Dette her er utsikten fra huset vårt. En fantastisk fin vårkveld. Litt scrappet. Litt manipulert. Og egentlig likte jeg fargene ganske godt.

Mask fra Vinnie Pearce @ Catscrap.

Trøbbel

Trouble brings experience, and experience brings wisdom.
Jeg håper iallefall at trøbbel medfører klokskap. At du for fremtiden har skjønt at man ikke kommer særlig langt her i livet med å putte begge beina i samme hullet på underbuksen. Det er så innmari lett å snuble...











---------------------
Igjen en artig utfordring fra

Gå til Mandagstema for å finne andres opplevelse av TRØBBEL.

Ha en riktig så fin uke!

Årets første jordbær

Ingenting over. Ingenting under. Og ingenting ved siden!

19. mai - det å våge det ukjente

Turi er ikke alltid den mest vågale damen. Hun er lik mamma'en der. Det kjente er det trygge. Det trygge er det vi mestrer. Og det vi mestrer er det kjente. Så hvordan kommer vi da over på det ukjente? Det som ikke er fullt så trygt. Det som vi ikke alltid mestrer? Jeg har hele livet vært, jeg vil ikke si perfeksjonist, men en som gjerne vil prestere 100% riktig, med 100% kapasitet, fra dag 1. Og Turi er prikk lik. Gi henne noe nytt så er det kanskje mestret med en gang. Eller så nekter hun - fordi det er så vanskelig. Eller fordi hun ikke kan det. Og da er det jeg må til med list og lempe, ispedd litt egenopplevde historier for å fortelle at dette har jeg vært igjennom også. Fordi vi klarer dersom vi vil. Og det er ikke alltid nødvendig å levere 100%. Det holder av og til med 90%. Jeg har hørt at dette er et typisk jente-fenomen. Det kan jeg ikke bekrefte, men at det stemmer for meg vet jeg. Og jeg har jobbet, og jobber, med å prøve og overbevise meg selv at det går an å ha et rotete hus selv om jeg får besøk. At jeg ikke nødvendigvis er den som alltid må kunne gi et fullgodt svar med en eneste gang til sjefen. Jeg kan faktisk si at jeg må sjekke opp. Jeg må ta det med de som faktisk kjenner - og har ansvar for saken. Men det er ikke alltid lett.

Så da får vi trene på å våge det ukjente. Både jeg og Turi. For vi har mye å lære. Men vi er på vei. Begge to.

18. mai - Glede

Gode, gamle Wikipedia sier blant annet dette om glede:

Glede er en følelse som setter noen i en til­stand av lykke.

Hva er glede for meg?

Den første snøklokken som kommer tidlig, tidlig på våren - lenge før noen andre har begynt å vurdere hvorvidt det er trygt å stikke hodet frem.

To armer som kommer smygende midt på natten - to kalde bein som blir lagt på magen. Et hode som legges inn på brystet mitt. Tord som ikke får sove.

En dag der jeg føler jeg har fått gjort noe. Bidratt med noe. Satt spor etter meg. Kanskje bare et kaffebesøk til en nabo. Eller en god middag til familien. Gjort Turi glad ved å tegne sammen med henne.

Eller den følelsen som Leo gir meg når jeg ser omtanken hans for andre mennesker rundt seg. Han selv som anser seg som usosial, men som aldri kommer bort fra store forsamlinger fordi det er så mange interessante mennesker å prate med. Eller som har en helt magisk tiltrekningskraft på unger under 3 år - de kommer like gjerne bort til han for å få kos og trøst som til sine egne foreldre. En finger å holde i, for eksempel, når folkemengden virket skremmende og hornmusikken lager øredøvende bråk.

Dét gir meg glede. En utrolig stor og ubeskrivelig glede.

--------------------

For andre sin opplevelse av glede, gå til Mandagstema og sjekk ut.

Enda flere bilder fra Dagen...

Jeg har tydeligvis behov for å slappe av i kveld - klarer ikke å løsrive meg fra Photoshop...

Uansett - her er et lite knippe med flere bilder fra dagen i dag:


Turi har fått nye sko. Skikkelige 'ung-pike-sko'. Littegrann hæler - nok til at vi underveis i toget måtte gå over til joggingser...


Når dette kjedelige greiene her er ferdig så skal jeg ha en is. Nei forresten. TO iser skal eg ha!


Fotosession i sterkt sollys. Men omgivelsene er fantastiske - Lysekloster-ruinene!


I mangel av karuseller i bygden får pappa duge!


Liker du smør, mamma....?


Endelig tid til litt avslapping! Nabo Heine drar frem gitaren og ut kommer den ene go'låten etter den andre; Kaptein Sabeltann, Røverne i Kardemommeby osv.

