27. mars - selskap for store små gutter

Da var den aller største dagen kommet! Tord, som fylte 5 år for to dager siden, skulle først ha selskap i barnehagen. Deretter var det barneselskap hjemme. 7 små venner fra Bukkene Bruse var på besøk. 2 jenter og 5 gutter. Guro Synniva, Synne Emilie. Birk, Håvard, Vetle, Thomas og Gustav. Og 4 foreldre. Det siste kom litt uforberedt på meg. Men det var kjempekoselig. Og en helt annen avslapning for meg og Lars-Erik i forhold til selskap vi har hatt for Turi tidligere.

Og Tord var storfornøyd! Jeg hadde brukt store deler av dagen på å lage sjørøver-sjokoladekake, etter bestilling fra bursdagsbarnet. Ikke hadde jeg anelse om at det gikk an å lage sjørøverskute i kake, men altså, det går ann. Selve kaken var tørr, men det tror jeg ingen andre enn meg merket. Pynten var non-stop, lakris-lisser og seigmenn. Og sjøen var blåbærgele... Siden blåbærgele aldeles ikke er blå, men lilla, og sjøen fløt av seigmenn, så det ut som om det hadde vært et skikkelig blodig slag omkring skuta. Men det var det ingen andre enn vi voksne som kommenterte.

Og jeg må innrømme det at gutter i den alderen er ikke verre å ha enn jenter. Iallefall ikke når mamma eller pappa er til stedet. Helt til godteposen var fortært. Da steg lydnivået. Og aktivitetsnivået. Til langt oppunder taket. Og kakesmuler ble spredt ut over hele huset.

Men Tord hadde hatt en flott bursdag - og det var det viktigste!

26. mars - KRIG!

Ja, ja. Jeg skjønner at jeg ikke fikk krigsleker i barndommen. Jeg er nemlig helt fasinert av figurene som guttungene leker med. Så mye fantasi. Så mye skummelhet. Så mye redsel som ligger bak disse her. Men de fasinerer meg. Og det som fasinerer meg enda mer er hvorfor disse har en så stor tiltrekkelsesevne på så unge barn? Hva vet vel de om krig og elendighet? Men det må være et eller annet fundamentalt i et guttesinn som gjør at dette er så fasinerende...

Men jeg har lekt meg, jeg også. Tilbrakte en lang stund på gulvet. Fotograferte Tempel-ridderen i kamp med dragen. Soldaten som kjørte sverdet i uhyret fra fjellet. Filmet hesten som hadde falt på slagmarken. Og hadde en fantastisk artig time. Med mitt nye objektiv - EF-S 17-55 mm F/2,8 IS USM! Om objektivet er bra?! You bet! ...men jeg må trene mer...

25. mars - Tord er 5 år!

Den store dagen har kommet! Tord fyller 5 år og er blitt stor gutt. Og gavene stod klar da han våknet - Middelalderborg! Pappa hadde vært på handel og endt opp med en av de største lekene som var å oppdrive. Dersom vi setter borgen inn på rommet tar den nøyaktig halvparten av tilgjengelig gulvareal. Så borgen må enn så lenge stå på stuen. Og siden besteforeldre og oldemor alltid gir penger så investerte vi disse i riddere og krigere, drager og hester. Så nå kan vi ha en skikkelig middelalderkrig her!

Bildet her av Tord er langt fra et godt et - men han ser direkte på meg og SMILER! Jeg kunne derfor ikke dy meg fra å benytte dette til dagens bilde - gutten min er pyntet med skjorte, og har fått en av yndligsmiddagene sine; hamburger! Og er det noe mere da som mangler på et fullkomment lykkelig liv?

24. mars - vi blir nok ferdig. En gang...

Nå er det 1 år siden vi flyttet inn i huset. 1 år er 12 måneder. 52 uker. 365 dager. Lars-Erik og jeg dusjer begge daglig. Ungene regner jeg ikke med - de bader i boblekaret. Men vi to skulle egentlig ha dusjet sånn ca 700 ganger siste året - give or take. Men faktum er at vi har ikke dusjet en eneste gang i dette huset enda! Årsaken? Vi rakk ikke å flislegge dusjen. Den var blant de ørtenhundre tingene vi prioriterte bort. For å rekke og flytte inn i det hele tatt. Og dusjen var jo nesten ferdig - bare et par kvelder igjen, så var det å få en eller annen glassmester til å komme. Men altså, vi dusjer ikke enda her i huset. Vi bader i stedet. Så vi gror ikke bort i skitt.

Men nå hadde jeg bestemt meg. Etter at jeg fikk ferdig soverommet nedi kjelleren forrige friperiode hadde jeg fått vann på møllen. Hadde bevist for meg selv at det gikk an. Så da så. Den første friuken gikk uten at jeg i det hele tatt fikk gjort noe som helst hjemme - det ble kun jobbing. Men så, nå i uken bestemte jeg meg plutselig. Dette trengte jeg overhodet ikke Lars-Erik til å hjelpe til med. Hvor vanskelig er det egentlig å legge mosaikk-fliser? Jeg har jo lagt kvadratvis av vanlige fliser. Men vanlige fliser er aldeles ikke som mosaikk-fliser. Det har jeg funnet ut den tunge veien. Og i dusjen er heller ikke vegg/golv 90°. Selvfølgelig. Gulvet heller mot sluket, noe som medfører at man automatisk vil få en voksende glipe. Dette var grunnen til at Lars-Erik hadde grudd seg til å sette i gang flisingen. Han er en STOR pirk og petimeter når det gjelder enkelte saker. Flising deriblant. Og jeg fikk aldeles ikke den stormende og jublende anerkjennelsen jeg i mine fortvilte stunder underveis i flisingen så frem til. Derimot ble han helt stille. Og jeg gikk meg en lang tur. Uten å si i fra på forhånd.

