3. september - På jakt

etter gode fotolokasjoner. Nei, perfekte lokasjoner! Min meget, meget gode venn og nabo Marita skal nemlig gifte seg om halvannen uke. Og hun har bedt meg om å ta bildene. Bryllupsbildene. Og nå kjenner jeg hva jeg har begitt meg ut på. Jeg har advart dem - det blir det det blir. Jeg er ikke profesjonell. Jeg er heller ikke engang dreven. Men jeg elsker å ta bilder. Jeg elsker å leke meg i photoshop. Og jeg elsker Marita og Heine. Så vi skal klare å få til noe. Og de skal ikke bli oppstilte. For Marita og Heine er ikke oppstilte. På langt nær. Faktisk så er det det siste jeg kunne finne på å kalle dem. De er lekne. Impulsive. Uhøytidlige. Og fantastiske.

Derfor skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne gi dem noen gode bilder.

Derfor var vi avgårde og fant lokasjon i dag. Sted for fotograferingen med andre ord. Vi forsøkte Solstrand. Men der har de satt opp gjerde rundt hele eiendommen. Inklusivt strandsonen. Og vi fikk 'dessverre ikke lov til å komme inn på eiendommen dersom vi ikke hadde tilknytning til hotellet i forbindelse med bryllupet'... Vi ble forbannet. Eitrende forbannet. Men bestemte oss for at dette ikke var noe å bruke energi på. Så vi tok valg nr. 2 - Moldegård. Og fjæra der. Og jeg så med en gang at dette var Marita. Og Heine. For den var ikke striglet som Solstrand. Lettlest eller rett frem. Fjære var utfordrende. Kreativ. Mottakelig. Innbydende. Og mystisk. Med enorme muligheter. Akkurat som Marita. Og Heine.

Men jeg kjenner det i magen likevel...

2. september - Mekanikeren

Lukt av motorolje. Sagflis. Hullete bukse. Slitte vernesko. Ullgenser. Og ullsokker. Året rundt. Skitne fingre - oljete fingre! Og et glis som strekker seg fra øre til øre. Og varmer opp dagen min. Min egen mekaniker. Som til de grader har fått guttedrømmer oppfylt. Egen garasje. Eget snekkerverksted. Egen motorsykkel. Som krevde akkurat nok mekking for å kunne 'gå som en drøm'.

Men også en tålmodig pappa som mer enn gjerne drar med seg 5-åringen på oljeskift. Viser han tennplugger og batteri. Og som ikke blir sint selv om poden hadde dratt ut ladekabelen etter kort tid - 'for batteriet var jo ferdig-ladet, pappa'!!

Er det noe rart jeg blir varm i hjertet og salig i blikket?!?

1. september - Bare gode venner

Jeg tror ikke at jeg tar feil når jeg sier at Gråtass er Turis beste venn. Iallefall er Turi Gråtass' beste venn. Han har vært hos oss siden han ble født i mai i fjor, og helt i fra starten av så har han vært Turis kattunge. Vi andre er her, men kun for å gi han det aller mest nødvendige. Turi er den som gir han kos. Tord også, forsåvidt, men det er en litt mer hardhendt kos. Som ikke alltid er like ettertraktet.

Turi derimot, har silkemyke kinn. Hun har omsorgsfulle øyner og varlige hender. Og hun er glad i Gråtass.

For en stund siden la vi merke til at Gråtass innimellom pep om kvelden. Og det var ikke alltid piping. Skriking, sa Tord. 'Gråtass skriker' - med skikkelig skarre-r. Så la vi merke til at katten roet seg med en gang Turi la seg. Gråtass har nemlig alltid hatt den vanen, eller uvanen, at han kryper oppi sengen til Turi. Med en gang hun tar på pysjen begynner Gråtass en hvileløs vandring i huset. Og den slutter ikke før jeg setter meg ved sengekanten for å synge godnatt-sangen. Da hopper han oppi, og kryper godt inntil Turis hals. Og lykken er fullkommen når Turi slipper han nedi dynen til seg.

Hvem snakket om et trasig katteliv?!?

Da Malin kom til oss

Helt utrolig at det er over 2 år siden! Men hun kom, så og tok oss med storm. Og vi som egentlig ikke liker katter...



