11. desember - svart senker natten seg

Da var en av de største dagene som forskolebarn kommet. Lucia-toget! Alle ungene som går siste året i barnehagen har nemlig ansvar for å være i Lucia-toget under foreldre-frokosten. De ansatte har bakt lusse-katter i flere dager, vært sent på jobb for å dekke på til 100+ til frokost, og tidlig på'an for å legge siste hånd på resten. Og ungene har øvd på Lucia-sangen! Og 'Smil og vær glad'. Og ikke minst 'Jeger Bom-Bom'! Har nok en anelse om at øvelsene har vært mer høyrøstet enn fremføringen. Alle voksne og alle små-søsknene virket nok i skumleste laget. Selv for Pompel og Pilt. Eller Knoll og Tott som de blir kalt i barnehagen. Tord og bestekompisen Birk kom gående hånd-i-hånd. Godt støttet av hverandre. Selv om de begynner å bli store så er verden tydeligvis enda større.

Men lusse-kattene smakte godt!

10. desember - rødt og hvitt som i polkagris

Polkagriser er røde og hvite. Ikke rosa og hvite. Men jeg skal bare si at når man lager dropsene selv - da blir det hvite rosa. Det er ikke så enkelt å få rødfargen i 1/3 av sukkermassen, samtidig som hvitfargen (forøvrig titanoksid) og peppermynteessensen blandes i den resterende massen. Og begge blandingene skal være like varme - hvis ikke klarer man jo ikke å få formet massen. Alt dette skjer i løpet av noen minutter. Noen meget varme og hektiske minutter.

På tross av rosa-fargen; dropsene smakte som polkagris. De orange sitrondropsene smakte som sitrondrops. Sure sitrondrops. Og den tyrkiske pepperen var akkurat slik tyrkisk pepper skal smake som. Helt fantastisk! Et par brente fingrer og et sukkerklebrig gulv var det eneste som var negativ. Og nå tror jeg nok at det er noen som skal få litt drops i julegave. Hjemmelagde drops.

9. desember - besteforeldrefest uten besteforeldre

Skolen og barnehagen har tradisjon for å arrangere besteforeldrefest før jul. Besteforeldre og oldeforeldre. Fest på dagtid. Jeg trodde nesten ikke at det fantes besteforeldre som ikke var i aktivt arbeid. Eller som bor i umiddelbar nærhet. Besteforeldre som kan stille på barnebarnas underholdningsaktivitet. Men her inne i vår lille bygd stiller visst alle opp. Og alle har noen i nærheten. Unntatt Turi og Tord. Det vil si - de har Nossa, morfar, som faktisk ikke bor mer enn et par mil unna. Men han er i full jobb. Og har små barn selv. Så jeg kommer liksom ikke på å høre om han vil komme. Men han hadde sikkert gjort det. Om ikke annet for å glede de små. Men jeg spurte altså ikke. Og det andre paret bor i Oslo. Dermed har det aldri vært noen som har representert oss på disse festene. Ungene har heller aldri reagert. Men i år var Turi tydeligvis lei seg. Hun ville så gjerne at noen også skulle se på henne. Være der for henne.

Så jeg spurte Marita sin mamma. Hun har allerede 9 barnebarn. Men stiller opp for to små til. Slike mennesker skulle det vært mange, mange flere av. Mennesker som blir så utrolig glad av å gjøre andre glad. Og både Turi og Tord setter stor pris på Gro. Tord har aldri kjent noen andre som mormor enn henne. Hun er hannes like mye som hun er Birks. Iallefall i Tords øyne. Og nå er hun Turis også. Turi vek ikke fra hennes fang under hele forestillingen. Unntatt da hun stod på scenen og sang.

Hun sang til mormor. Til hennes egen mormor.

8. desember - med lovnad om McDonald

Dat kan faktisk løse det meste. Av både små konflikter og store utfordringer. De har altså ikke vært så altfor ofte på McDonald. Ungene. Fortsatt kan dette brukes som belønning. For foreldrene blir det mer en straff. Men så lenge jeg får milk-shake overlever jeg.

Nå var det handletur som var årsaken. Handletur der julegavene til venninnene og kompisene stod for tur. Skulle tro at det var nok til å ville være med, men det måtte alså en lovnad om McDonald til også. Og som ekstra-bonus; en mange-farget slush ved avsluttet handel.

