelig blodig slag omkring skuta. Men det var det ingen andre enn vi voksne som kommenterte.

Og jeg må innrømme det at gutter i den alderen er ikke verre å ha enn jenter. Iallefall ikke når mamma eller pappa er til stedet. Helt til godteposen var fortært. Da steg lydnivået. Og aktivitetsnivået. Til langt oppunder taket. Og kakesmuler ble spredt ut over hele huset.

Men Tord hadde hatt en flott bursdag - og det var det viktigste!

26. mars - KRIG!

Ja, ja. Jeg skjønner at jeg ikke fikk krigsleker i barndommen. Jeg er nemlig helt fasinert av figurene som guttungene leker med. Så mye fantasi. Så mye skummelhet. Så mye redsel som ligger bak disse her. Men de fasinerer meg. Og det som fasinerer meg enda mer er hvorfor disse har en så stor tiltrekkelsesevne på så unge barn? Hva vet vel de om krig og elendighet? Men det må være et eller annet fundamentalt i et guttesinn som gjør at dette er så fasinerende...

Men jeg har lekt meg, jeg også. Tilbrakte en lang stund på gulvet. Fotograferte Tempel-ridderen i kamp med dragen. Soldaten som kjørte sverdet i uhyret fra fjellet. Filmet hesten som hadde falt på slagmarken. Og hadde en fantastisk artig time. Med mitt nye objektiv - EF-S 17-55 mm F/2,8 IS USM! Om objektivet er bra?! You bet! ...men jeg må trene mer...

25. mars - Tord er 5 år!

Den store dagen har kommet! Tord fyller 5 år og er blitt stor gutt. Og gavene stod klar da han våknet - Middelalderborg! Pappa hadde vært på handel og endt opp med en av de største lekene som var å oppdrive. Dersom vi setter borgen inn på rommet tar den nøyaktig halvparten av tilgjengelig gulvareal. Så borgen må enn så lenge stå på stuen. Og siden besteforeldre og oldemor alltid gir penger så investerte vi disse i riddere og krigere, drager og hester. Så nå kan vi ha en skikkelig middelalderkrig her!

Bildet her av Tord er langt fra et godt et - men han ser direkte på meg og SMILER! Jeg kunne derfor ikke dy meg fra å benytte dette til dagens bilde - gutten min er pyntet med skjorte, og har fått en av yndligsmiddagene sine; hamburger! Og er det noe mere da som mangler på et fullkomment lykkelig liv?

24. mars - vi blir nok ferdig. En gang...

Nå er det 1 år siden vi flyttet inn i huset. 1 år er 12 måneder. 52 uker. 365 dager. Lars-Erik og jeg dusjer begge daglig. Ungene regner jeg ikke med - de bader i boblekaret. Men vi to skulle egentlig ha dusjet sånn ca 700 ganger siste året - give or take. Men faktum er at vi har ikke dusjet en eneste gang i dette huset enda! Årsaken? Vi rakk ikke å flislegge dusjen. Den var blant de ørtenhundre tingene vi prioriterte bort. For å rekke og flytte inn i det hele tatt. Og dusjen var jo nesten ferdig - bare et par kvelder igjen, så var det å få en eller annen glassmester til å komme. Men altså, vi dusjer ikke enda her i huset. Vi bader i stedet. Så vi gror ikke bort i skitt.

Men nå hadde jeg bestemt meg. Etter at jeg fikk ferdig soverommet nedi kjelleren forrige friperiode hadde jeg fått vann på møllen. Hadde bevist for meg selv at det gikk an. Så da så. Den første friuken gikk uten at jeg i det hele tatt fikk gjort noe som helst hjemme - det ble kun jobbing. Men så, nå i uken bestemte jeg meg plutselig. Dette trengte jeg overhodet ikke Lars-Erik til å hjelpe til med. Hvor vanskelig er det egentlig å legge mosaikk-fliser? Jeg har jo lagt kvadratvis av vanlige fliser. Men vanlige fliser er aldeles ikke som mosaikk-fliser. Det har jeg funnet ut den tunge veien. Og i dusjen er heller ikke vegg/golv 90°. Selvfølgelig. Gulvet heller mot sluket, noe som medfører at man automatisk vil få en voksende glipe. Dette var grunnen til at Lars-Erik hadde grudd seg til å sette i gang flisingen. Han er en STOR pirk og petimeter når det gjelder enkelte saker. Flising deriblant. Og jeg fikk aldeles ikke den stormende og jublende anerkjennelsen jeg i mine fortvilte stunder underveis i flisingen så frem til. Derimot ble han helt stille. Og jeg gikk meg en lang tur. Uten å si i fra på forhånd.

Mitt initiativ kunne endt med den første krangelen underveis i byggeprosjektet, men heldigvis er vi tydeligvis ikke skapt for å krangle med hverandre. Så det endte godt - vi får en dusj der flisene ikke er helt i vater, men til gjengjeld så får vi snart en som fungerer.