Credits: Vinnie Pearce 'Romance Me' @ Catscrap

Crazy Sand

Jo, jeg har hørt om konseptet med Crazy Sand - noe nytt lekegreier for ungene. Men aldri har jeg i min villeste fantasi forestilt meg noe sånt som dette:

Crazy Sand

Ha på lyd og nyt det!

Rent vann

Jeg tror jeg dropper by-turen i morgen, og heller donerer pengene her:

The story of charity: water - The 2009 September Campaign Trailer from charity: water on Vimeo.

31. august - Selvmedlidenhet

Da har jeg også blitt syk. Egentlig er jeg lite syk - iallefall sånn at jeg ikke klarer noe som helst. Hodepine har jeg titt og ofte, men det slår meg som regel ikke ut. Men nå verker halsen som om jeg skulle tatt en halvflaske vodka på styrten. Musklene kjenner jeg godt er der. Selvfølgelig lurer svineinfluensaen i bakhodet, men jeg kan liksom ikke få meg til å tro at jeg for første gang i mitt liv har fått influensa heller. Så det er vel heller en halsbetennelse.

Derfor spiser jeg Strepsil.

Strepsil. Ikke Repsil. Repsil er fake. Repsil er den milde versjonen. Uten antibiotika. Og helt sikkert bedre rent bakterielt enn Strepsil. Men den funker ikke. Ikke på samme måte som Strepsil.

Jeg husker fra de få gangene jeg var syk i oppveksten. Da hendte det at jeg fikk Strepsil av min doktor-pappa. Men bare én. Og bare da jeg helt, helt sikkert hadde veldig sår og vond hals. Jeg skjønte aldri hvorfor ikke jeg fikk halstabletter når alle vennene mine fikk det til stadighet. Men nå skjønner jeg at det var antibiotikaen som fraholdt han fra å gi meg dette. Så forsvant Strepsilen fra det norske markedet - og kom etter noen år tilbake som Repsil.


Som altså ikke virker. Så jeg handler en liten dose hver gang jeg er i England. Ikke for å fråtse i antibiotika, men for å ha noen tabletter som funker når jeg sliter. Jeg tror de virker, iallefall...

Pølsegrilling og bålslukking

Bålslukking en fredagsformiddag. Selv om regnet øste ned måtte vi sørge for at bålet var skikkelig slukket.



Credits:
Alpha: KStudio 'Porcelaine Alpha' @ Catscrap
Paper: LieN 'Kit Orginal Creativity' @ Two Little Pixels
Rain: Megan Fisher 'The Magic of Spring' @ Shabby Pickle Design
Water: Jofia Design 'Need Some Water' @ Shabby Pickle Design

Monocrome Weekly Theme - Feather

"Hope" is the thing with feathers
That perches in the soul
and sings the tune without the words
And never stops—at all.

And sweetest—in the Gale—is heard
And sore must be the storm
That could abash the little Bird
That kept so many warm.

I've heard it in the chillest land
And on the strangest Sea
Yet, never, in Extremity,
It asked a crumb — of Me.

Emily Dickinson



For more monochrome pictures please visit MWT.

30. august - Enda mer barnefotografering

I helgen har det skikkelig gått i barnefotografering. Egentlig kan jeg vel si at jeg har hatt mitt første oppdrag som fotograf. Jeg rigget til stuen, fjernet møbler, tepper og bilder. Vasket gulvet. Og fant frem forskjellige remedier som kunne brukes. Ulike kjoler. Luer. Saueskinnet fra ungene. Fargerike leker. Søs hadde nok en plan da hun kom med sine tre håpefulle. Nyinnkjøpte dongery-bukser og hvite t-skjorter. Som var hvite i nøyaktig den tiden det tok å fotografere.

Og jeg fikk oppleve at dette er langt fra et enkelt yrke. Faktisk er det mye mye mer slitsomt enn jeg kunne forestille meg. Ned på magen. Opp på stå. Hvordan vil det se ut fra rygg? Fra ulike vinkler? SMIL, da, for pokker! Hvorfor griner du nå? Der ja, litt gimaser og kommentarer fra fotografen så kom smilet. Reflektoren. Den nyinnkjøpte reflektoren. Men ingen fortalte at den er vanskelig å bruke. Og hvilket trekk brukes? Det gyldne? Sølv? Hvit eller svart? Og blitz. Hard blitz. Softbox. Lyset ute som plutselig ble mørkere fordi et skikkelig regnskyll kom. Lukkerprioritet eller blenderprioritet? Histogrammet som viste helt feil. Eller iallefall feil i forhold til det jeg trodde det skulle vise. Og macroen. Min elskede macro. Helt fantastisk objektiv. Men det funker nesten ikke med 100 mm innendørs!!! Det vil si - da må jeg kikke etter en 50 eller 60 mm også...