 

7. desember - slitsomt, men likevel godt

Julebakst med ungene. Etter SFO og barnehagen. Trøtte. Sultne selv om man har spist. Middagen var nemlig ikke den som var forventet. Og ivrige.

Alt dette iblandet kakedeig, kjevle, hvetemel og kakeformer blir en opplevelse som man i ettertid smiler av. Men som når man står midt oppi det lurer på hvorfor man egentlig satte i gang. Hva er det som er så morsomt med kakedeig som klistrer seg fast til fingre, ansikt og bakstebord, mens figurene som blir overført til brettet aldeles ikke så sånn ut da man trykket dem ut. For ikke å snakke om pepperkakehuset! Skal ikke taket være rett? Spør 5-åringen. Mens han ser litt mistrøstig på taket som nettopp er lagt på bakepapir. Det har ikke en eneste rett linje. Dermed må taket skjæres ut på nytt. Denne gangen direkte på platen.

Men når man tar seg tid til å ta bilder midt oppi alt dette er det utrolig hvor fort man glemmer stresset og følelsen 'dette-burde-jeg-aldri-satt-i-gang'! For minnnene er der. Og guttungen vil garantert huske dette neste år. Og forlange at vi igjen gjentar samme ting.

Same procedure as last year, Mamma. Same procedure as every year, Darling!

6. desember - gode venner er kjekt å ha!

Og spesielt når de har kjøpt hytte halvannen times kjøretur unna!! Heidi og Roger har nemlig lagt pensjonspengene sine inn i ei fantastisk flott hytte på Kvamskogen. 4 soverom. 11 sengeplasser. Oppvaskmaskin. Og husrom! Og for oss som enten ikke har råd til egen hytte - eller har hytten alt for langt unna, er jo dette midt i blinken!! ...neida, Heidi, vi skal ikke utfordre vennskapet altfor mye! Men det jeg vet er at det nå blir enda lettere å ta en tur til fjells. En kjøretur for å få ungene luftet en søndag. Eller en venninnetur med overnatting og vin. Om ikke annet enn en natt midt i uken. Foto-safari om dagen. Foto-redigering om kvelden. Jeg kan ikke annet enn like det!

Og nå har vi tatt hytten i eget øyesyn. Fantastisk flott! Og super beliggenhet. En liten gåtur - og 200 bilder tatt. Elv med is. Granskog med kongler. Sletter med tørket gress...

Og selvfølgelig pepperkakebaking! Og i år har ungene tydeligvis blitt større enn i fjor. Ikke fullt så mye pepperkakedeig i magene - og de holdt NESTEN ut til vi var ferdig.

Til neste jul blir det 6 kvinnfolk og 6 forskjellige kakedeiger...

By the way, her er tre sider til med bilder til 2009-albumet. Fra samme dag, selvfølgelig...

5. desember - 1001 ulike uttrykk

Ikke så greit å bevare roen og ansikts-uttrykkene når pappa legger i vei om vampyr-flaggermus. Små og søte norske flaggermus kan til nød akspteres, men takke meg til vampyrer! De har jo både spisse tenner, er blodtørstige og går løs på mennesker. Sier pappa. Dersom vi skal tro han. Og det gjør vi naturligvis ikke. Eller gjør vi?

4. desember - studiobilder

Så har jeg fått vært i studioet igjen! Men denne gangen ble det ikke meg som stod bak kameraet. Jeg vet egentlig ikke hva jeg gjorde. Skar grimaser. Delte ut boller og non-stop. Poserte unger. Trøstet. Kastet ballonger. Det var Marita og Anne Mari som skulle prøve seg for første gang som 'halv-profesjonelle' fotografer. Og de klarte det utmerket godt uten meg.

Men jeg snek meg til en liten seanse med Oda på tampen. Mens Marita og Anne Mari ryddet opp og kledde på de 5 andre ungene. Ja, for i løpet av 1 time ble det fotografert 6 unger og 2 voksne. 6 unger i alderen 3 mnd, 2 år, 4 år, 5 år, 7 år og 12 år. Sånn cirka. Ole Henrik bevarte roen. Det samme gjorde mammaene. Og det ble mange flotte bilder!

