Biola

No more - no less!

21. september - Tran er ok, men iskrem er bedre

Tord: 'Mamma, tran er godt for skjelettet, ikke sant?'
Jeg: 'Ja, det er det. Men hva mer da?'
Tord: 'Hjernen trenger også tran. Og smør.'
Jeg: 'Men hvem trenger iskrem da?'
Tord tenker leeeeenge: 'Magen!'

Så selv om sommeren definitivt er over, og høststormene har satt inn, så nyter vi kveldene med iskrem og stearinkos. Egentlig er det litt godt med årstider også!

I ♥ Faces - Completely Candid

For the challange over at I ♥ Faces.



Not having English as my main language I'm struggeling with understanding of the word Candid.. Hopefully this picture doesn't disqualify.

Anyway, this is a picture taken last weekend of the daughter of a friend mine, who got married. Oda here is looking into the car where her mother is sitting. And I think Oda is feeling quite impressed and proud of her mother!

20. september - Diverse duppedingser

Alt-mulig-mannen min har endelig snart fått oversikt over hva det er han egentlig har av verktøy. Etter å ha levd i bokser og sekker og pappkasser de siste 20 årene plukker han nå daglig frem nytt og gammelt utstyr. Verktøy. Duppedingser. Og jeg kan ikke forklare hva halvparten skal brukes til engang. Men han bedyrer at alt har en hensikt, og at han har bruk for alt.

Vi får se...

19. september - Et bad er et bad

uansett hvor det foretas. Ute som inne. Med klær eller uten klær. I rent eller skittent vann. Men det var litt kaldt. Heine nektet å gå etter et besøk og ga klar beskjed om at han skulle bade. Mammaen skjønte ikke helt hva han mente og slapp han ned. Her er resultatet:

18. september - Avtrykk

Vitensenteret. Med masse ingeniører. Vi lekte oss som unger. Lærte masse om stjernehimmelen og galakser. Og læreren var en ung gutt. Som øyensynlig kunne alt om astronomi. Vi testet ut logistikk-evner og kreativitet i veving. Og fant ut at det var bra vi er der vi er jobbmessig.

Våre egne portretter ga oss kanskje en indikasjon på hvordan andre ser oss?

Fix it Friday no 29 - I ♥ Faces

Trying something completely new - Fix It Friday at I ♥ Faces.

The original photo:



And my edited one:



How? The Pioneer Woman's free actions - Soft & Faded, Bring on the Eyes, and Sharpen THIS. For a 'dreamy' effect: Lily Design.

Gee, I enjoyed this!! ♥

Monochrome Weekly - Happiness

I've already shown this as a part of my 365-project, but I use it once more in the Monochrome Weekly. It's a picture I took of my very, very good friend Marita last weekend when she gave her yes to her big love.



For more pictures in B/W visit the Monochrome Weekly hosted by Aileni.

14. september - Rusten

Det er rart hvor rusten en føler seg innimellom. Akkurat som om alderen plutselig begynner å gjøre seg gjeldende. Som om alt begynner å knirke. Rett og slett trenger smurning? Hva er det som olje til maskineriet? Som gjør at man ikke ruster opp? Som bidrar med vedlikehold? Både for kropp og sjel. Sinn og skinn.

Jeg vet noe hva som gjelder for meg. En filmkveld i sofakroken med min kjære. Stearinlys og sushi. En flaske god rødvin. En liten pratestund om kjærlighet med Turi. En knusende kos av Tord. En time eller to med kameraet. En telefon med en god venninne. Små gleder som forebygger rust.

I morgen skal jeg på noe annet. En annen del av livet. Jobb. Hva forebygger mot å gå tom der. Fortsatt bidra. Og helst bli bedre. Som leder. Som medmenneske. 4 dager. Med totalt ukjente folk. Som kommer fra alle deler av selskapet. Men med et mål for øye - hvordan unngå rustangrep. Jeg vet ikke helt om jeg gleder meg. Eller gruer meg.



Og en takk og god klem til Anne - som gjennom sine bilder har lært meg at rust faktisk kan være flott!

13. september - Kjærlighetsvisa

Ikke Halfdan Sivertsen, men Marita og Heines sang til hverandre. Fremført foran alle gjestene. Da gråt jeg - nesten. Halo med Beyoncé. Det er i slike øyeblikk man ser virkelig, dyp kjærlighet. Hun hadde grudd seg. Marita altså. Selv om hun ofte står på scenen så er det noe spesielt å fremføre en kjærlighetserklæring for alle og enhver. Men det ble stilt. Veldig stilt. Fra salen. Bortsett fra noen blitzer...

12. september - I do!

Vi hadde snakket om at tårene kom til å strømme. At sminken kom til å renne. For hvem holder seg tørr når bruden er pyntet og løperen ligger klar opp kirkegulvet?