Marlboro Man

passer ikke som beskrivelse på Leo (for den som ikke kjenner Marlboro Man fra bloggen til The Pioneer Woman anbefales en svipptur innom her) - han er ikke en typisk røykende lassosvingende cowboy. Tror jeg. Det er nok noen som kanskje kunne gitt han den beskrivelsen. Minus røyken. Han er iallefall ikke redd for å gi seg i kast med ting. Han har ikke begrensninger. Ingen ting er umulig før det motsatte er bevist. Vi trengte for eksempel 400 m2 med tørrmur. Med en kvadratmeterpris på 3000 kr så er dette et enkelt regnestykke. Da kjøper vi en gravemaskin så gjør vi jobben selv. Sa Leo. Og kjøpte en 7,5 tonns gravemaskin. I dag er 250 m2 mur ferdig... Gravemaskinen har forresten vært til nytte når jordmassene skulle forflyttes frem og tilbake også. Og frem igjen.

En annen sak; varmeanlegget til huset. Vannbåren varme. Greit nok. Men vedfyrt? Og med langt over 300 m2 som skal varmes opp. Over 2000 l vann med akkumulert varme. Rørleggeren ble en smule blek da Leo kom dragende med planene. Leo planla. Og rørleggeren kjøpte inn. Tror kanskje ikke at anlegget er lønnsomt de første årene. Men det gir Leo trim. Å hogge ved. Heldigvis og takk for Olav på Austestad. Han må vi stelle godt med så vi fortsatt for lov til å gå i skogen. Og jeg må sørge for at ikke Leo får prolaps. Eller dårlige knær. For han må hogge ved. I mange år til.

Nå er det taket på garasjen som må gjøres ferdig. Dvs selve metallet på taket blir ikke lagt - banken hadde visst ikke mer penger igjen til akkurat den aktiviteten. Pytt sann, sa Leo. Da sveiser jeg på en duk som holder. Over 100 m2 tak. Hadde han sveiset duk før? Nei. Var det umulig? Ikke i det hele tatt. Så nå har taket duk. Og vinduene er listet. Og lagt på metall-beslag. Mye mer nøyaktig og flott utført enn tømrerne våre gjorde på selve huset. Leo kommer sikkert til å ta opp igjen akkurat den jobben. For han vet at han kan gjøre det bedre selv.

Han er en duracell-kanin. Men han kan også koble av. Før jeg fant scrappingen og fotografering skjønte jeg bare ikke hvordan han klarte å sitte timevis foran pc'en. Med spill! Strategi-spill. Det skjønner jeg forresten ikke enda... Men han ser ikke TV - Greys anatomy er gresk historie. Cæsars Hotell er totalt uinteressant. Fotballresultatene får han fra nettavisene. Så da får jeg heller leve med strategispill. For han er spesiell. Og han er min!

17. mai - Det er Norge i rødt, hvitt og blått

Egentlig er dette en dag jeg har lyst til å bli hjemme. Godt gjemt under dyna. Sove lenge. Sitte og surfte på nettet. Bare kose meg. Ikke være sosial. Ikke smile til alle. Ikke gå beina av meg. Kun kose meg. Med Leo. Og ungene.

Men i dag er dagen da slike ting er glemt. I dag skal vi feire. Og ha det koselig. Og sosialt. Sammen med familie. Og venner. Og ungene skal få spise så mye is de vil. Og delta på alle lekene på skoleplassen. Mens mamma springer hesblesende etter og tar i mot premier. På premier. Og trøster når noen har gått på trynet. Eller når det er slutt på premier og de ikke rakk frem før det var ferdig. Eller når brusen kokte over fordi den ble så grådig ristet på forhånd. Eller når isen rant ned fordi solen stekte for varmt og de glemte å spise fordi det var så mye spennende som skjedde.

Det er koselig. Egentlig. Men når kvelden kommer er jeg rimelig øm og sliten over alt. Og mett. Bunaden strammet jammen i år også. Og enda mer utover dagen. Og skoene er fortsatt et halvt nummer for små. Neste år MÅ jeg huske å kjøpe nye bunadsko! Men ungene var blide hele dagen. Nesten. Turi har knapt nok sovet i natt - så selv om hun ikke tente på andre så var tårene ikke langt unna når hun innimellom slo seg. Eller ble litt skuffet. Tord har vært overspent. Og ikke vet jeg riktig hva forventningene har vært. Men vi har måttet forhandle et par tre fire ganger.

Litt av min aversjon mot 17. mai går på at dette er familiedagen med stor F. Og når man da ikke har familie i området, men må møte opp på skoleplassen likevel - da merker man det. Alle sitter med besteforeldre. Tanter. Kusiner. Eller konen til broren til firmenningen. Da føler man seg alene. Og spesielt når den andre ikke er med for å ta ansvaret. Slik som i fjor. Da var jeg på jobb. Eller for tre år siden - da var Leo på jobb. Nå har vi heldigvis fått Marita og Heine. Og de har adoptert oss. Så nå feirer vi sammen med dem. Som familie. Og har fått et helt annet forhold til 17. mai. Heldigvis. Om ikke annet så for ungenes skyld.

High Flying!