Mitt initiativ kunne endt med den første krangelen underveis i byggeprosjektet, men heldigvis er vi tydeligvis ikke skapt for å krangle med hverandre. Så det endte godt - vi får en dusj der flisene ikke er helt i vater, men til gjengjeld så får vi snart en som fungerer.

23. mars - bursdagsinvitasjoner

Da nærmer den store dagen seg. 25. mars - Tord blir 5 år. 'og neste gang blir eg 6' som han sier hver gang vi kommer innom temaet bursdag. Aner ikke hva det er som er så gjevt med 6 år. Hakket nærmere 10 år, kanskje. 'Og da er eg voksen' - som han sier. For det har Synne Emilie sagt. Sånn er det bare med den saken.

Uansett. Dagen må feires, selvfølgelig. Selv om mamma ikke helt ser frem til en bursdagsfeiring med 10 ville 5-åringer. Og invitasjonene ble skrevet av Turi og signert av Tord (med påholden hånd fra mamma). Og siden flere av ungene bor i nabolaget tok de seg en spasertur rundt i nabolaget for å dele ut invitasjoner til selskap. Fredag skjer det store - jeg var for sent ute med planleggingen til å ta det nærmere den egentlige dagen. Ja, ja - så lenge det er selskap er gutten fornøyd. Og pappa har i dag vært og kjøpt gave. Den største og tyngste jeg har sett på laaaang tid. Ser for meg en hel bråte med smådeler som jeg etterhvert må gå og samle inn daglig.

22. mars - Mamma Mia

Noen som har hørt om Singstar? Selvfølgelig er det det! Jeg har ikke brydd meg spesielt om dette siden jeg ikke er noe glad i å opptre. Men at det er en flott aktivitet for små og store fikk jeg oppleve til det fulle i helgen. Og når i tillegg våre verter hadde Mamma Mia med ABBA da er suksessen sikret! Jeg har iallefall funnet ut at mine unger kommer til å snakke flytende engelsk før de har fylt 10 år - og det takket være musikk! Ble helt imponert da jeg hørte min lille snuppe sang Mamma Mia. Tulle-ordene er borte, nå går det faktisk an å skjønne hva hun synger! Og det beste av alt - hun treffer tonene!! Det spørs om ikke det blir Singstar i 7 års gave om en måned, antar at jeg da får en utfordring om diverse konkurranser. Like bra og forberede seg til å tape...

Brødrene Olve og Tord levde seg også inn i musikken - Olve ikke like mye på høyden når det gjelder engelsk. Han har nemlig for lenge siden funnet ut at man vinner Singstar bare ved å konse om å treffe tonene og gi bang i ordene...

21. mars - slalom for små gutter

Det å ha diagnosen Noonan syndrom medfører at muskulaturen verken har særlig spenst eller styrke. Jeg har ikke lest nok til å kunne gi en mer utførlig forklaring av dette, men ser jo på Tord at det stemmer. Han slapp seg ikke før han var 2 år, og nå i dag, i en alder av 5 år, så springer han fortsatt noe ustødig. Og koordineringen er vanskelig. Det å springe og sparke en ball vil nok ikke være noe som vår lille gutt kommer til å takle særlig godt - så der må vi tenke kreativt. Derfor står det også en 50 ccm i kjelleren, akkurat stor nok til at Tord kan få begynne å kjøre cross den dagen han føler for det.

Siden både Lars-Erik og jeg er glad i alpint ønsker vi selvfølgelig å lære ungene våre dette. Og i helgen spanderte vi skilærer på begge to. Tord fikk en som må ha tatt doktorgrad i pedagogikk og godt humør. Kjartan Skilærer i Myrkdalen anbefales herved på det sterkeste! Vi ble fort enige om at dette var det Tord som skulle styre - ble han lei så skulle han ikke presses. Og det tok ikke mer enn 15 min så begynte min store lille gutt å si han ville gjøre noe annet. Noe helt annet. Da var det Kjartan Skilærer viste sine eminente egenskaper. De kastet snøball på hverandre, ga 'five high - five low' - og ikke minst; laget engler i snøen! Og Tord holdt ut litt til - ikke en hel skoletime, men nesten! Og bena jobbet som bare det. Han har det nesten - plogingen. Men jeg vet det er tungt. Og slitsomt. Men han stod på. Både lørdag og søndag. Og fikk så mye skryt og sjokolade at han sannsynligvis kommer til å be om å få kjøre neste gang han ser et skitrekk :-)

20. mars - kjøkkenhjelperen

Turi har mange feminine egenskaper. Hun er omsorgsfull, ønsker å gjøre det beste for alle, prioriterer ofte andre fremfor seg selv, er konfliktløser og inkluderende. Rommet sitt holder hun også sånn noen lunde i orden, iallefall til bare å være 6,5 år. Men kjøkkenet har hun ikke vist noen interesse for. Overhodet ingen interesse whatsoever. Det hender hun foreslår å bake en kake, men det er kun for å slikke bollen. Eller delta i middagslagingen, men da er det savnet etter samvær med mamma som er grunnen. Og det er egentlig helt ok. Pappa'en har heller ikke noen fremtredende rolle på kjøkkenet. Ber jeg han om å ta spaghettien når varselklokken ringer, så trekker han kjelen vekk, skrur platen av, men siler ikke av vannet. Sånn er han. Og sånn tror jeg Turi blir. Men det er ok for meg. Så får de heller ta oppvasken.

19. mars - finn meg, då!