Det tok noen timer. Noen fletter ble fjernet. Andre ble lagt til. Sminke lagt både over og under øynene. Champagne med jordbær drukket. Ikke for mye, bare akkurat passe. Og masse bilder tatt. Forloverne Anita og Marianne. Frisørvenn Linda og sminkevenn Vicky. Og jeg som fotograf. Husholderske. Kokk. Og tilrettelegger. Og vi hadde det kjempeflott!

Men jeg må innrømme det; når Kate på Fiolin, Olav på piano, Marianne på cembalo, Trond-Ove på bass, syth og gitar, Jan Atle på perc og Jan-Ove på gitar satte i gang - da var ikke tårene langt unna. Og inngangsmusikken var Marche pour la cérémonie des Trucs - Jean Baptiste Lully. Spesialarrangert av brudgommen.

Og når Marianne og Mariell sang Santiago - Loreena McKennitt som utgangsmusikk... Folk ville rett og slett ikke gå ut av kirken. Det er utrolig hvor fantastisk en vielse kan bli. Spesielt med en personlig touch. Jeg gråt ikke. Men tårene var ikke langt unna. Ikke langt i det hele tatt.

Og spesielt ikke da bruden kom inn i kirken...

11. september - dagen før dagen

Da er det blitt fredag. Dagen før den store dagen. For Marita og Heine. Det er mye som fortsatt må gjøres. Jeg blir helt fasinert hvor mange detaljer som skal på plass før man faktisk kan si 'ja' til hverandre. Hvor mange små detaljer som kan gå galt. Så mye som må huskes på. Og tas hensyn til. Spesielt når man velger faktisk å gjøre mye selv. Noe som gjør det hele utrolig mye mer personlig. Men også mye mer arbeidskrevende.

Festen skal holdes i ungdomshuset. Med masse gjester. 110 stykker. Til kaffe og kaker. Nattmat. Og fest. Det blir helt sikkert uti de små timer. Så alt må ordnes. Bordene dekkes. Serviettene brettes. Bordkartene må stemme med hvem som kjenner hvem. Og hvem som ikke kan sitte med hvem. Og for ikke å glemme; karaoke-anlegget! Med masse musiker-venner satser de på egne musikere. Brudgommen stiller helt sikkert. Bruden også. Garantert bruden. Hun benyttet kvelden før den store dagen til tørrtrening. Etter at hun (forhåpentligvis) er blitt fru.

9. september - gode venner, tross alt

Birk er Tords aller, aller beste venn. Det har de vært siden de traff hverandre første gangen i barnehagen for over 3 år siden. Det har liksom aldri vært noe spørsmål om det. Vennskapet mellom dem, mener jeg. Du er min aller beste venn. Sier Birk. Og du er min besteste venn. Sier Tord. Pompel og Pilt. Sier barnehagen. Og ler. Der Tord er, er Birk. Og der Birk er, er Tord. Og sammen finner de på relativt mange fantestreker. Men det er uskyldinge fantestreker. For de er omsorgsfulle sjeler begge to. Glad i livet. Og glad i hverandre. Og selvfølgelig glad i Selma, som er Birks lillesøster. Tords drøm hadde nok vært å hatt Selma som lillesøster. Og han lar ikke mammaen slippe unna uten å høre at også han trenger en lillesøster. Som Selma, riktignok. Mamma forsøker å forklare at det kan ingen garantere. Så vi låner heller Selma innimellom.

8. September - By Cino

Cino er en jente jeg har blitt 'kjent' med i scrappe-miljøet. Det vil si - i data-scrappemiljøet. Men Cino gjør masse andre ting også. Faktisk så la hun data-scrappingen på hyllen for å konsentrere seg om alt det andre hun hadde lyst til å gjøre. Data-scrapping blir nemlig lett altoppslukende...

En av de aktivitene hun har satset på er kortlaging. Uten at jeg er kjent i miljøet og med uttrykkene så er vel dette også en form for scrapping? Papir-scrapping. Riktignok uten bilder. Men hvor utrolig vakre disse kortene er! Jeg kunne ikke dy meg og bestilte et til Marita og Heines bryllup. Og i dag kom det i posten. Samtidig med at jeg kom hjem med en ny blitz til kameraet mitt. Trenger jeg å si mer? Selvfølelig måtte jeg prøve blitzen OG forevige kortet.

Forøvrig kan Cino sine produkter sjekkes (og bestilles!) her. Og som sagt, dette er noe jeg kan anbefale sterkt. Jeg ble faktisk kjemepglad da jeg kom på at min lille niese skal ha navnedag en eller annen gang i høst/vinter, og hadde derfor unnskyldning til å bestille et til!