Du har aldri gitt uttrykk for at det er pilot du vil bli, men når du putter matbollen på hodet og lager lyder som høres ut som et fly i fritt fall, da begynner mamma å lure!



Credits: Template fra Tiffany Tillman, Kit fra Misty Cato 'High Flying' @ Sweet Shop Design.

Og dere - gratulerer med dagen!

16. mai - Lysefjorden by night

Sånn ser det ut her når solen går ned. Nesten. Iallefall etter at bildet er behandlet i Photoshop. Det er noe med forskjeller mellom hva øyet ser og hva kameraet faktisk klarer å fange opp av farger. Og av og til så ser faktisk ikke øyet det som hjernen håper å få se. Og da fanger heller (selvfølgelig?) ikke kameraet det opp. Som for eksempel solnedgangen over Lysefjorden i kveld. Et øyeblikk så det ut som om vi skulle få en skikkelig fargerik og flott nedgang, men så forsvant fargene. Den var fin likevel. Solnedgangen. Men siden nå hjernen min hadde bestemt seg for at den forventet litt mer farger får Photoshop hjelpe til. Iallefall litt.

Karneval

var det ikke, men Turi skulle i bursdagsselskap til Ingunn - som ble 6 år. Og siden temaet for bursdagen var ‘prinsesser’, så kom prinsessekjolen på. For Tord var dette imidlertid ensbetydende med karneval, og Tigergutt-drakten måtte derfor finnes frem!



Credits: Her

ps. Denne LO'en ble Dagens LO hos ScrapScandiStyle!!!

15. mai - furua til naboen

Innimellom gir dette 365-dagers-prosjektet meg litt utfordringer. Sånn som i dag, for eksempel. I dag har jeg rett og slett ikke vært motivert til å bruke kameraet. Selv om her har vært mye unger. Og mye som har skjedd. Likevel - jeg fant liksom ikke motivasjon til å ta bilde av ett eller annet 'hverdagslig'.

Dvs - å ta bilde av et eller annen som er 'hverdagslig' er vel ikke det verste. Det skal jeg alltids klare. Men i tillegg å skrive noe om det! Snakk om å påta seg arbeid. Og dårlig samvittighet. For jeg får jo det. Dårlig samvittighet. Bare fordi jeg eventuelt ikke skriver noe hver dag. Snakk om å gjøre livet vanskeligere enn nødvendig. Er det noe rart at det blir krig i verden?

Uansett, etter da en heller bildeløs dag tok jeg med meg kameraet om kvelden og fant denne her i nabolaget. Jeg har innimellom dvelet litt ved furua - eller aller helst eføyen som har funnet seg godt til rette rundt fura. Faktisk så har eføyen gitt meg en smule glede og håp - det viser at den kan vokse godt bare den for gode forhold. Og jeg har et annet nabohus jeg etterhvert skal ta bilde av også - det hadde i aller høyeste grad hatt bruk for en slik eføy.

14. mai - Søt som en vannmelon

Sist jeg var på jobb lovte jeg meg selv en - nei to - ting.

1. Jeg skulle spise mindre karbohydratholdig mat - ikke helt enkelt da jeg ELSKER spaghetti, ris og brød!

2. Jeg skulle være kjempeflink med å sette frem frukt hjemme slik at vi fikk i oss mer av dette.

Det er vel ikke nødvendig å si at den karbohydratfrie kosten sprakk. Det er liksom litt enklere når alternativer blir merket og satt frem. Og gjort delikat. Så jeg slipper å tenke. Jeg har spist like mye spaghetti i denne friperioden som jeg har gjort tidligere. Men i morgen....



Og for frukten sin del? Der var jeg så heldig at jeg landet midt oppi OBS' kampanje på frukt og grønt. Så jeg fylte begge kjøleskapene med alt mulig som er sunt og godt. Og jeg deler opp frukten og setter den frem. Ungene spiser. Leo spiser. Jeg spiser. Så det funket. Veldig godt funket det. Spesielt med vannmelon. Det ELSKER ungene. Og jo søtere jo bedre. Men det er ikke alle vannmelonene som er like gode. Så jeg skal ta meg en tur til nabo Som. Hun er fra Thailand. Og vet akkurat hvordan man skal finne ut hvordan en vannmelon skal være når den er god. Og søt. Og akkurat passe moden. Det har noe med fargen å gjøre. Og lyden når du knipser på melonen. Så i dag skal jeg på butikken og knipse på meloner. Er litt usikker på om jeg skjønner åssen den hule lyden skal være, men jeg skal forsøke.

13. mai - full konsentrasjon

Playstation 2. Ape-Buzz. Da er det ikke verdt å forsøke og få kontakt. Turi har arvet både sin fars og sin mors evne til å koble ut verden. Når hun vil. Da hjelper det ikke at vi roper. At spaghetti serveres. At røykalarmen går. Hun hører det hun vil høre.

Men hun er veldig lei seg når hun da kommer tilbake til virkeligheten og oppdager at vi er i gang med å spise spaghetti. Fordi hun ikke responderte. Og så lover hun at neste gang skal hun høre. Inntil det er noe annet spennende som skjer i hennes verden...