Som jeg har nevnt tidligere så elsker ungene å leke gjemsel i huset. Og Olve leker flittig med de - og forsøker å overse at ikke alltid leken går i henhold til vedtatte regler og sedvane. Tord, for eksempel, har sin egen oppfatning av når han skal 'gi et lite pip'. Som regel så har ikke den som står mer enn fått åpnet øynene før han roper gjennom huset 'PIP!'. For ikke å snakke om når det er han som står - akkurat ferdig med tellingen så kommer det 'si et lite pip!'.

Og hensikten med gjemsel - det å gjemme seg - er heller ikke helt på plass enda. Når sant skal sies finner han av og til på et godt gjemmested, hadde det ikke bare vært for at han da føler så veldig på å hjelpe den som skal finne han.

Og her har han funnet et gjemmested som hadde passet til eventyret om 'Keiseren Nye Klær'...

18. mars - tålmodighetens dyder

har ikke jeg fått utdelt i tilstrekkelig monn. Vel, det er ikke helt sant - jeg kan være tålmodig når jeg vil og når jeg føler at det er berettiget. Men innenfor andre områder er jeg ikke akkurat kjent for å la folk få lov til å tenke ut tanken før jeg må buse på. Jeg har blitt bedre med årene. Jeg tar meg oftere og oftere i å legge bånd på meg før jeg tar ordet. Eller styrer diskusjonen. Men så glemmer jeg det igjen. Og når jeg ser bilder som dette blir jeg helt heit i kinnene. Og tenker at jeg egentlig vil slette alle spor som kan bevise at jeg enda har et stykke igjen. Nå lar jeg bilde stå som en påminning om at jeg av og til har en munn som jobber raskere enn hjernen. Og et par armer som gestikulerer nok til å bli kvalifisert til årets fluebanker. Da kanskje kan jeg lære. Bildet er jo helt helt forferdelig av meg. Men det forteller sannheten...!

Bakhistorien til akkurat dette her er imidlertid ikke så voldsom som det kan se ut som. Jeg tror jeg er i vei med å skrive på en eller annen tale til underholdningen på ledersamlingen vi hadde. Og har vel et mer eller mindre godt poeng som jeg ønsker å få aksept for. Uten for mye dikederinger og motargumenter...

Yes, jeg lar bilde stå som en evig påminning på å "ta to" før jeg sier noe, legge ansiktet i alvorlig folder for å se seriøs og troverdig ut - og aldeles ikke trives med meg selv. For jeg er bare så absolutt ikke sånn! Jeg er nok mere en kjapt-snakkende fluebanker, ja.

17. mars - full konsentrasjon

Påsken nærmer seg. Og kreative prosesser i den forbindelse har stadig vært etterspurt av mine håpefulle. Jeg husker overhodet ikke at vi før i tiden laget noe som helst av påskepynt, men verden har vel ikke forandret seg så mye. For nå er iallefall kravene store på at også vi her hjemme må ha påskepynt. For ikke å snakke om hytta. Så vi tok oss en tur til Panduro og kjøpte inn i bøtter og spann. Heldigvis har de slike hendige pakker - 'all included'. Noe som medfører at vi ikke sitter igjen med et tonn fjær i ulike farger, masse isoporkuler og tøybiter til å lage et helt lappeteppe med. Nå får vi akkurat det som trengs til kleklyper formet som kyllinger (i diverse pastell-lillafarger), trekyllinger med vinger (ca. 3 cm høye) og isopor-egg som er helt uknuselige og som medfører at mamma ikke trenger å få sprengt trommehinnene i et forsøk på å være skikkelig mamma...

16. mars - hoppetau

Enda en våraktivitet kan skues. Hoppetau. Det er pussig hvordan enkelte fritidssysler er populære år etter år, generasjon etter generasjon. Hoppetau er en av disse. Og selv om vi har hatt tauet i vår besittelse i et par år er det først nå i vinter/vår at Turi har skjønt hensikten. Eller kanskje klart å bruke det. Hver dag er hoppetauet med på skolen. Og hver dag hører jeg om at hun og Dina, Marlene, Tori og Monica har hoppet i friminuttene. Hva de andre jentene gjør vet jeg ikke. Antar at det finnes flere hoppetau i klassen.

Og de er virkelig flink. Det er ikke lenge siden jeg så at det å hoppe med parvise bein ikke var helt rett frem. For ikke å snakke om å si noe samtidig. Nå går det i regler og sang samtidig med at man hopper. Og mange av disse husker jeg faktisk fortsatt selv. Med noen andre ord innimellom riktignok, men det kan vel så gjerne skyldes den bergenske tilpasningen og ikke en svinnende hukommelse...

Siden våren enda ikke er helt i vater ute får man ta i bruk de arealene man har innendørs. Og hva er bedre enn å hoppe i kjelleren, på råbetong som gulv og gips på veggene. Og med bærestolpen som endepunkt. Ja, ja, tauet gikk rundt, det.

15. mars - Fargerik asfalt

I vinter skjedde det spesielt én ting som alle vi i gaten er veldig glad over; vi fikk gatelys og asfalt! Nå har vi overlevd flere år med bekmørke - tror en del naboer var glad vi flyttet inn, vi har iallefall sørget for en noe mer opplyst gate siden vi dekker store deler av den :-). Men så mørkt har det vært at det rett og slett har vært utrivelig å gå på veien. Ikke har en sett verken vei eller sidekanter. Og det kan være mørkt her en høstnatt uten stjerner på himmelen! Men nå kom altså gatelysene. Og for ikke å snakke om asfalt! Vi har humpet oss avgårde på en mildt sagt makaber grusvei. Kenneth nedi veien har forsøkt å dekke til de verste humpene innimellom, og Reidaren har jevnet ut med minigraveren sin. Men like fullt har humpene kommet tilbake. En eller annen har også fått ødelagt bunnpannen sist sommer. Ikke at vi var så veldig lei oss for det - vedkommende måtte ha kjørt rimelig raskt for å klare det kunststykket. Men det er klart - jeg har vært litt pinlig berørt hver gang en taxi-sjåfør har kjørt meg hjem - det er ikke akkurat slik standard en har lyst å ha. Men så kom alså asfalten også.