Uansett, slitsomt eller ikke slitsomt. Dette var moro! Og siden det går i digitalt så kan det tas mange bilder. Riktig så mange bilder. Og noen av dem blir sånn tålelig bra. Iallefall sånn at moren er fornøyd. Hun trodde vel ikke på at det gikk an å få en 5 åring, en 3 åring og en 7 måneders baby til å smile samtidig. Jeg klarte det. Sånn nesten iallefall...

29. august - barnefotografering

Lille Tuva er 3. mann. Eller dame. Jente. Hun blir plassert nedpå gulvet. Og ligger der inntil magen er tom eller bleien er full. 3. mann har liksom mistet mange av de rettighetene som de to eldre søsknen hadde. Og alt det som mammaen hadde lest seg opp på av informasjon om hva som er bra og hva som ikke er bra for slike små er glemt ut. Been there, done that. Sier mamma og vet at de vokser opp likevel. Hun har det helt bra. Men får ikke like mye oppmerksomhet som de to andre fikk. Helt naturlig og forståelig. Det er en grunn til at vi av og til får mer enn en unge. Man glemmer. Eller justerer kursen. Forhåpentligvis til det bedre...

Men det er ingen av storesøsknene som har vært like mye fotografert som sistemann. Det har sine fordeler å være sist i en tidslinje av teknologiutvikling også. Og spesielt når tante desperat trenger modeller til foto-hobbyen sin ♥.

28. august - grilling en fredags morgen

Hva gjør man på når man må rømme huset før klokken er 9 på en fredagsmorgen? Og man er 2 voksne og 4 barn. Kun 1 bil. Og buss kan man drømme om. Da går man ned til stranden, frister med nygrillet pølse og krabbefiske. Og det gikk. Vi var faktisk på vei litt over klokken 9. Alle i godt humør. Solen skinte fra en usikker himmel, men regntøyet var i sekken. Engangsgrillen fant vi ikke, derimot dukket plutselig tennbriketter opp, og en pose med tørr ved. Det må være første gang i historien at jeg har vært ved stranden, klar for dagens innsats, før fuglene har startet morgenstellet!

Men vi hadde en fantastisk tur. Krabbefiske uten krabber, fiskestim som vaket i vannoverflaten, kystvakten på tokt, fotoseanse på en spennende båt i skogkanten. Og ikke minst - nystekte pølser på pølsespidd som var brukket, ikke spikket. For kniv hadde vi selvfølgelig glemt...

27. august - Jelly-beans

Snop tilhører lørdagskvelden. Det har jeg vært rimelig konsekvent med hele veien. Når butikkhyllene skriker mot sultne barnemager, og frister med alle E-stoffene - da er det greit å kunne svare med 'ja, men er det lørdag i dag da'? Og den går som regel inn. Om jeg og Lars-Erik følger opp det samme om kvelden forteller historien intet om...

Imidlertid er det enkelte anledninger som gjør at prinsippet om lørdagsgodt må vike. Besøk fra Oslo, for eksempel. Fetter Vegard og kusinene Tuva og Gyri er lovlige unnskyldninger for at man kan få bittelitt, ørlite grann snop på en dag helt, helt utenom lørdag. Og siden mammaene også liker jelly-beans, ja da finnes ingen unnskyldninger lenger.

12. august - Rasende trøtt

Tord har temperament. Det har vi visst lenge, men normalt så er han en grei gutt som har et strålende humør. Ikke sånn å forstå at han lar seg diktere, men humøret hans blir stadig kommentert.

Men nå har han kommet i forsinket tre-års trass-alder. Eller kanskje det er noe som heter 5-års trass-alder? Som kanskje utvider og utvikler seg til 6 og 9 og 13 års trass-alder? O gru - jeg ser for meg mange og lange diskusjoner her. Og opphold på rommet. For det er der han ender når han riktig har gått i lås. Uten at det hjelper det grann. Men da har jeg han iallefall på et rom og slipper å høre på ulingen. For han uler. Som en rasende ulv. Den svake stemmen han hadde de to første årene er borte vekk. Nesten sånn at jeg av og til lengter tilbake til de tider. Men bare nesten.

