Om familien, fotografering og livet generelt. Uten de helt store temaene. Bare litt sånn sett gjennom mine øyner.
Jeg håper iallefall at trøbbel medfører klokskap. At du for fremtiden har skjønt at man ikke kommer særlig langt her i livet med å putte begge beina i samme hullet på underbuksen. Det er så innmari lett å snuble...
Turi er ikke alltid den mest vågale damen. Hun er lik mamma'en der. Det kjente er det trygge. Det trygge er det vi mestrer. Og det vi mestrer er det kjente. Så hvordan kommer vi da over på det ukjente? Det som ikke er fullt så trygt. Det som vi ikke alltid mestrer? Jeg har hele livet vært, jeg vil ikke si perfeksjonist, men en som gjerne vil prestere 100% riktig, med 100% kapasitet, fra dag 1. Og Turi er prikk lik. Gi henne noe nytt så er det kanskje mestret med en gang. Eller så nekter hun - fordi det er så vanskelig. Eller fordi hun ikke kan det. Og da er det jeg må til med list og lempe, ispedd litt egenopplevde historier for å fortelle at dette har jeg vært igjennom også. Fordi vi klarer dersom vi vil. Og det er ikke alltid nødvendig å levere 100%. Det holder av og til med 90%. Jeg har hørt at dette er et typisk jente-fenomen. Det kan jeg ikke bekrefte, men at det stemmer for meg vet jeg. Og jeg har jobbet, og jobber, med å prøve og overbevise meg selv at det går an å ha et rotete hus selv om jeg får besøk. At jeg ikke nødvendigvis er den som alltid må kunne gi et fullgodt svar med en eneste gang til sjefen. Jeg kan faktisk si at jeg må sjekke opp. Jeg må ta det med de som faktisk kjenner - og har ansvar for saken. Men det er ikke alltid lett.
Eller den følelsen som Leo gir meg når jeg ser omtanken hans for andre mennesker rundt seg. Han selv som anser seg som usosial, men som aldri kommer bort fra store forsamlinger fordi det er så mange interessante mennesker å prate med. Eller som har en helt magisk tiltrekningskraft på unger under 3 år - de kommer like gjerne bort til han for å få kos og trøst som til sine egne foreldre. En finger å holde i, for eksempel, når folkemengden virket skremmende og hornmusikken lager øredøvende bråk.
passer ikke som beskrivelse på Leo (for den som ikke kjenner Marlboro Man fra bloggen til The Pioneer Woman anbefales en svipptur innom her) - han er ikke en typisk røykende lassosvingende cowboy. Tror jeg. Det er nok noen som kanskje kunne gitt han den beskrivelsen. Minus røyken. Han er iallefall ikke redd for å gi seg i kast med ting. Han har ikke begrensninger. Ingen ting er umulig før det motsatte er bevist. Vi trengte for eksempel 400 m2 med tørrmur. Med en kvadratmeterpris på 3000 kr så er dette et enkelt regnestykke. Da kjøper vi en gravemaskin så gjør vi jobben selv. Sa Leo. Og kjøpte en 7,5 tonns gravemaskin. I dag er 250 m2 mur ferdig... Gravemaskinen har forresten vært til nytte når jordmassene skulle forflyttes frem og tilbake også. Og frem igjen. 
Det er koselig. Egentlig. Men når kvelden kommer er jeg rimelig øm og sliten over alt. Og mett. Bunaden strammet jammen i år også. Og enda mer utover dagen. Og skoene er fortsatt et halvt nummer for små. Neste år MÅ jeg huske å kjøpe nye bunadsko! Men ungene var blide hele dagen. Nesten. Turi har knapt nok sovet i natt - så selv om hun ikke tente på andre så var tårene ikke langt unna når hun innimellom slo seg. Eller ble litt skuffet. Tord har vært overspent. Og ikke vet jeg riktig hva forventningene har vært. Men vi har måttet forhandle et par tre fire ganger.
Uansett, etter da en heller bildeløs dag tok jeg med meg kameraet om kvelden og fant denne her i nabolaget. Jeg har innimellom dvelet litt ved furua - eller aller helst eføyen som har funnet seg godt til rette rundt fura. Faktisk så har eføyen gitt meg en smule glede og håp - det viser at den kan vokse godt bare den for gode forhold. Og jeg har et annet nabohus jeg etterhvert skal ta bilde av også - det hadde i aller høyeste grad hatt bruk for en slik eføy.