11. mai - Med Selma på tur

Nina hadde konfirmasjon i går. Med vannrett regn. Iallefall tidvis. Og kaldt. Sånn typisk 'mai-kaldt'. Man kler seg lett. Forventer mentalt at det er varmt. Og så er det egentlig kaldt. Bikkje-kaldt.

Derfor var Ninas frustrasjon stor da hun våknet i dag til knall sol. Og knall meldinger for hele uken. Hun har dårlige kontakter med de øvrige makter, påstår hun. Jeg hadde ikke frustrasjoner da jeg våknet. Jeg var derimot glad. Strålende glad. Og strålende sol. Klokken kvart over ni var Marita, Selma og jeg på tur. Om morgenen, altså. Ved Langevann. Fantastisk flott natur. Fantastisk flott vær. Fantastisk flott selskap. Og Selma stortrivdes!

12. mai - fotosession!

Da har Heidi og jeg vært i fotostudio. Og tatt bilder av hverandre. Etter å ha startet med fotografering har vi fått en enorm interesse av å ta bilder - og er det noe som trigger mer behov for kunnskap så er det nettopp å finne ut at du har behov for mer læring. Skjønner?

Så vi fikk oss time. Hos OKfoto.no i Bergen. Vi leide studio med fotograf og utstyr. Og ellers stilte vi med egne ressurser.

Kamera.

Objektiv.

Modeller.

Spesielt modeller. Førsteklasses, erfarne modeller. Som knapt vet hvordan det er å smile. For vi står jo aldri foran kameraet lenger!

Men dette ble resultatet:













Om det frister til gjentagelse? Du har et forsøk på å gjette...

Ansvar

Jeg har aldri vært redd for å ta ansvar. Og jeg har aldri egentlig fått slippe unna heller. Min mor startet å studere da jeg gikk siste året på barnehagen - og siden deler av studiene startet før åpningstidene til barnehagen, var det jeg som tidvis hadde ansvar for å få min 3 år yngre søster og meg selv avgårde til barnehagen. Hun ble levert i den ene, og så gikk jeg over i det andre bygget for å levere meg selv.

Så ansvar ble tidlig innlært. Og heldigvis og takk for det. Da førstemann ble født gikk det relativt greit. Selv om jeg innimellom faktisk ikke helt klarte å ta innover meg det faktum at nå var et liv helt og 100 % avhengig av meg selv og min mann.

Så kom Tord til verden for 5 år siden. 5 år, 1 måned og 16 dager siden. Én måned før tiden. Og med store indikasjoner på at noe var galt med gutten. Jeg hadde fått rier i 32. uke, og med en gedigen mage. Den var sprekkeferdig som en ballong som rett og slett var oppblåst for mye.

Det ble da avdekket av et eller annet var galt. Men hva som var galt klarte ikke legene å fastslå. Ikke på dét tidspunktet. Selv om jeg var til ultralyd hver dag i 2 uker. Så et par ganger i uken de neste 2 ukene. Og hele tiden en til to ganger daglig for fosterlydsundersøkelse. For å sjekke at fosteret hadde det bra.

Jeg husker jeg fikk 3D-ultralydsundersøkelse. Dette var i de tidlige dager for dette, og ingen hadde hørt om det før. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skulle dit, men jeg gikk, og fikk bildet av et foster i hendene. Og det bildet husker jeg enda hvordan jeg reagerte på. Jeg gråt. Jeg raste. Jeg strømmet over av ømhet. Av ansvarsfølelse. For det var helt klart at her var det det eller annet som var galt. Og jeg husker at jeg tenkte at 'denne krabaten skal jeg bli glad i, uansett!'.

Men det verste i venteperioden, og i tiden etter fødselen, var ikke å vite. Ikke ha noen sikkerhet, noe svar på hva som var galt. Hvordan blir fremtiden? For oss? For gutten min? Har han livet rett? Klarer jeg å ta meg av et menneske som kanskje kommer til å kreve oss for 100 %? Bottom line: klarer jeg dette ansvaret som er på vei til å bli gitt meg?

Etter 6 måneder fikk Tord diagnosen Noonan Syndrom. Og så langt så har jeg klart å håndtere det ansvaret som ble gitt meg. Og jeg ville ikke byttet han bort mot noen!

--------------------

Dette innlegget er laget ifm bloggen Mandagstema, denne uken med temaet ANSVAR.

10. mai - Fløte på glassflasker?

Fløte på glassflasker fantes faktisk i gamle dager. Beviset har jeg her. Olav og Nina hadde mange av disse bortgjemt på gården. Jeg har aldri sett dem før, så de var nok veldig godt bortgjemt. Forøvrig så har Nina og Olav masse gamle og interessante ting bortgjemt på gården. Sånn går det når en overtar en gård med masse historie.