Når sure-lippa kommer frem sier bare Turi 'å å. Nå er sure-lippa der, mamma'. Da vet vi hva som følger. Han setter seg ned. Legger seg ned. Gjerne midt i veien. Og uler. Samt sier nei.

Men det som er oppløftende midt oppi dette er at jeg vet årsaken. Og den er relativ enkel å korrigere. Bare jeg tar litt tak på meg selv. Eller på pappa'en. Årsaken er nemlig mangel på søvn. Får ikke Tord sine 10-11 timers søvn så er veien til sure-lippa kort. Og i sommer har veien vært svært kort.

Ikke noe rart det, for så vidt. Stakkaren har jo ikke blitt lagt før langt på natt. Bare fordi mamma'en og pappa'en ikke gidder før. Da fortjener vi ikke noe bedre, heller.

Så i mellomtiden får han heller ta en liten lur der det måtte passe seg. Her i en stol, nesten opp-ned.

Mazaika - hvordan få til mosaikken?

Har fått et par spm om hvordan jeg har klart å få til mosaikk-bildene. For min del så installerte jeg rett og slett en prøve-versjon som fulgte med månedens DigitalFoto-blad. Men siden alle kan få en prøveverjson hos Mazaika.com, så lager jeg bare en lettfattelig bruksanvisning her.
Slik jeg har skjønt det så har prøveversjonen noen begrensninger med bl a størrelses-begrensninger for det endelige produktet.

Bruksanvisning:

• Start programmet
• Velg 'Create a new tile library'
  
• Gå til der du har lagt alle de relevante bildene du ønsker å bruke (min. 400 stk)
• Velg 'sub-folder' dersom du har bilder i undergrupper (NB-du kan ikke plukke ut egne kataloger - så min anbefaling er i så fall å kopiere de katalogene som er relevant til en ny katalog som opprettes kun for dette formålet)
• Velg fil-format
• Velg form på det endelige produktet (square, 3*4 eller 4*3)
• Velg cropping på bildene (alle blir lagt samme vei, så har du landskap og portrett blandet vil de bli croppet)
• Velg hvor du vil lagre det endelige bildet
• Start skanningen
• Velg deretter det bildet du ønsker å ha som mal for mosaikken (NB-det kan ta litt tid)
• Velg ut den delen av bildet som skal gjøres om til mosaikk
• Velg mosaic random (bildene kommer hultert i bultert - best dersom du tar mange av samme motiv - da kommer ikke alt etter hverandre)
• For å se hva motivet er, velg Enhance
• Eksperimenter med blend og farge (jeg fant ut at 40 for blend og 80 for farge passet mine bilder)
• Lagre mosaikk-bildet
• Velg deretter cm som units, og resolution til 250 dpi for å sikre en rimelig oppløsning. Du kan sette lengden på en av sidene - programmet velger den andre automatisk. Programmet gir også beskjed om dersom du har for valgt for stort bilde.
• For å få til en fin ramme rundt så velg Border - og aktuell størrelse på denne.

Jeg har som sagt bare prøve-versjonen og har ikke lest meg opp på alt programmet kan gjøre. Men jeg klarte iallefall å få til noe! Og vurderer å kjøpe en lisens....

11. august - Unna vei, her kommer jeg!

Med ny sykkel. Rosa. Akkurat som om dét var en overraskelse. Selvfølgelig må den være rosa. Har jo ikke vokst utav den rosa perioden. Men som jeg sier - bedre at den rosa preferansen er i 7-års alderen og ikke som 18-åring! Da får jeg heller akseptere å måtte gå innom flere sportsbutikker for å finne en rosa sykkel. For det er tydeligvis flere som har preferanse til rosa sykler. 20". Stor liten-jentesykkel. For de som har lært å sykle på en liten en, men som nå har vokst seg litt lenger. Og som ikke kommer lenger i å bli flink før man får litt mer utfordring. Det er begrenset hvor gøy det er å sykle når knærna når opp til haken.

Nå er imidlertid balansen plutselig blitt en utfordring igjen. For sykkelen er jo stor, må vite. For små jenter. Som ikke lenger er så små.