7. september - Totalt usunt

men sånn som ungene elsker dette! Nå blir det slutt på lørdagsgotteri - heretter blir kun frokostblanding (eller er det kveldsblanding?) servert i skåler til alle sammen. De skal få slippe melk til barne-TV, kun sjokokuler skal serveres! Det holder lenge, både med innhold av sukker og e-stoffer.

Alvorlig talt, det strider mot min sunne sans å gi ungene noe sånt til mat. Det er noe som ikke riktig er som det skal når det første Tord gjør når han kommer hjem er å ynke tragisk at han er sulten (og da etter å ha spist en skive i bilen fra barnehagen) - og deretter be om å få 'kulene'... Tror ikke det er fordi magen vrenger seg av sult, nei!

Nå er det heller ikke lenge siden jeg leste et eller annet sted at popkorn faktisk er mer sunt enn de fleste frokostblandinger. Så nå går jeg heller avgårde for å kjøpe mais-korn. Og serverer rykende fersk popkorn til kveldsmat.

...tror jeg...

Transport

Mandagstema og Fotoverden samarbeider denne uken om ukens utfordring. Temaet er TRANSPORT. Jeg lette arkivet rundt etter noen kule biler eller fargesprakende seilbåter, men tilsynelatende så trigger ikke slike transportmidler meg.

Imidlertid har mine to små oppdaget fordelen av sykler. Og det er jo i høyeste grad en form for transport. Selv om det tidvis går altfor fort og vinglete i nedoverbakkene, og altfor treeeeeeeegt i oppoverbakkene så kommer man da frem. Og iallefall når man har storebror og mamma som går bak og skubber!

6. september - Oh man, she hasn't got my genes!

Ikke nøyaktig disse ordene pappa'en sa da han så bildet av dattera, men det var noe tilsvarende. Han så på bildet og konkluderte at genene for å stå foran kameraet ikke kom i fra han. Men det gjør de heller ikke fra meg. Det er jo nettopp derfor jeg har valgt fotografering som hobby...

Og jeg har altså igjen lekt fotograf i helgen. Denne gangen var det Maritas barn som var modeller, i tillegg til mine egne, selvfølgelig. Jeg har kjøpt inn et slags lerret til bakgrunn - må riktignok ty til min meget oppfinnsomme mann for å få laget et slags opphengssystem, men det skal nok gå. Flotte lysforhold i stuen, men sannsynligvis litt for 'Fame'-aktig for enkelte... Anyway, jeg begynner å skjønne litt hvordan enkelte ting fungerer.

Og når man i tillegg har funnet masse tips til Lightroom-redigering så er dette riktig så artig. Og det beste er jo at jeg tilsynelatende har ei i huset som synes det er morsomt å stå foran kameraet.

5. september - Hoppeloppeslott

I min barndom hadde jeg to drømmer som jeg var desperat etter å få oppfylt. Så desperat at jeg faktisk skrev inn til Hjemmets ønskebrønn for å be dem om å hjelpe meg. Dessverre fikk jeg aldri noe svar. Pussig nok...

Den ene drømmen var å få svømme i masse plastikk-kuler, noe som man i dag ser alle barn har muligheten til på sånne 'barnepassesteder'. Altså ikke noe særlig ved den drømmen. Bortsett fra at for 30 år siden så fantes ikke slike steder. Iallefall ikke i Norge. Jeg aner ikke hvor jeg hadde fått min drøm i fra. USA?

Den andre drømmen var å få hoppe fra en stor høyde, og lande på en trampoline a la det som sirkusmanesjene har. Den gangen var det selvfølgelig ikke trampoliner i hver hage bortetter.

Hoppeloppeslott hadde jeg vel aldri sett, ellers er jeg 100 % sikker på at det hadde vært min 3. drøm. Tenk å få hoppe så mye en lystet og maktet, skli nedover bratte sklier for å bli tatt i mot av en myk landing...

Det er bare helt utrolig hvor mye ungenen i dag får oppleve. Lurer på hva de vil si de hadde av drømmer når de engang blir voksne?

Det er ikke alltid

ting blir som man vil! Og spesielt ikke når storebror forsøker å style med sykkel!

4. September - Tør, tør ikke

Det er nemlig skummelt å sette seg på tohjulsykkelen. Hittil har vi måttet greid oss med spesialutgavene av tre-hjulingen, men nå har Tord rett og slett blitt for sterk i beina til fortsatt å bruke disse. Den ene har riktignok hatt gir - den har vi satt opp i barnehagen. Det blir adskillig mer sykling der enn hjemme. Men snart er denne også vokst fra.

Da er det tohjulssykkelen som er det neste. Den som storebrødrene Lasse og Olve har hatt. Den som begge lærte seg å sykle på. Turi kom aldri til denne. Hun hoppet faktisk over en størrelse - en finere måte å si at hun ikke lærte å sykle før hun var stor nok til neste sykkel...