3. desember - hva vi egentlig har

I dag har vært en sånn dag da jeg har tenkt en masse. Gått litt i meg selv - og forsøkt å sette ting litt i perspektiv. Selv om jeg tidvis blir sliten av ungene, så har jeg dem faktisk. Jeg har to av verdens beste unger - masete, kranglete, kosete, rampete, hjelpsomme - som unger flest. Men jeg har dem!

Jeg er sunn og frisk. Skulle svært gjerne ha vært noen kilo lettere, men den eneste årsaken til at jeg ikke kommer ned er at jeg ikke gidder. Jeg er forkjølet, vondt i halsen, tett i hodet - men jeg vet at dette går over i løpet av en dag eller tre.

Masse gjeld - men jeg har fast og sikker jobb. Og en jobb jeg trives i - som gir meg mye, både som menneske, men også profesjonelt.

Og ikke minst - en livsledsager som jeg ikke kunne tenkt meg å bytte ut! Vel har han sine sære interesser som gjør at jeg innimellom himler med øynene, men til gjengjeld avfinner han seg med mine :-)

Så - sum av summarum - jeg har absolutt ingen ting å klage over. Istedet for å komme med smålig klaging om skitt og ingen ting skal jeg bli mye, mye flinkere til å sette pris på det jeg har.

Det skal ikke mer enn en liten tur innom bloggen til Regine Stokke så innser en at en faktisk er usannsynlig heldig. Og at man faktisk ikke vet hvor lenge flaksen - eller helsen holder. Og derfor gjelder det å nyte livet. Nyte hver enkelt dag. Hver enkelt ting som skjer i livet. Det er når man leser slike blogger man blir ydmyk. Og lar tårene renne.

Min venninne Heidi påvirker meg likedan. Henne har jeg fulgt i mange år - gjennom mange forsøk på å få barn. Hun lyktes én gang - og fikk verdens herligste gutt. Men nå har hun gitt opp. Gitt opp håpet om å få flere små. Og det gjør vondt. Vondt å vite at verden kan være urettferdig. Vondt å vite at hun kunne blitt verdens mest herlige mamma til enda flere små. Men får ikke lov.

Og det får meg til å sette pris på mine to små enda mer.

Heidi aka brumm

2. desember - Bergen by night

Jeg er så heldig å ha en venninne som er akkurat like fotogærn som meg. Eller - nesten like gærn. Hun brukte både å være mer ustyrsfreak - og bruke mer tid - men nå må jeg vel kanskje innse at jeg har slått henne på begge deler :-)

Heidi bor midt i Bergen sentrum. Eller litt over Bergen sentrum. Hun ser rett ned på Torgalmenningen og fisketorget, og får med seg alt som skjer. Fra stuevinduet. Så når vi skulle ta oss en liten fotoshoot, hva var da mer nærliggende enn å reise til Bergen sentrum og se det by night. Lite erfaring med mørke-fotografering begge to, så stativ, fjernutløser, sjokolade, og en god porsjon nervøsitet var med. Og det tok en stund før vi var komfortable med at folk kikket på oss. Og kommenterte. Julebord-sesong, vettu. Og masse fulle mannfolk. Og unge jenter. Pussig hvordan et kamera kan være magnetisk på enkelte. Ikke så få, heller.

Egentlig skulle vi ta bilde av julegaten. Og juletreet. Og pepperkakelandsbyen. Men de bildene ble ikke noe av. Så da blir det noen andre i stedet.

Her er forresten bildene laget om til collage - som etterhvert da skal inn i albumet for 2009...

1. desember - endelig!!!

Jeg vet ikke hvor lenge ungene har snakket om julemåneden. Advent. Julegaver og julenissen. Til og med Turi tror fortsatt på julenissen. Er veldig i tvil på om jeg nå skal fortelle henne at alt hun har trodd på de siste 7 årene rett og slett er løgn fra ende til annen. Hun har forsøkt innimellom med at 'den og den sier at julenissen ikke finnes. Sant mamma, det gjør han?' Og jeg har ikke samvittighet til å skuffe mine barn. Uskylden lenge leve!