10. august - Kremen over alle iskremer

Hennig Olsen. Bare disse to ordene er nok til at det går vann på meg. Kremen over alle iskremer. Iallefall av de mer kommersialiserte. Jeg har smakt hjemmelaget iskremer i Italia. Og Spania. Som sannsynligvis totalt sett ender bedre opp enn Hennig Olsen. Men når jeg går i butikken og skal ha is så har jeg ikke mulighet til å finne den spanske helado eller den italienske gelato. Dessverre. Men da er Hennig Olsen et veldig godt alternativ. Og spesielt pistasj. Med pistasj-nøtter. Mmmm!

Og her er til deg, Anne:

Mariannes bruschetta:

Løk
Hvitløk
Tomater (helst solmodne)
Basilikum (fersk, selvfølgelig)
Olivenolje
Salt og pepper
Alt legges opp på ristet loff.

Nytes best med et iskaldt glass hvitvin - og solen høyt på himmelen!

Nyt maten, og livet!!!

9. august - Bruschetta

Jeg liker egentlig ikke tomat. Bortsett fra når jeg får solmodne tomater i gresk salat. Men det er omtrent så langt jeg kan strekke meg. Men nå har jeg fått en annen favoritt - en som faktisk gjør at jeg kanskje må revurdere min oppfatning av tomater; Bruschetta. Svigerinne Marianne burde egentlig vært kokk. Hun får til de mest fantastiske rettene av nesten ingen ting. Og spurte ikke engang om jeg trodde jeg ville like tomater dersom hun laget dette. Hun skjønte at jeg ikke skjønte mitt eget beste...

Og da var enda 649 bilder kommet til nytte

...denne gangen fra ferien i Kristiansand.



Skjønner ikke hvorfor jeg tidligere har stønnet for alle de tusener av 'ubrukte' bilder som jeg har liggende?!?

ps. For den som ikke ser hva dette er så er det altså Langemann fra Kaptein Sabeltann...

Mazaika - redningen!!

Jeg oppdaget nettopp en genial løsning for å bruke alle de bildene som bare ligger på hard-disken og ikke gjør noe som helst nytte - annet enn å ta opp plass; Mazaika! Her kan en rett og slett ta rått og råte , få det inn på et oversiktsbilde, og så! - alle bildene fra ferien har dermed kommet til nytte. Tilogmed ubehandlet!!!



Her er bakgrunnsbildet min søsters nye hus (dvs anneks...).

8. august - Småkryp er allrighte dyr

Tross alt. Ikke vet jeg hva dette her er - helt klart en larve av et eller annet slag. Og jeg antar at den med tid og stunder kanskje blir en utrolig flott sommerfugl? Eller kanskje ikke? Det er når man ser slike kryp at man blir andektig. Hvilken rolle har et sånt kryp i verden? Hvem er dens fiender? Hvorfor har den oransje prikker?

Og hvorfor var den akkurat der jeg hadde tenkt å tisse?!?

7. august - Havets skrekk!

Havets skrekk er aldeles ikke hvithai. Eller sjø-slange. Eller Fjesingen. Men brenn-manet. Rød-manet. Manet-med-lange-tråder. Tidligere har jeg bare fnyst til brenn-maneten - og hoppet i sjøen der jeg har sett at det har vært klar bane.

Men dette var klin umulig på sørlandskysten i år. Det myldret av dette ufyselige vesenet - som tross alt har en viktig rolle i den marine faunaen vår. Og invasjonen medførte at det ikke ble bading i det hele tatt. Bortsett fra et lite dykk av Steffen og Olve - sånn helt i vannkanten.

Men imponerende vesner er de uansett. Manetene, altså.

6. august - Brygge i solnedgang

Ikke helt det beste bildet - men å fokusere i mørket er ikke lett! Men måtte forsøke en forenklet utgave av HDR - ved hjelp av Photoshop. Og det mest pussige av alt - det sammensmeltede bildet er lysere enn selv det bildet som har høyest eksponering. Skjønn det den som kan...

Uansett - kvelden har vært stille og nydelig. Det virker oppløftende for været i morgen. Det er noen som stadig snakker om sørlandet og sol, bading og flott sjærgård. Den som lever får se...

5. august - Makrellfiske

Jeg liker ikke makrell. Jeg kjenner jeg blir kvalm bare jeg kjenner lukten av stekt makrell. Og det hjelper ikke at det er nytrukket pir, eller varmrøykt peppermakrell. Det eneste som til nød går, er makrell i tomat. Stabburets makrell i tomat.