Problemet vårt har vært at vi er et privat vei-lag. Og folk har flyttet ulikt inn. Samt at det er mye utleieenheter. Så det har vært et stykke for å bli enige om kostnader. Og hvem skylder hvem penger.

Asfalten har imidlertid gitt oss en ny vår her - og en skikkelig vår! Vi kan til og med sykle på veien. For å kunne sykle med ungene mine har jeg vært avhengig av å putte ungene OG syklene i bilen, finne et flatt stykke asfalt for at de i det hele tatt skulle ha fått noe trening. Og kritt-tegninger! Turi har hatt fullt opp av kritt på rommet. Som hun har spart på. Vi har jo ikke hatt vei å tegne på! Men nå forsvinner det! Og for noen fargerike tegniner som vi får i gaten!

14. Mars - fuglemating

Lørdag. Og lenge siden jeg har sett og vært sammen med ungene. Hva finner man på? Noe som alle har lyst til. Og kombinert med noe som må gjøres. Tur til byen. Og strategisk parkering. Mellom Bygarasjen og hobby-forretningen passerer vi nemlig Lille Lungårdsvann. Og her er det fugler i fleng. Ender. Måser. Duer. Alle gærne etter mat. Så jeg kjøpte en kneipp for at ungene kunne få mate så mye de ville. Det jeg ikke tenkte på var at mange andre mødre og fedre, bestemødre og lørdagsbarnevakter tenkte det samme. Så fuglene var mer eller mindre stappa mett. Lite respons på kneippen. Vi skulle nok hatt på leverpostei som jeg fleipet med. Eller godt smør. Eller noe som fuglenen liker mer enn ren kneipp. Kanskje de foretrekker loff? Fra Godt Brød? Vi får se neste gang - sannsynligvis bør vi finne et annet sted der fuglene ikke er like bortskjemte som her.

13. mars - Sov søtt

Nå har jeg endelig kommet hjem igjen. Denne gangen var jeg 15 dager borte fra mann og barn, husarbeid og malerkost. Men fortsatt med mange forventninger. og forpliktelser Jeg må innrømme at jeg må ha en av verdens beste jobber. Fantastisk miljø. Spennende saker å engasjere seg i - og HMS som står så sterkt. Og nå kommer lederskap basert på omsorg og medmenneskelighet mer og mer inn. Kjempegod mat. Utrolige kolleger. Og mye fri...

Men likevel, når dette her er alternativet - da er valget lett. To unger som ikke vil ligge noe annet sted enn i sengen. Pappa er borte i natt, og da vet de at de ikke blir jaget ut. Og den tryggheten som de har i hverandre. Gleden over å være nær den andre. Turi sovner normalt sent - men i kveld sa hun at hun sov mye bedre på vårt soverom. Jeg har gjennomskuet henne - det er ikke soverommet som gjør det, men broren. Jeg er sikker på at når han ligger ved siden av henne i sengen, helt bortreist i drømmeland - da er hun rolig. Da slapper hun av. Beskytterinstinkt. Men også trygghet.

Og snart skal jeg legge meg. Mellom disse to. Når Lars-Erik likevel er borte så er disse to en meget god erstatning. Kanskje skal jeg legge meg nå? Og våkne i morgen tidlig til fire varme ben flettet rundt mine. To til fire armer som ligger slynget rundt ryggen min. Og to strålende opplagte barn. Så får vi se om jeg er opplagt til å stå opp. Eller tilby kjeks og TV-titting en time...

25. februar - Jeg kjøper blomster selv!

Mange menn kjøper blomster til sine kjære. Og noen jenter kjøper blomster til seg selv. Jeg kjøper blomster til meg selv. Ikke fordi jeg er av den moderne typen som feirer kvinnedagen. Selv om jeg støtter kvinnekamp inntil et visst punkt. Men fordi jeg elsker blomster. Og fordi jeg har en mann som ikke kjøper blomster til meg. Og jeg tror ikke det er fordi han ikke vil det. Eller fordi han ikke liker blomster. Han rett og slett kommer ikke på det, tror jeg.

Så derfor kjøper jeg blomster til meg selv. Og iallefall tulipaner når de begynner å komme i butikken på senvinteren. Det er ingen ting som er så vakkert, så vårlig, som en bukett med friske tulipaner. Da kjenner jeg at det kribler i meg. Jeg har lyst til å synge når jeg ser de står i vasen på kjøkkenbordet. Og solen skinner på skitne vinduer. Vinterens søppel ligger i grøftekanten. Og vinterskoene til ungene begynner å bli for små. Da er det vår! Våren er den desidert skjønneste årstiden. Iallefall når jeg har gått lei av snø. Av våte kjeledresser og sørpete veier. Av snørrete neser og mørke kvelder. Da kribler det i meg.

Da må jeg kjøpe blomster til meg selv. Siden jeg ikke får blomster av min mann. Men jeg er glad i han likevel.