Og desember er ensbetydende med adventskalender. Jeg er vant til hjemmelaget kalender, det laget min mor til oss i alle år. En flott, om enn noe arbeidskrevende og til tider dyr, tradisjon. Men den gleden som ungene har hver morgen de våkner - i dag skal vi åpne kalenderen. Igjen! Og selvfølgelig har de en hver. Selv om min søster og jeg måtte dele på vår. En gave annenhver dag. Men slik er det ikke i dag...

30. november - når jeg først snakker om 2. klassinger

Da kan jeg også snakke om klassebamsene. Simba og Aslan. To kosebamser som har vært med siden 1. klassen. Og nesten hver natt har de overnattet hos en eller annen i klassen. De har blitt sunget for. Koset med. Kastet i veggen. Deltatt på overnattinger og ferier, bursdagsfeiring og fotballtrening. Og blitt skrevet om. Disse to har gått på omgang hos alle i 1. klassen - og nå altså i 2. klassen. Og det har vært stor stas å ha dem. Spesielt i 1. klasse. Jeg ser nå at interessen avtar noe. Og Turi forteller med store øyner historier om hvordan enkelte hiver bamsene i veggen - og ikke har dem i sengen om natten. At min lille prinsesse ikke er klar for å slippe dem enda er tydelig - og hun er flink til å skrive i boken om hva de har gjort. Genial idé av Siren klassefrøken, egentlig. Det trigger skrivegleden blant endel av ungene. Og bidrar vel kanskje til at de mindre skrivekyndige og -ivrige får inspirasjon til å prøve seg.

Heldigvis at ungene er tett sammen til vanlig også - for jeg tror nok at Aslan og Simba har de baseluskene som er å finne på skolen...

29. november - endelig vinter!

 Da kom vinteren! Eller - vi kom til vinteren. 50 cm nysnø på torsdag. Fantastisk flott føre på lørdag - slalom, aking, langrenn. Det er lenge siden jeg har kost meg sånn ute. Noen kalde ben. Noen kalde fingrer. Men veldig få sure miner. Og alle med refleksvest. Unna vei- her kommer viiiiii! Hele akebakken ble okkupert av en gjeng med skrikende 7. åringer - og voksne... 5-6 timer ute i friskluft medførte at leggingen om kvelden lørdag aldeles ikke var like sen som fredagen :-)

Og søndag! Vi våknet opp til knall blå himmel! Og begynte planleggingen av hvordan i alle dager vi kunne finne en unnskyldning til å bli noen dager til. Ras på veien? Alle 4 bilene streiket? Eller kort og godt at vi ville være fri en stund til??


Det ble snømenner (som ikke hang sammen fordi det var for kaldt), aking i bakker på rumpen, snøballkrig med isballer (spør Turi -  hun ble truffet av en over øyet) og grilling av pølser til lunch. Og jeg er helt sikker - hadde vi klart å finne en årsak til å bli et par netter til hadde alle svart ja. Selv de som lengtet etter mamma...

 

28. november - Fargerikt fellesskap

Virkelig. 10 unger som alle er ulike. Men samtidig like. 7-åringer som så smått har begynt å finne ut av at det andre kjønnet er spennende. Selv om man demonstrerer det ved å slå hverandre i hodet, terge hverandre - og for jentene sin del - true med nuss dersom guttene ikke gjør som de vil. 7-åringer som har begynt å oppdage sin egen individualisme. At de har en egen vilje og logisk sans. Som ofte ikke er samsvarende med de voksnes. Men samtidig er de små, usikre. Avhengig av å ha voksne i nærheten. For en kos. Og et oppmuntrende ord. Eller litt snop.

Julekort og enda mer baby....

Mammaen til ei av Turi sine venninner ville så gjerne at jeg tok noen bilder av datteren hennes i helgen - julekort-tid, vet du! Og dette er ei som er et himmelrike å ta bilde av - hun har det i genene! Derfor bare måtte jeg frempå å forsøke med et julekort - sterkt inspirert (for ikke å snakke om råkopi) av Elin Sire... Beklager, Elin - jeg får trøste meg med at du angivelig ble inspirert av blant andre meg i første omgang...

Uansett - dersom jeg ikke ser til å få bilde av ungene snarest ser det ut til at dette blir årets eneste julekort som jeg lager...

Deretter ble jeg sittende å redigere bildene av Ida. Fredag skal jeg i studio som bisitter igjen - da med Ida som en av modellene. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg!!