Men når man er på skjærgårdsferie så må man fiske. Jeg forsøkte i det lengste å unngå og være med på de obligatoriske fisketurene, men det er begrenset hvor lenge pappa'ene gidder å stille opp på noe som de nesten har like liten interesse for. Så da må mamma'ene også være med. Om ikke annet enn for å ta bilder. Masse bilder. Bølgeskvulp og solnedgang. Skuffede barn som setter seg fast med kroken, og lykkelige barn som tilslutt får napp. Og da er det faktisk mammaen som må til pers. Det er lettere å hive ut kroken enn å ta fisken av kroken. Det er lettere å snakke om å få fisk, enn å ta livet av fisken. Jeg liker ikke fisk noe særlig - men gi meg et snøre det rykker i, og sunnmøringen i meg kommer frem. Langt frem. Faktisk så langt at jeg måtte ta meg sammen for å overlate snøret med fast fisk til jentene...

4. august - Nå er det Langemann som teller!

Tord er ikke særlig trofast. De siste årene er det Kaptein Sabeltann som har vært den store helten, men av en eller annen grunn har Langemann overtatt (Langemann er altså Kapteinens høyre hånd for gode og onde råd). Så da vi skulle til Dyrehagen i Kristiansand var det Langemann som var den store attraksjonen – og Langemann-sverd stod høyt oppå ønskelisten.

Det er tredje året på rad at vi er i Dyrehagen, men hvert år er vi like imponert over hvor flott dette anlegget er. Det er kommersialisert, ja visst, men på en sånn måte at jeg ikke føler meg utnyttet. Og selv om dyrene desidert har det best i frihet, så er forholdene godt tilrettelagt for de fleste. Selvfølgelig kan man stille spørsmål til den plassen som tigrene har til disposisjon, og om ikke sjiraffene helst burde springe på savannene, men det er rent og ryddig, og dyrene er godt stelte.

Kaptein Sabeltanns verden og Kardemommeby er to høydare for de minste – og i år fikk vi med oss Kardemommeby-festen, samt Langemann og Benjamins bursdagsfeiring, med selveste Kapteinen på toppen av tårnet. Tord var hinsides under showet med Langemann, og laget nok show til at tilskuerne så på han i stedet for Langemann.

3. august - Båthavna på Trysnes

Svoger Åsmund og Marianne har tre unger. Alle disse har vi vært på ferie med tidligere - og vi har hatt det fantastisk hyggelig. Hedda og Bendik er tvillinger – jevngamle med Turi. Steffen er halvannet år yngre enn Olve – dermed blir Tord den eneste som ikke har en direkte leke-kamerat. Men han innynder seg – eller krever sin rett, alt ettersom – så ungene synes at en ferie med denne delen av familien også er helt topp.

StatoilHydro har mange goder. En av dem er bedriftshyttene som stilles til rådighet for oss ansatte. Og mange av disse ligger på fantastiske steder – og deriblant Trysnes i Søgne. Rorbuer 5 meter fra bryggekanten. Egen 14” båt med påhengsmotor som stilles til disposisjon. Liten sandstrand for de minste. En fantastisk flott skjærgård. Og ikke minst – flotte hytter med det meste av det som vi trenger for å ha en flott ferie (bortsett fra vaskemaskin...). Og båtene var kanskje det som trakk mest for de litt større barna.

2. august - Hagekos

Jeg har tidligere uttrykt misunnelse for de som har hage og mulighet for barna til å kose seg. Vårt steineldorado innbyr liksom ikke til å springe barfott og sette opp huskestativ. Og det finnes ikke et eneste lite epletre, og langt i fra pærer eller rips. Det har sin fordel med gammelt hus – hagene følger med. Arbeidet med å opparbeide plen, så blomster og plante ut frukt-trær ble gjort lenge før mine foreldre var påtenkt. Og det nyter Gyri fruktene av der hun bor nå. Og dit hun skal flytte. Ungene våre er skjønt enige i at vi burde også hatt plen. Og huske-apparat i hagen. Og ikke minst frukt-trær. Tenk å gå og plukke egne moreller. Og drive eple-krig med kart som plukkes fra eple-trærne. Og gå bak i hekken for å grave frem egen makk til fisketuren.

Nå har Lars-Erik og jeg bestemt oss for at neste års sommerprosjekt blir starten av hage-prosjektet. Men vi blir ikke ferdig med det første. Men kanskje før ungene blir for store til å kose seg hjemme?