Playstation 2. Ape-Buzz. Da er det ikke verdt å forsøke og få kontakt. Turi har arvet både sin fars og sin mors evne til å koble ut verden. Når hun vil. Da hjelper det ikke at vi roper. At spaghetti serveres. At røykalarmen går. Hun hører det hun vil høre.
Så kom Tord til verden for 5 år siden. 5 år, 1 måned og 16 dager siden. Én måned før tiden. Og med store indikasjoner på at noe var galt med gutten. Jeg hadde fått rier i 32. uke, og med en gedigen mage. Den var sprekkeferdig som en ballong som rett og slett var oppblåst for mye.
Fløte på glassflasker fantes faktisk i gamle dager. Beviset har jeg her. Olav og Nina hadde mange av disse bortgjemt på gården. Jeg har aldri sett dem før, så de var nok veldig godt bortgjemt. Forøvrig så har Nina og Olav masse gamle og interessante ting bortgjemt på gården. Sånn går det når en overtar en gård med masse historie.
Mammaen til Dina ville starte opp håndball for 1. klassingene i høst. Men - det ble rett og slett for mye for småtrollene. Fotball (der var selvfølgelig en pappa frempå og 'kapret' miniputtene allerede før første skoledag var over), kor, teater, dans, svømming, turn - alt ble startet opp i høst av ivrige foreldre. Treningsmessig er det stort sett bare fotballen som har deltagere - og mammaen til Dina - Anita - forsøkte igjen nå. Og i dag hadde de 'prøvetrening' for de som var interesserte. Og det kom nok jenter - og én gutt - til å stille to knøttelag (eller hva det nå heter) til høsten.
Jeg har tannlegeskrekk. Det vil si, jeg hadde tannlegeskrekk. Faktisk så mye at det gikk MANGE år fra jeg var ferdig med skoletannlegen til jeg gikk og fikk sjekket tennene igjen. Skoletann-legerinnen som jeg hadde på barne- og ungdomsskolen var min - og resten av skolen - sin store skrekk. Jeg husker at fra den dagen innkallingen kom i posten og frem til jeg kom ut av tannlegekontoret gikk jeg rundt med vondt i magen. Og omtrent tellet minutter til jeg var ferdig. Og jeg husker den følelsen jeg hadde hver gang jeg satt på venterommet og ventet på å komme inn. Jeg lurer på om det noen gang ble gjennomført kundeundersøkelser der? Sikkert ikke. De leverte elendige produkter også. 
Dette sier Tord når han stort sett hver dag bidrar til middagslagingen. Men jeg fikk dette bekreftet også av min lille datter i dag. Konferransetime hos Siren. Siren er kontaktlæreren i 1. klasse. Og alle elsker Siren. Hun har spesialisert seg på 1. klasser. Disse har hun år etter år. Så også i år. Og ungene gjør akkurat det som hun sier de skal. Siren har troen på noe så unikt som positiv forsterkning. Jeg vet dette er in å snakke om. Vi har det på jobb. Jeg vet kommunene rundt omkring snakker om det. Det skrives hauger av bøker. Men Siren praktiserer det også. Fokuser på det du vil ungene skal gjøre mer av, ikke det du vil de skal slutte med. Ikke kjeft. Ikke send på gangen (utenom i helt spesielle tilfeller). Ikke bruk ordet 'ikke'...
Så kl. elleve i går kveld stod min kjære og høytrykkspylte hvite rullesteiner - og som han sa; 'dersom noen spør hva jeg gjør på, så forteller jeg dem at jeg ikke var fornøyd med renholdet på flisebutikken'!
Da fikk Turi det hun ønsket seg til bursdagen - Singstar med ABBA! Etter at vi var i Myrkdalen hos Terese og Co har hun ikke gjort annet enn å snakke om at hun ønsket seg dette. Jeg hadde selvfølgelig vært hos ToysRus allerede uken etter og kjøpt inn gaven - en sak gjort er en sak nærmere lykken! Så vi var fint på høyde med hverandre der. Og lykken for Turi var fullkommen da faktisk mamma gadd å være med henne og synge. Ikke så rart når jeg kan alle ABBA-sangene på rams! Men hadde absolutt ikke noen fordel ift konkurransen på Singstar - jeg har tydeligvis noen små egenkomponerte variasjoner i sangen som jeg stadig ble trukket for. Og det å holde seg til teksten var iallefall noe som IKKE ble belønnet. Så etter at jeg skjønte at man må hm og tralle litt i stedet så gikk det adskillig bedre.