24. februar - Min lille spesielle gutt

Min lille skjønne gutt er født med Noonan syndrom. Jeg skal ikke legge ut her hva dette er, men kort fortalt så medfører syndromet at det er en bråte med fysiske og psykiske saker som kan være en utfordring for han. Og når man ikke vet, da blir man utredet. I det vide og brede. Mye kan sies om norsk helsevesen, og jeg vet mange som har slitt. Men jeg kan nesten bare skryte av den oppfølgingen vi har fått. At jeg tidvis har vært frustrert pga dårlig koordinering og oversikt fra alle involverte skal jeg ikke nekte for. Men når det kommer til stykket har vi fått masse hjelp. Mange har engasjert seg. Og det har stort sett alltid vært interesse for å forsøke og komme et stykke videre. Utfordringen har vært at Noonan tilhører de såkalte sjeldne syndromene. Med andre ord - det er ikke så mange som vet noe om dette. Bortsett fra mamma'en da. Jeg har lest og lest. Oppsøkt informasjon. Snakket med likesinnede. Tenkt. Fundert. Diskutert med pappa'en. Og lest igjen. Inntil jeg fant ut at jeg måtte slutte med det. Det er et fenomen som legestudenter spesielt utsettes for. Overføring av alle mulige sykdommer. Ha samme symptomer som man leser om. Dette ble jeg også utsatt for. Uansett hva jeg leste så stemte det overens med det som jeg så, eller trodde jeg så, hos Tord.

Så jeg måtte roe ned. Men jeg kunne fortsatt fortelle helsepersonell mye mer enn de selv visste. Selvfølgelig. Jeg skjønner at de ikke har helt oversikt over alle de tusenvis av sykdommer og syndrom som kan oppstå. Og nå har det blitt slik at vi følges opp på veldig mange av de symptomene som kjennetegner Noonan. Hjertefeil. Gastro. Infeksjon. Øre, nese, hals. Øye. Nevro. Fysioterapi. Logoped. Spes. ped. Tannlegespesialist. Det blir mange sjekker i løpet av et år. Og jeg har ikke alltid helt oversikt. Eller husker alle kontrollene. Og av og til lurer jeg på om gutten min er sykere enn det jeg tror. Og ser. Jeg innser at jeg kan overse eller bagatallisere problemer. Vil ikke. Eller er blitt vant til. Men så tenker jeg fremover. Eller får et dytt av pappa'en. Eller av barnehagen. Som er HELT fantastisk. Og så må jeg ta innover meg realitetene igjen. Han er fin nå. Han er likevel litt anderledes. Og vi vet ikke hva som kommer rundt neste sving. Sånn er det å leve med et barn med Noonan. Sånn er det å ha en helt spesiell liten gutt.

23. februar - Vårens første solglimtet

kom inn i stuen vår i dag! Litt sent, men nå har det vært dårlig vær noen dager! Og ja, vi har ikke solen 12 måneder i året. Det er en av få negative ting der vi bor; vi mister solen sent i oktober, og får den ikke igjen før i siste halvdelen av februar. Naboen på toppen av haugen har den hele vinteren, så solen er ikke langt borte. Bare akkurat slik at jeg slipper den lave vintersolen som viser at vinduene trenger en vask. Det er iallefall trøsten min. Den jeg bruker når jeg ser nabo-feltet er badet i sol. Og vi ligger her med 30 cm mer snø...

Men jeg skal aldeles ikke klage. Solen tar igjen i rikt monn om sommeren - da nyter vi den til langt på kveld/tidlig natt. Og det er faktisk bedre. Iallefall for meg. Men Turi hadde et hjertesukk for et par uker siden. Vi var over og akte i Bakkane - og der skinte solen. Og varmet. Så varmt at snøen forsvant rimelig raskt den søndagen. Da syntes hun at det var synd at ikke vi hadde sol - for vi trengte det også...

Og at solen påvirker humøret husker jeg godt i fra da vi bodde i en liten bygd på vestlandet. Der var solen mye lenger borte, og da hadde heller ingen av naboene sol. Fjellene lå for tett opptil oss. Og selv om jeg bare var 10 år husker jeg enda den gleden jeg følte da de første solstrålene nådde huset vårt om våren. Kanskje derfor jeg gleder meg så voldsomt nå også?

Uansett, jeg trenger å vaske vinduene...

22. februar - eggemaling

Vi har ikke rukket å få så mange tradisjoner hos oss enda. Iallefall ikke slike som opptrer en gang i året. De som blir tradisjon fordi de gjøres oftere har vi - bading hver søndag for eksempel. Det er tradisjon. At begge ungene ender inne hos oss i løpet av natten er tradisjon. Men altså ikke de her som oppstår på grunn av at de har vært gjort over år.

Eggemaling er en av de tradisjonene som vi ikke har fått enda. Men nå har vi startet påskens eggemaling allerede til vinterferien. Så da er det kanskje håp. At eggemaling skal bli tradisjon, mener jeg. Ikke det at jeg er så innmari glad for å blåse det rå egget ut av eggeskallet - det er helt forferdelig. Gir meg trykk i ørene og sus i hodet i flere minutter etterpå. Hullet skal liksom ikke være for stort heller...

Men altså, i år startet vi tidlig. Turi har en aktivitetesbok som hun gjerne vil at vi skal bruke. Og her er det noen flotte bilder av malte egg. Men vannmaling funker IKKE særlig godt på dette. Iallefall ikke dersom eggene ikke tørkes godt mellom hver runde. Selv ikke da går det særlig bra. Tror jeg må avgårde å kjøpe en eller annen type maling. Litt tykkere. Og noe som ikke blir svart når man blander alle fargene sammen. Finnes det?!?

21. februar - maling

Nå har jeg kommet skikkelig i siget. Soverommet nede som har stått og bare gitt meg dårlig samvittighet i laaaang tid er endelig i gang! Jeg hadde bilde av sparkelmasse her for litt siden - og sparkle har jeg gjort siden! Jeg bøyer meg i støvet for malere. Dette her er ikke lett. Å få bort alle ujevnheter, mener jeg. Skjøter i gipsplatene. Skruehull. Skraper. Og når en endelig tror en er ferdig - ja da dunker en jammen borti gipsveggene og slår et lite hull...