1. august - På Tusenfryd

Jeg elsker karuseller. Jo fortere de går rundt jo bedre er det. Jeg gjorde det i alle fall før. Før jeg fikk unger. Etter at de kom så har liksom ikke karuseller og fornøyelsesparker blitt prioritert. I alle fall ikke slike som er ment for de litt større barna (og voksne ?). Tusenfryd tar hensyn til alle aldersgrupper, har jeg hørt. Jeg har ikke vært der selv på mange år. Men noe må man finne på når man er på ferie. Og spesielt når man har unger med i nesten hele spredningen av aldersgruppen. Så, jeg inviterte med min karusell-hatende lillesøster, lot mannfolkene få slippe unna med maling (noe de ble svært glad for – helt sant) og dro av sted til karusellenes eldorado med en 13-åring, en 7-åring, to 5-åringer, en 3-åring og en 7 mnd gammel baby. Pluss oss to voksne.

Og det ble en fantastisk fin dag. Vel og merke etter at vi hadde mistet Tord ca 5 minutter etter vi hadde passert inngangen. Da måtte jeg ha en alvorsprat med alle-mann-alle og fortelle hvordan vi skulle ha det. Og jeg tror de skjønte det. Tord i alle fall. Han holdt seg godt i nærheten av meg resten av dagen – og ga beskjed når han så noe som han ville utforske nærmere.

Karuseller ble det dessverre mindre av. Kan selvfølgelig skylde på mye kø – ikke helt rettferdig å overlate alle ungene til Vips mens jeg selv nyter livet – men sannheten er mer at jeg tror jeg er ferdig med å snurre rundt. kjenner at jeg ikke gleder meg like mye til kriblingen i magen som jeg gjorde før. Enda et tegn på at jeg begynner å bli gammel...

Ungene derimot, tok det som det gikk an å ta. Og hadde en super dag. Vegard fant til og med en måte å avkjøle seg på – før han fikk lurt mammaen med seg opp i en liten berg-og-dalbane. Vibeke var noe i nærheten av grønn før hun fikk satt bena på fast grunn igjen. Fullt så pinglete er ikke jeg – i alle fall ikke enda...

31. juli - Gammelt hus med mange overraskelser

Min søster Vibeke og hennes samboer Geir har kjøpt seg nytt hus. Det vil si, nytt og nytt – huset er i fra 1896, så inn i kategorien ’nytt’ kommer det vel ikke. Faktisk så har det passert kriteriet som Bærum har satt for bevaringsverdig. Så ikke nok med at de har kjøpt seg mye arbeid, de har også kjøpt seg arbeid som de ikke fullt ut styrer selv.

Jeg må innrømme at jeg tidvis har vært skeptisk. Relativt mye skeptisk. Og aldeles ikke fordi jeg ikke tror på at disse to vil klare å pusse opp et hus som er over 110 år gammelt. For det vet jeg at de vil. Men de har tre små under 5 år. Travle og ansvarsfulle jobber begge to. Mange venner. Familie i helt andre deler av landet. Med andre ord – mye og gjøre og ikke alltid like lett å få avlastning.

Men disse to har en ukuelig stå-på-vilje. Og en egen evne til å kunne ta ting som de kommer. Det er ikke nødvendigvis verdens ende at badet ikke er brukbart på over et halvt års tid – det medfører bare at de ukentlig må bruke det kommunale svømmeanlegget for familiedusjing. Konsekvensen ble at eldstemann lærte å svømme før han var fylt 4,5 år. Dette skjedde mens de pusset opp huset de altså har solgt nå. Så nå lærer vel Tuva å svømme før hun har fylt 5 år. Fordi mamma og pappa pusser opp badet. Forresten, nå har de mer enn bare 1 bad, så Tuva vil sannsynligvis ikke komme i samme situasjon. Derimot har de dobbelt så mange bad å pusse opp. Minst!

Men som Lars-Erik sa da vi var der for å hjelpe til med å slå ned første veggen; dette skulle han mer enn gjerne ha satt i gang selv! Og jeg må innrømme; da jeg så rosetten som åpenbarte seg i stuen etter å ha fjernet det ordinære taket som ble senket en gang på sytti-tallet skjønner jeg han. Huset har uant potensial. Og enorme mengder sjarm. Men Villa Villekula har også mange utfordringer. Og vil kreve mye arbeid. Men Vibeke og Geir har vist at de kan dette. De har gjort det før. Og er villige til å gjøre det igjen. For å få drømmehuset.