I dag var det ny historie som skulle skrives. Jon Vidar skulle konfirmeres. Sistemann. Og Nina var like stresset som tidligere. Men nå er iallefall huset nesten ferdig restaurert og gjestene har masse interessant å se på. Uheldigvis for Marita og meg som skulle servere så er ikke kjøkkenet ferdig enda. Så det ble i år som for to år siden mye springing mellom husene. Ikke at det gjør så mye i utgangspunktet, men med det regnværet som var så ble det noen avkjølende dusjer innimellom på oss. Kaldt var det også. Så jeg smug-fyrte litt mens familien var til kirkes. Olav hadde nesten lagt ned forbud mot at jeg skulle fyre mer - men jeg fant ut at siden han gikk i ull-bunad var han totalt uten stemmerett. Han kan jo ta av seg både jakke og sokker, mens vi stakkars jentene med sommerklær - og da spesielt Heidi fra Italia og frysepinnen Vigdis - frøs bare ved tanken på å sitte stille i flere timer. Egentlig skulle det vært påbudt med bunad for alle dersom man først skulle ha på seg bunad. Ev. må verten stille med ullundertøy for alle gjestene UTEN bunad...

Uansett, konfirmasjonen gikk bra. Jeg fikk tildelt rollen som fotograf underveis. Kunne jo ikke dy meg for å knipse litt innimellom. Men da jeg endelig fikk tid til å fotografere konfirmanten var det blitt litegrann mørkere og forholdene var blitt vanskeligere. Iallefall kan jeg bruke det som unnskyldning...

Men jeg fikk noen fine bilder, og ikke minst - masse god erfaring å bygge videre på. Jeg skjønner at dette med fotografering er en erfaringssak. Iallefall når man skal unngå å bruke automatikken til enhver tid. Og det vil jeg - er SVÆRT lite glad i blitz, så sålenge jeg kan stille inn kameraet slik at den ikke går av, er jeg glad.

OG i morgen skal Heidi og jeg på studiofotografering...

9. mai - håndball for småtaus

Mammaen til Dina ville starte opp håndball for 1. klassingene i høst. Men - det ble rett og slett for mye for småtrollene. Fotball (der var selvfølgelig en pappa frempå og 'kapret' miniputtene allerede før første skoledag var over), kor, teater, dans, svømming, turn - alt ble startet opp i høst av ivrige foreldre. Treningsmessig er det stort sett bare fotballen som har deltagere - og mammaen til Dina - Anita - forsøkte igjen nå. Og i dag hadde de 'prøvetrening' for de som var interesserte. Og det kom nok jenter - og én gutt - til å stille to knøttelag (eller hva det nå heter) til høsten.

Jeg var mega-spent på Turis reaksjon på dette. Hun er en av de få som ikke går på fotballen - rett og slett fordi hun er pysete, samt at hun, som mammaen, ikke ser hva som er så fantastisk spennende med å springe etter en ball sammen med masse gærne gutter. Og Turi var en smule skeptisk før start. Men som hun sier; hun er nødt til å lære seg og ikke grine. Så jenten har iallefall selvinnsikt!

Men det gikk over all forventning! Faktisk så bra at mammaen fór avgårde for å kjøpe egen håndball, inne-sko og treningsklær. Det går da ikke an å trene i hverdagsklær for en kommende Tonje Larsen!

8. mai - til tannlegen uten tannlegeskrekk

Jeg har tannlegeskrekk. Det vil si, jeg hadde tannlegeskrekk. Faktisk så mye at det gikk MANGE år fra jeg var ferdig med skoletannlegen til jeg gikk og fikk sjekket tennene igjen. Skoletann-legerinnen som jeg hadde på barne- og ungdomsskolen var min - og resten av skolen - sin store skrekk. Jeg husker at fra den dagen innkallingen kom i posten og frem til jeg kom ut av tannlegekontoret gikk jeg rundt med vondt i magen. Og omtrent tellet minutter til jeg var ferdig. Og jeg husker den følelsen jeg hadde hver gang jeg satt på venterommet og ventet på å komme inn. Jeg lurer på om det noen gang ble gjennomført kundeundersøkelser der? Sikkert ikke. De leverte elendige produkter også.

Men så kom Leo inn i bildet. Og Rune på jobben. Disse to kjente hverandre, og siden Runes kone er tannlege ble det til at Leo gikk til henne. Og siden jeg kjenner Leo ble det til at jeg gikk til henne også. Og siden har jeg gått til henne. Hun har spesiell fokus på de med tannlegeskrekk. Jeg hadde vel ikke utpreget skrekk, men kunne jeg finne på en unnskyldning til å slippe og gå, så gjorde jeg det. Men Birte er en sympatisk tannlege. Og hun er flink. Og artig. Og hun fikk meg til å slappe av. Mange ganger. For jeg måtte etterhver ta opp igjen alle hullene fra skoletannlegen. Det var gjort dårlig forarbeid, så hullene hadde fått utviklet seg under amalgamen!