Nei, jeg er så glad for at vi leide inn profesjonell hjelp til sparkling og maling av hovedetasjen. Etter nå å ha sparklet og pusset et rom er jeg hakket før en ubrukelig høyrearm. Så ære være malere og deres dyktighet!

Uansett - jeg hadde bestemt meg - dette skulle jeg fullføre med stil. Og er kommet så langt som til malingen. Og da våknet to unger til liv! Dette var noe som var verdt å delta på. Gamle klær har vi ikke for øyeblikket - ikke mer enn noen uker siden at jeg kvittet meg med alt som var det minste for lite... Så Tord valgte å stille i bare nettoen (som han forøvrig gjør store deler av tiden dersom han får lov) og Turi fant en høyhalset genser hun så sitt snitt til å søle litt maling på. Og jeg fikk faktisk hjelp. Av Turi. Tord gadd ikke mer etter kun kort til. Han forsvant istedet ut i verkstedet til faren...

Men Turi holdt ut. Og hun gjorde faktisk et bra stykke arbeid også! Lille snuppa mi - kikket på meg for å se hva jeg gjorde - det er jo ikke noe kjekt at mamma kommer og drar siste strøket over. Så hun lærte å få på maling på rullen, ta siste strøket i samme retning, passe på at trykket var jevnt, fjernet malingsklumper (eller hva det nå var som var i malingen) - kort sagt, hun var flink!!! Så nå er vi hvitprikkete og slitne i armene begge to!

20. februar - bollekliss

Det er fastelaven på søndag - og langt bak i hjernen var det et eller annet som minnet om boller og krem. Ikke det at vi har det som noen vane, bolle med krem, mener jeg. Men boller er godt uansett. Og helst uten krem. Og rosiner. Bare plain enkle boller. Men det MÅ være kardemomme i deigen!

Problemet mitt er hvordan få disse store og luftige. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har endt opp med noen knallharde, mørke, usmakelige og tørre boller. Selv hvor lenge jeg hever dem. Og jeg har mange såkalte 'umulige-å-bomme' oppskrifter, men det er ett eller annet med meg og bolledeig. Har hørt at man ikke skal bake på fullmåne. Eller var det ny-måne? Ne? Aner ikke! Og uansett har det ikke funkte for meg. Det nærmeste jeg kommer boller med en viss andel av luft er de som er ferdigblandet. De som du kjøper med en gjærpakke på toppen, vet du. Og som kun krever tilsetting av vann, og altså gjær. Men like fullt så ender jeg opp med boller som aldeles ikke har luftigheten som jeg forbinder med boller. Men se på bildet - det ser ut som om det har vært plenty med CO2 her, ikke sant? Og jeg har IKKE for mye mel i blandingen - noe bildet også bevitner. Så hva er det da som gjør at deigen, dvs bollene ikke hever seg? Nå har jeg funnet et tips jeg skal prøve - Monica aka Chill tipset om at deigen settes inn i steikeovnen på 50°C, både deigen og de ferdigutbakte bollene. Så jeg skal forsøke, jeg gir ikke opp... En dag skal jeg få det til, jeg også!

I mellomtiden - nyt bildet av Tord. Han hadde en fantastisk morsom bakeseanse. Spesielt da han skulle slikke fingrene. Han er akkurat like gær'n etter bolledeig som mora :-)

Ops - jeg scrapper fortsatt...

Men glemmer å legge dem ut her :-/

19. februar - på disko for første gang

Vi fikk en lapp fra skolen her for en tid tilbake. Elevrådet skulle arrangere disko og trengte følgelig vakter. Jeg meldte meg frivillig og tenkte ikke mere på saken. Inntil i dag - da det gikk opp for meg hva dette egentlig var. Vesle-jenta mi skulle på disko for første gang i sitt liv! Det gjorde ikke mamma'en særlig glad, jeg må innrømme det. 6,5 år - det er i tidligste laget, ikke sant? Beroligende var det at hun ikke virket det minste oppglødd - de hadde ikke snakket om det på skolen. Det var ingen som hadde laget noen store forventninger til hva dette var. Tydeligvis er det ikke så mange av årets 1. klassinger som har større søsken, iallefall ikke som interesserer seg for disko...

Men vel vitenden om min datters interesse for dans og ekte danseglede måtte jeg selvfølgelig forsøke å inspirere og motivere for en slik begivenhet. Kan du tenke deg en verre sjebne enn å komme på skolen i morgen for å oppdage at alle andre har gjort noe av det som en synest er både kulest og gøyest her i livet? Og så har en ikke fått deltatt selv? Bare fordi mamma'en ikke forsøkte å motivere... Så jeg gikk på - lokket med fin kjole, lånt veske av mamma - pengene måtte da være et sted, må vite - og kiosk med salg av snop.

Det gikk - hun skjønte etterhvert at dette var noe som alle måtte igjennom. Og forventningene økte etterhvert som vi fyrte opp med pizza Grandiosa, hårfletting og formanende ord ('ikke noe kyssing av gutter' - opplegg).

Og jeg var ved avlevering sjeleglad jeg kun var satt opp som reserve-vakt. 50 livlige 1-4. klassinger, i vill galopp i gymsalen, med en brus på billetten og salg av snop... Vel, sannsynligvis har elevrådet denne gangen tatt seg litt vann over hodet, det er første gangen disko for denne aldersgruppen arrangeres. De merker vel finanskrisen de også, og forsøker å spe på et elendig budsjett.

Da jeg hentet min store lille jente var hun merksnodig stille. Og repliserte på mitt spørsmål om det var mye dans på følgende måte; 'dette, mamma, var en dødskjedelig disko. Det var jo bare jeg og Victoria B som danset'!

Ja, ja. Hadde jeg bare visst dette så hadde jeg sluppet å gå her hjemme og engste meg for innpåslitne gutter med brylkrem i håret!