23. mars - bursdagsinvitasjoner

Da nærmer den store dagen seg. 25. mars - Tord blir 5 år. 'og neste gang blir eg 6' som han sier hver gang vi kommer innom temaet bursdag. Aner ikke hva det er som er så gjevt med 6 år. Hakket nærmere 10 år, kanskje. 'Og da er eg voksen' - som han sier. For det har Synne Emilie sagt. Sånn er det bare med den saken.

Uansett. Dagen må feires, selvfølgelig. Selv om mamma ikke helt ser frem til en bursdagsfeiring med 10 ville 5-åringer. Og invitasjonene ble skrevet av Turi og signert av Tord (med påholden hånd fra mamma). Og siden flere av ungene bor i nabolaget tok de seg en spasertur rundt i nabolaget for å dele ut invitasjoner til selskap. Fredag skjer det store - jeg var for sent ute med planleggingen til å ta det nærmere den egentlige dagen. Ja, ja - så lenge det er selskap er gutten fornøyd. Og pappa har i dag vært og kjøpt gave. Den største og tyngste jeg har sett på laaaang tid. Ser for meg en hel bråte med smådeler som jeg etterhvert må gå og samle inn daglig.

22. mars - Mamma Mia

Noen som har hørt om Singstar? Selvfølgelig er det det! Jeg har ikke brydd meg spesielt om dette siden jeg ikke er noe glad i å opptre. Men at det er en flott aktivitet for små og store fikk jeg oppleve til det fulle i helgen. Og når i tillegg våre verter hadde Mamma Mia med ABBA da er suksessen sikret! Jeg har iallefall funnet ut at mine unger kommer til å snakke flytende engelsk før de har fylt 10 år - og det takket være musikk! Ble helt imponert da jeg hørte min lille snuppe sang Mamma Mia. Tulle-ordene er borte, nå går det faktisk an å skjønne hva hun synger! Og det beste av alt - hun treffer tonene!! Det spørs om ikke det blir Singstar i 7 års gave om en måned, antar at jeg da får en utfordring om diverse konkurranser. Like bra og forberede seg til å tape...

Brødrene Olve og Tord levde seg også inn i musikken - Olve ikke like mye på høyden når det gjelder engelsk. Han har nemlig for lenge siden funnet ut at man vinner Singstar bare ved å konse om å treffe tonene og gi bang i ordene...

21. mars - slalom for små gutter

Det å ha diagnosen Noonan syndrom medfører at muskulaturen verken har særlig spenst eller styrke. Jeg har ikke lest nok til å kunne gi en mer utførlig forklaring av dette, men ser jo på Tord at det stemmer. Han slapp seg ikke før han var 2 år, og nå i dag, i en alder av 5 år, så springer han fortsatt noe ustødig. Og koordineringen er vanskelig. Det å springe og sparke en ball vil nok ikke være noe som vår lille gutt kommer til å takle særlig godt - så der må vi tenke kreativt. Derfor står det også en 50 ccm i kjelleren, akkurat stor nok til at Tord kan få begynne å kjøre cross den dagen han føler for det.

Siden både Lars-Erik og jeg er glad i alpint ønsker vi selvfølgelig å lære ungene våre dette. Og i helgen spanderte vi skilærer på begge to. Tord fikk en som må ha tatt doktorgrad i pedagogikk og godt humør. Kjartan Skilærer i Myrkdalen anbefales herved på det sterkeste! Vi ble fort enige om at dette var det Tord som skulle styre - ble han lei så skulle han ikke presses. Og det tok ikke mer enn 15 min så begynte min store lille gutt å si han ville gjøre noe annet. Noe helt annet. Da var det Kjartan Skilærer viste sine eminente egenskaper. De kastet snøball på hverandre, ga 'five high - five low' - og ikke minst; laget engler i snøen! Og Tord holdt ut litt til - ikke en hel skoletime, men nesten! Og bena jobbet som bare det. Han har det nesten - plogingen. Men jeg vet det er tungt. Og slitsomt. Men han stod på. Både lørdag og søndag. Og fikk så mye skryt og sjokolade at han sannsynligvis kommer til å be om å få kjøre neste gang han ser et skitrekk :-)

20. mars - kjøkkenhjelperen

Turi har mange feminine egenskaper. Hun er omsorgsfull, ønsker å gjøre det beste for alle, prioriterer ofte andre fremfor seg selv, er konfliktløser og inkluderende. Rommet sitt holder hun også sånn noen lunde i orden, iallefall til bare å være 6,5 år. Men kjøkkenet har hun ikke vist noen interesse for. Overhodet ingen interesse whatsoever. Det hender hun foreslår å bake en kake, men det er kun for å slikke bollen. Eller delta i middagslagingen, men da er det savnet etter samvær med mamma som er grunnen. Og det er egentlig helt ok. Pappa'en har heller ikke noen fremtredende rolle på kjøkkenet. Ber jeg han om å ta spaghettien når varselklokken ringer, så trekker han kjelen vekk, skrur platen av, men siler ikke av vannet. Sånn er han. Og sånn tror jeg Turi blir. Men det er ok for meg. Så får de heller ta oppvasken.