Så nå går jeg årlig til Birte. Og de siste årene har det vært null-hull, bortsett fra i den siste visdomsjekselen min. Men den må jeg trekke. Hm. Lurer på om jeg fortsatt har litt tannlegeskrekk likevel...

7. mai - ørebetennelse, igjen!

Eller det vil si, vi har i dag fått bekreftet at ørebetennelse har gitt seg. Igjen. Etter at øret har rent i, jeg husker ikke, 2 måneder? Vi har vært til fastlegen. Vi har snakket med legen på helsekontoret. Men begge to sa bare at vi måtte vente. Og skylle med eddikvann. Og det er forsåvidt ok - men jeg liker så absolutt ikke at øret hele tiden blir betent.

Tord fikk innlagt dren i september 2007 - husker det godt, for jeg hadde akkurat fått øynene opp for scrapping og hadde med pc på sykehuset... Grunnen til drenene var hørselen - ikke at han hadde betennelser. Men det viste seg at det var flere arr på trommehinnene, så betennelse hadde det vært der. Opptil flere ganger.

Men med dren gikk det bedre. Helt til de falt ut. Så ble det ny operasjon i desember i 2008. Men kun i det ene øret. Det andre, det høyre, var fint. Men siden den gangen har det vært betennelse på betennelse. Ikke noe særlig da Tord trenger den hørselen han kan for å lære snakkingen skikkelig. Han har et ordforråd som er veldig bra, men uttalen må det jobbes med. Igjen noe som følger med syndromet hans.

Og da er det ikke rart at mamma'en følger med på ørene. Neste kontroll er om 4 måneder - og legen lovte meg at dersom han fikk flere betennelser så blir det dren i det høyre øret også.

6. mai - Eg er flink til å hjelpe andre

Dette sier Tord når han stort sett hver dag bidrar til middagslagingen. Men jeg fikk dette bekreftet også av min lille datter i dag. Konferransetime hos Siren. Siren er kontaktlæreren i 1. klasse. Og alle elsker Siren. Hun har spesialisert seg på 1. klasser. Disse har hun år etter år. Så også i år. Og ungene gjør akkurat det som hun sier de skal. Siren har troen på noe så unikt som positiv forsterkning. Jeg vet dette er in å snakke om. Vi har det på jobb. Jeg vet kommunene rundt omkring snakker om det. Det skrives hauger av bøker. Men Siren praktiserer det også. Fokuser på det du vil ungene skal gjøre mer av, ikke det du vil de skal slutte med. Ikke kjeft. Ikke send på gangen (utenom i helt spesielle tilfeller). Ikke bruk ordet 'ikke'...

Og Siren har lært alle de 16. førsteklassingene å være glad i hverandre. Uansett. Og altså hjelpe hverandre. De har hatt fokusområde på dét i år. Med 11 jenter i klassen er det klart at miljøet etterhvert kan bli en smule anspent. Så det gjelder å starte tidlig med å få ungene til å være glad i hverandre. Hjelpe hverandre. Ha respekt for hverandre. Sa Siren. Og sånn ble det. Og sånn er det.

På konferransetimen i dag var det altså egenvurdering. Og Turi skulle blant annet vurdere påstanden 'eg er flink til å hjelpe andre'. Og det kunne hun bekrefte hun var. Og dro frem mange eksempler på akkurat dét. Og jeg tror henne mer enn gjerne. Faktisk så flink til å hjelpe andre at Siren for en tid tilbake måtte ta en prat om det å faktisk ha energi til å hjelpe seg selv også...

En ny dag i paradis

Dette bildet er tatt på Hamresanden i Kristiansand i fjor sommer. Og selv om er sand der, så er det langt fra tropisk stemning. Lily Design har kommet med et nytt kit som ivaretar den tropiske stemningen likevel - og det var utrolig artig å leke seg med solnedgang og bølger - sånn helt utenom den virkelige verden.



Credit: Her

05. mai - egenvelvære

10 minutters kjøring fra oss ligger Solstrand Hotell og Bad. De har en spa-avdeling som åpent for noen år siden. Og i 2008 ble de faktisk kåret til årets SPA og resort av The Professional Spa, Health and Beauty Event. Og her på Solstrand har jeg vært utallige ganger. På jobb. Men aldri, aldri, prøvd spa-tilbudet. Og det aller, aller verste er at jeg de siste 11,5 månedene har hatt liggende to stk gavekort. Hjemme i hylla. Ubrukte. 'Skal bare' vente litt til. 'Skal bare' vente til neste friperiode. Til jeg får invitert med meg noen å være med. Gavekort som jeg fikk til 40-års dagen min av lille-søs. Og jentene på jobben. Sjokoladebehandling. Farging av vipper og bryn. Minilift. Aromainnpakning.

Men nå var disse i ferd med å gå ut. Ikke skjønner jeg helt hvordan man kan sette en frist på et gavekort - man har da faktisk betalt for et produkt, og så lenge firmaet eksisterer burde det være kurant å få ta ut produktet når man ønsker. Anyway, jeg fikk iallefall et insentiv til å få fortgang i sakene. Så i dag har jeg vært på Aromainnpakning med naturoljer. Og jeg NØT hver eneste minutt. Med unntak av da fargen for vippene kom inn på øynene og hudterapeuten nappet brynene. Men bortsett fra dette hadde jeg to timers egnevelvære som jeg unner alle hardarbeidende småbarnsmødre!