Men nå er det altså Tords tur. Og han er spent. Gruelig spent. For selv om den har støttehjul har pappa laget disse til sånn at det plent er umulig å ha begge støttehjulene nedi samtidig. Så i vår familie kjører vi rundt med et støttehjul.

Ikke noe rart at Tord er skeptisk!

3. september - På jakt

etter gode fotolokasjoner. Nei, perfekte lokasjoner! Min meget, meget gode venn og nabo Marita skal nemlig gifte seg om halvannen uke. Og hun har bedt meg om å ta bildene. Bryllupsbildene. Og nå kjenner jeg hva jeg har begitt meg ut på. Jeg har advart dem - det blir det det blir. Jeg er ikke profesjonell. Jeg er heller ikke engang dreven. Men jeg elsker å ta bilder. Jeg elsker å leke meg i photoshop. Og jeg elsker Marita og Heine. Så vi skal klare å få til noe. Og de skal ikke bli oppstilte. For Marita og Heine er ikke oppstilte. På langt nær. Faktisk så er det det siste jeg kunne finne på å kalle dem. De er lekne. Impulsive. Uhøytidlige. Og fantastiske.

Derfor skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne gi dem noen gode bilder.

Derfor var vi avgårde og fant lokasjon i dag. Sted for fotograferingen med andre ord. Vi forsøkte Solstrand. Men der har de satt opp gjerde rundt hele eiendommen. Inklusivt strandsonen. Og vi fikk 'dessverre ikke lov til å komme inn på eiendommen dersom vi ikke hadde tilknytning til hotellet i forbindelse med bryllupet'... Vi ble forbannet. Eitrende forbannet. Men bestemte oss for at dette ikke var noe å bruke energi på. Så vi tok valg nr. 2 - Moldegård. Og fjæra der. Og jeg så med en gang at dette var Marita. Og Heine. For den var ikke striglet som Solstrand. Lettlest eller rett frem. Fjære var utfordrende. Kreativ. Mottakelig. Innbydende. Og mystisk. Med enorme muligheter. Akkurat som Marita. Og Heine.

Men jeg kjenner det i magen likevel...

2. september - Mekanikeren

Lukt av motorolje. Sagflis. Hullete bukse. Slitte vernesko. Ullgenser. Og ullsokker. Året rundt. Skitne fingre - oljete fingre! Og et glis som strekker seg fra øre til øre. Og varmer opp dagen min. Min egen mekaniker. Som til de grader har fått guttedrømmer oppfylt. Egen garasje. Eget snekkerverksted. Egen motorsykkel. Som krevde akkurat nok mekking for å kunne 'gå som en drøm'.

Men også en tålmodig pappa som mer enn gjerne drar med seg 5-åringen på oljeskift. Viser han tennplugger og batteri. Og som ikke blir sint selv om poden hadde dratt ut ladekabelen etter kort tid - 'for batteriet var jo ferdig-ladet, pappa'!!

Er det noe rart jeg blir varm i hjertet og salig i blikket?!?

1. september - Bare gode venner

Jeg tror ikke at jeg tar feil når jeg sier at Gråtass er Turis beste venn. Iallefall er Turi Gråtass' beste venn. Han har vært hos oss siden han ble født i mai i fjor, og helt i fra starten av så har han vært Turis kattunge. Vi andre er her, men kun for å gi han det aller mest nødvendige. Turi er den som gir han kos. Tord også, forsåvidt, men det er en litt mer hardhendt kos. Som ikke alltid er like ettertraktet.

Turi derimot, har silkemyke kinn. Hun har omsorgsfulle øyner og varlige hender. Og hun er glad i Gråtass.

For en stund siden la vi merke til at Gråtass innimellom pep om kvelden. Og det var ikke alltid piping. Skriking, sa Tord. 'Gråtass skriker' - med skikkelig skarre-r. Så la vi merke til at katten roet seg med en gang Turi la seg. Gråtass har nemlig alltid hatt den vanen, eller uvanen, at han kryper oppi sengen til Turi. Med en gang hun tar på pysjen begynner Gråtass en hvileløs vandring i huset. Og den slutter ikke før jeg setter meg ved sengekanten for å synge godnatt-sangen. Da hopper han oppi, og kryper godt inntil Turis hals. Og lykken er fullkommen når Turi slipper han nedi dynen til seg.

Hvem snakket om et trasig katteliv?!?

Da Malin kom til oss

Helt utrolig at det er over 2 år siden! Men hun kom, så og tok oss med storm. Og vi som egentlig ikke liker katter...



Credits: Vinnie Pearce 'Romance Me' @ Catscrap