18. februar - sangglede

Turi elsker å synge. Og hun har aldeles ikke genet for å bli sjenert foran en forsamling. Med andre ord - det å opptre med sang er noe som hun elsker. Heldigvis er både Siren - som er klasseforstander - og SFO også glade i sang. og jeg har en følelse av at de synger seg gjennom dagene. Og det er ikke helt rett-frem sanger de har, heller. Faktisk så er enkelt av dem såpass kompliserte at jeg hadde nok slitt litt for å delta.

Marita trenger dessverre pause (permanent?) fra kor-dirigeringen. Synd - jeg har skjønt det dithen at ungene bare elsker det hun gjør. Men har fullstendig forståelse for det - det krever arbeid og energi, og hun har nok av gjøremål med sin egen familie. Men Turi ble skuffet da hun hørte dette - hun elsker Marita, og hun elsker altså sang. Så enn så lenge så får hun ta til takke med Siren og SFO. Og de gjør en riktig så bra jobb. Det er pussig med det - mange unger liker tydeligvis å uttrykke seg gjennom sang. Jeg husker jo at sang var populært da jeg var liten også - inntil jeg faktisk skjønta hva det innebar å opptre. Men Turi liker det altså enn så lenge. Og under juleavslutningen hadde hun opptrådd for alle besteforeldrene med solo - 'One little bird is sitting on a tree'. Jo da - engelsk tilogmed. Ordene var ikke helt korrekt uttalt - jeg hadde ikke engang fått med meg at hun drev å øvde til avslutningen... Men alle skjønte hva hun ville formidle. Dessverre var jeg ikke til stede - satt uti havet og savnet vesla mi noe så infernalsk. Men har fått video-opptak. Og Os&Fusa-posten tok bilde. Som kom på baksiden av avisen.

Måtte bare sanggleden bestå!

17. februar - febersyk

Da ble Turi syk også. Hun som stadig snakker om 'den gangen hun kastet opp da hun var 3,5 år'. Eller da 'hun hadde feber når hun var 4 år". Og det er nesten slik. Hun er aldri syk. Tror jeg kan telle på én hånd de gangene hun har vært borte fra barnehagen pga sykdom. Men stor fokus har det altså, de gangene hun har vært syk. Ikke så rart kanskje. Hun har jo en lillebror som jo har vært mye syk. Iallefall tidligere. Nå har knapt han heller vært syk. Heldigvis.

Men nå var det altså Turi sin tur. Ikke noe alvorlig, kun feber. Det startet i helgen da jeg var på tur. Men akkurat feber er noe som ikke trigger pappa'en så voldsomt. Sympatien, mener jeg. Og når de heller ikke klager så mye så glemmer han det. Så jeg tror ikke Turi fikk helt den opplevelsen hun regnet med hun skulle få. Men så kom altså mamma'en hjem, og hun så vel frem til at hun og jeg skulle kose oss hjemme. Men skjebnen ville at det ble så dårlige veier i går at Olve rett og slett ikke kom seg på skolen. Så han ble hjemme også. Og da ville selvfølgelig ikke Tord i barnehagen. Og i dag var været hakket verre - så Olve er fortsatt hjemme. Tord likedan. Så Turi har nå brukt opp sine sykedager med å være hjemme med mamma'en, men også begge brødrene.
Men det har gått greit. Og i morgen er hun bedt i dobbelt bursdag, så da er nok feberen forsvunnet for denne gangen.

Halvtimen etter at dette bildet ble tatt begynte Tord å kaste opp....

16. februar - nybakte brød

Jeg kan, jeg også! Bake brød for eksempel. Selv om min 90 år gamle mormor litt sånn halvveis spørrende lurte på hvordan jeg hadde klart å få brødene som jeg bakte for henne til å bli så små. Må innrømme at jeg ble litt småsur. Hadde jo fulgt oppskriften. Men skal jeg være ærlig så hadde jeg vel ikke fulgt de muntlige rådene som fulgte med. Om jeg elter slik eller så, og om jeg gjør sånn eller sånn er vel hipp som happ. Trodde jeg. Men den gang ei - skjønner at jeg bommet. De BLE små.

Men nå klarte jeg det bedre. Hadde ikke noe oppskrift - det er for pyser! Iallefall det jeg lærte for lenge siden. Nå for tiden derimot, da tar vi sånne ferdigblandede melposer, mikser litt annet av det vi har i skapet, og setter i gang. Og siden jeg fikk en Kenwood i gave av min kjære for noen år siden (jippi så glad jeg var den julen...) så går egentlig alt som en lek. Så hvorfor baker jeg ikke oftere? Men nå skal jeg. Fant nemlig ut at flere av mine reisevenninner fra Hemsedal bakte brød selv. Og var fornøyd og stolt av det. Har de tid så skal iallefall jeg ha tid. Så dermed bar det løs.

Litt brune på toppen, men det retter jeg opp til neste gang...

15. februar - Tikken

Det er en type lek som ungene her i huset elsker etter at vi flyttet inn i nytt hus: Tikken! Jeg har ikke hørt om denne leken før jeg kom til Bergen, men antar at den ikke er forbeholdt bergensere. Tikken går ut på å springe etter hverandre og 'gi' den til de andre. Altså slå hverandre for så å stikke unna han som har den. Og det kan gå fort i svingene! Vi har 'rundkjøring' mellom gangen, stuen og kjøkkenet, en drømmesituasjon for raske barn! Til og med Tord får opp farten her. Dessverre for mitt hjerte så har vi også benkeplatehjørnet i innersvingen. Ingen har enda tatt hodet der, men jeg går bare og venter på det. Heldigvis har et mindre kjøkkenbord medført at ungene har litt mer plass å ta svingen på.