Og det beste av alt? I juni bruker jeg opp restene av gavekortet sammen med Marita - og da blir det diverse bad i tillegg til lunch. For Solstrand er velkjent for maten også.

04. mai - Altmuligmannen kan også gjøre feil

Så er det bevist. Altmuligmannen min har også menneskelige egenskaper - han kan også gjøre feil. Han kan faktisk ikke alt likevel! Gjett om jeg følte meg beroliget da jeg fant ut det, da :-). Men må være med på å påta meg skylden her - jeg burde ha sett det samme, jeg også. Var jo faktisk innom tanken underveis, men valgte å stole på at Leo hadde rett, igjen.

Hva skjedde? Vel, jeg fikk inspirasjonen over meg utpå ettermiddagen og satte igang med å blande en bøtte fliselim. Fikk plutselig så lyst til å ta en dusj - i en dusj! Og altså ikke i et badekar. For etter 1 år med dusjing i badekar ser jeg virkelig frem til å dusje på normalt vis.

Så jeg var i gang da Leo kom hjem. Og han hev seg selvfølgelig rundt og ble med. Så etter flere timer var vi kommet så langt at hadde vi vært lur så hadde vi avsluttet for kvelden. MEN... Jeg var så innmari spent på hvordan rullesteinene som vi skal ha på gulvet ville ta seg ut. Min bedre halvdel ble derfor overtalt til å blande en ny bøtte med lim. Og nå har jeg funnet ut at lim er ikke bare lim. Noe lim er hvit. Andre lim er svart. Og denne gangen blandet han et svart lim som stod her. Og vi fliset rulletstein for aller første gang. Og trenger jeg å si at de hvite steinene regelrett druknet i svart lim? Hadde limet vært hvitt så ville man ikke sett forskjellen på lim og fugemassen, som også er hvit. Men midt under vaskingen og mine forsøk på å få noe av det overflødige limet mellom steinene bort kjente jeg bare at 'dette går ikke'. Det ville aldri tilfredstilt vårt (hans!) pirkete etterpåklokskapens blikk. Så da var det jeg konkluderte kjapt med at 'dette skal av, og vi spyler flisene. Deretter kjøper jeg nytt hvitt lim i morgen, så starter vi på nytt...'. Hadde ventet meg protester - mannen var jo hvit av trøtthet og irritasjon. Men han kjenner vel seg selv såpass at han vet 2 timers frustrasjon er å foretrekke fremfor et helt livs ergrelse.

Så kl. elleve i går kveld stod min kjære og høytrykkspylte hvite rullesteiner - og som han sa; 'dersom noen spør hva jeg gjør på, så forteller jeg dem at jeg ikke var fornøyd med renholdet på flisebutikken'!

Og jeg skal kjøpe nytt lim. Hvitt lim.

Da har jeg ikke fått gjort det jeg skulle i dag heller...

Ikke så rart, forresten. International Scrapbooking Day har jo vært i helgen, med salg over en lav sko. Og masse nye kit - med dertil påfølgende LOer. Og jeg gisper over av beundring hva mange får til. Spesielt denne 'whimsical and playful'-stilen. Som jeg synes er utrolig vanskelig. Er jo ikke spesielt kreativ eller fantasifull av meg...

Men fant to LO'er som jeg bare måtte lifte. Så jeg slo de sammen. Emi og Monic - to av verdens beste scrappere. Jeg kommer selvfølgelig ikke i nærheten, men det er kjekt å få inspirasjon. Kittene som er brukt er Lily Design (A5D) Paint the Ocean, Natali Design (SBG)Sea, Jofia Design (Shabby Pickle) Sea Oh Sea, Need a little water, samt Mille Design (CS) Summer Jam.

Det er forøvrig Turi på vei til Damark i fjor sommer - ombord på ei av vestlandsfergene...

3. mai - altmuligmannen min!

Jeg er gift med Lars-Erik. Han er egentlig utdannet ingeniør, tror jeg. Men han kan brukes til alt. Og kan stort sett alt, nesten. Det han ikke kan, det bestemmer han seg for å lære. Iallfall når vi snakker håndverk. Snekring. Muring. Sveising. Sykkel-reparerering (han jobbet faktisk hos en sykkelreparatør da han var 10 år). Veldig greit for meg å ha en sånn handyman - egentlig er jeg ikke særlig praktisk av meg. Men jeg kan lære, jeg også. De siste 10 årene, etter at jeg ble kjent med Leo, har jeg vært borti mye rart jeg også.

Denne helgen var det montering av metall-beslag utvendig på vinduene. Om vi hadde gjort dette før? Nei. Hadde han sett på noen som gjorde det? Nei. Riktignok har snekkerene våre tatt monteringen på selve huset, slik at han hadde noe å se ETTER. Men som den pirken han er har han lenge irritert seg over enkelte lettvindte løsninger som er utført. Så garasjen og verkstedet skulle han ta selv. Men som sagt, han kunne altså ingen ting av dette fra før. Det har tatt hele helgen, men et dobbeltvindu er på plass. Så får vi se når vi blir ferdig med resten. Det ble iallefall flott! Og jeg må bare innrømme - finishen er nok bedre her enn på huset, men ikke si noe til han...

2. mai - vedlikeholdsfrie blomster?

Som jeg har nevnt tidligere så er jeg ikke særlig begeistret for hagearbeid. Men vi har masse mur - selvstablet tørrmur - som er fantastisk flott. Og innimellom der går det an å putte jord. Og planter. Og stauder skal da vel egentlig overleve fra år til år? Og ikke krever de så mye innsats for å overleve?
Jeg har iallefall investert i en del stauder i år, plantet ut, vannet og styret. Så nå håper jeg på at jeg får lønn for strevet. Uten for mye etterarbeid. Og jeg må innrømme det ble fint. Foreløbig er det stort sett kun grønne kvaster innimellom, men jeg har noen av disse her. Knall lilla. Gjett om de farger opp muren. Og gjett om jeg blir glad når jeg ser på dem. Faktisk tok jeg meg en tur til Hagesenteret igjen i går, 1. mai, kun for å kjøpe noen flere av samme sort.

Så gjenstår det å se om det var stauder. Og om de i så fall klarer seg uten for mye stell.

1. mai - Ingen er perfekt!

og aldeles ikke meg! Det har jeg iallefall tydeligvis fått bekreftet i natt. Dette er tatt da klokken var litt før kl. 2400 - 1. mai. Og her har jeg hatt gjester på besøk... Flaut, flaut, flaut!!! Men jeg tok et par beslutninger da vi skulle bygge - 1. jeg ville ikke ha helt adskilt kjøkken og stue, og 2. jeg ville ha et kjøkken som var all-rom. Dvs en plass der vi sitter åkke som. Og det gjør vi. Helt flott. Og veldig sosialt. MEN! Når det ser sånn ut et par meter fra der vi sitter da skjems jeg. Spesielt fordi oppvaskmaskinen faktisk var tom og kunne iallefall tatt unna halvparten...

Historien bak dette gir kanskje litt unnskyldning - vi hadde bedt på oss besøk. Så kom far og Marit mer eller mindre overraskende på bursdagsbesøk (jeg visste om det, men hadde glemt hele besøket). Dermed fikk jeg ikke forberedt middagen til gjestene slik jeg hadde planlagt. Så da Terese kom var far og co på vei ut døren, ungene (INKL. Turis to overnattingsgjester) hadde enda ikke spist. Så Terese ble satt til å lage pizza - flott gjest å få! (er dog ikke sikker på om hun syntes det var like flott å komme på besøk :-). Så midt i pizza-deigen kom Marita og co - og med to spreke barn. Så parallelt med en 1 åring, to 5-åringer og 3 7-åringer laget vi pizza, hørte på heavy-musikk (Takk, Heine og Leo), skrelte tiger-reker, laget marinade, forberedte Tom Yam (thai-suppe) HELT FRA BÅNN AV! Og drakk vin...

Det beste av alt? Jeg bevarte fatningen, leste eventyr om Nattergalen, kokte IKKE rekene i suppen - og vasket altså heller ikke opp.

Men en flott kveld hadde vi!

30. april - Singstar

Da fikk Turi det hun ønsket seg til bursdagen - Singstar med ABBA! Etter at vi var i Myrkdalen hos Terese og Co har hun ikke gjort annet enn å snakke om at hun ønsket seg dette. Jeg hadde selvfølgelig vært hos ToysRus allerede uken etter og kjøpt inn gaven - en sak gjort er en sak nærmere lykken! Så vi var fint på høyde med hverandre der. Og lykken for Turi var fullkommen da faktisk mamma gadd å være med henne og synge. Ikke så rart når jeg kan alle ABBA-sangene på rams! Men hadde absolutt ikke noen fordel ift konkurransen på Singstar - jeg har tydeligvis noen små egenkomponerte variasjoner i sangen som jeg stadig ble trukket for. Og det å holde seg til teksten var iallefall noe som IKKE ble belønnet. Så etter at jeg skjønte at man må hm og tralle litt i stedet så gikk det adskillig bedre.

Og min lille prinsesse fikk også en annen nyhet som hun ble meget glad for - barnekoret startet opp igjen til høsten. Riktignok ikke med Marita som dirigent og ansvarlig, men tror nok at det blir bra åkke som.

Så får vi se om de setter opp Mamma Mia til jul...

I skikkelig bursdagsmodus

Jeg fortsetter trenden med bursdager og har fått scrappet bursdagen til Tord i 2007! Samme template som den forrige - enkelt og greit!