Men når pappaen også kaster seg inn i leken er det fare på ferde. Jeg tror Leo egentlig er en stor gutt i hodet sitt, og egentlig elsker slike fartsfylte leker. Uansett, her er han og Tord i full guffe gjennom stuen, på relativ lang lukkertid...Egentlig litt spooky...

14. februar - Tequila-party

Finnes det noe mere risikabelt enn å sende 6 småbarnsmødre på tur? En hel helg alene, uten noen andre å ta hensyn til enn de 5 andre? Det spiller ingen rolle hvor gamle vi er. Eller blir. Jeg må innrømme at da jeg var 20 år synes jeg 40 år gamle jenter på fest var skikkelige teite kvinnfolk. Representanter for de av hunkjønnet som absolutt ikke hadde skjønt at deres tid var over. At de måtte se til å stikke fingeren i jorden for å skjønne at dette passer ikke lenger.

Men nå har jeg forandret mening. 40 års gamle jenter på fest er aldeles ikke teite. Og jeg synes ikke at 60 års gamle jenter på fest er teite heller. Ikke det at jeg har sett så mange av dem, men for ikke å legge samme felle for meg selv...

Jenter rundt 40 år er kanskje ikke like rynkefrie som da de var 20. Kanskje ikke like slanke. Men du verden hvor mange andre positive egenskaper vi har fått! Og en av dem er nettopp gleden over livet. Gleden over å få lov til å skikkelig å ta'n ut! Vi tok han skikkelig ut i helgen. Igjen. Riktignok ble det ikke dansing på bordene - det ble det sist gang vi var på Hemsedal. Jeg forsøkte, men vakten var der raskt for å få meg ned. Sikkert like lurt... Men er det noe som er bedre enn en kald halvliter etter en hel dag på ski. En hel dag der du har lurt på om du i det hele tatt kommer ned bakken i én del. Der lårene tidvis danser sin egen dans - fullstendig motstrebende til det som jeg forsøker å få dem til å gjøre. Men de gjør det likevel. Da fortjener de en halvliter. Gjerne en i hvert lår...

Og en liten tequila i hver arm....

Dette gjentar vi neste år, jenter!!

13. februar - Jentetur til Hemsedal

Yes, baby! Jentetur! Gærne jenter, uten barn, uten menn. Fri fra fredag til søndag. Hvert sitt skipar. Hvert sitt kredittkort. Vi har gjort det før - derfor gjør vi det igjen. Skitur til Hemsedal. Og ja, vi står faktisk på ski. Ikke så mye som mennene våre ville gjort, men adskillige timer. Faktisk så mye at mine lår kjente det MEGET godt. Men nå kjører jeg telemark, i motsetning til 3 av de slappeste her - slalom er vel ikke noe! ... :-) Vel, de er proffer alle sammen. Nesten. Godt med en helg bort fra familien - selv om vi alle savnet dem. Selvfølgelig. Godt med en helg med bare svadapreik. Frustrasjoner over jobben. Frustrasjoner over teite mannfolk (på jobben altså). Men glede over hva vi faktisk får til. Glede over flotte unger og herlige menn. Glede over å få være sammen med en gjeng med likesinnede. En gjeng som vi alt for sjeldent treffer utenom. Men som vi hver gang sier vi må treffe oftere. Hva planla vi nå? Tur til Nice i mai. Tur til Barcelona i høst. Tur til de Østerriske alper neste år. Vi får se. Når det kommer til stykket er vi nok alle rimelig gnien med tiden vi har med familiene våre. Men det ER godt å treffes. Få skikkelig levd ut barnligheten. Testet en selv på ski. Iallefall gjør jeg det. Jeg står så sjeldent nå. Altfor sjeldent. Og må derfor presse meg litt. Men det gikk. Enda en seier! Enda noe jeg fikk til.

Men jeg deltok ikke på toppturen disse 4 bega seg utpå. Terese. Sissel. Lene. Og Heidi på telemark. Sidsel og jeg stod i bakken. Vi haadde nok med å få svingene til å sitte. Med de er spreke jenter. VI er spreke!!! Og vi har godt av det!

12. februar - det er vinter!

For én gangs skyld så kan vi stole på været. Stole på at dagen i morgen faktisk har snø. Og ikke slaps. Og gjerne sol. Sånn etter et skikkelig skybrudd. Med snø. Jeg skjønner ikke helt hva som går av vestlandsværet akkurat nå. Normalt skulle vi hatt både en og to ganger med regn i den uken som har vært med fantastisk snøføre. Og masse sol. Nesten så en kan skylde på drivhuseffekten igjen. Men bare nesten. Det har vel vært sånne perioder tidligere også. Men da har jeg ikke merket at det faktisk har vært dager med mye snø. Og fint vær. Sånn er det å gå hjemme. Og nyte været. Og tiden for en selv. Og det medfører også at det er enklere å ta med ungene ut etter barnehagen/SFO. Sånn som i dag, for eksempel. Da hadde jeg riktignok vært på jobb, men uten at jeg var så gjennomsliten. Så etter å ha sneglet meg over Fanafjell på et skikkelig dårlig føre, var det ut med ungene, inkl. Birk. På ski. For første gang siden i fjor påske. Tord har hittil i livet gått 50 m på ski. Turi 250 m. Hun hadde forresten med skiene på skolen i dag. Ikke helt fornøyd da jeg hentet henne, men hun har faktisk skjønt såpass at det gjelder å trene. Derfor ut da vi kom hjem. Og det gikk bra! Hun rant ned veien, og karret seg tilbake opp. Selv på bakglatte ski. Mammaen hadde selvfølgelig ikke smurt - aner ikke hvor Swix'en er hen, engang...

Tord klarte seg også veldig bra. Derfor er det litt urettferdig med dette bildet - men han var på alle fire tidvis også...