Ansvar

Jeg har aldri vært redd for å ta ansvar. Og jeg har aldri egentlig fått slippe unna heller. Min mor startet å studere da jeg gikk siste året på barnehagen - og siden deler av studiene startet før åpningstidene til barnehagen, var det jeg som tidvis hadde ansvar for å få min 3 år yngre søster og meg selv avgårde til barnehagen. Hun ble levert i den ene, og så gikk jeg over i det andre bygget for å levere meg selv.

Så ansvar ble tidlig innlært. Og heldigvis og takk for det. Da førstemann ble født gikk det relativt greit. Selv om jeg innimellom faktisk ikke helt klarte å ta innover meg det faktum at nå var et liv helt og 100 % avhengig av meg selv og min mann.

Så kom Tord til verden for 5 år siden. 5 år, 1 måned og 16 dager siden. Én måned før tiden. Og med store indikasjoner på at noe var galt med gutten. Jeg hadde fått rier i 32. uke, og med en gedigen mage. Den var sprekkeferdig som en ballong som rett og slett var oppblåst for mye.

Det ble da avdekket av et eller annet var galt. Men hva som var galt klarte ikke legene å fastslå. Ikke på dét tidspunktet. Selv om jeg var til ultralyd hver dag i 2 uker. Så et par ganger i uken de neste 2 ukene. Og hele tiden en til to ganger daglig for fosterlydsundersøkelse. For å sjekke at fosteret hadde det bra.

Jeg husker jeg fikk 3D-ultralydsundersøkelse. Dette var i de tidlige dager for dette, og ingen hadde hørt om det før. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skulle dit, men jeg gikk, og fikk bildet av et foster i hendene. Og det bildet husker jeg enda hvordan jeg reagerte på. Jeg gråt. Jeg raste. Jeg strømmet over av ømhet. Av ansvarsfølelse. For det var helt klart at her var det det eller annet som var galt. Og jeg husker at jeg tenkte at 'denne krabaten skal jeg bli glad i, uansett!'.

Men det verste i venteperioden, og i tiden etter fødselen, var ikke å vite. Ikke ha noen sikkerhet, noe svar på hva som var galt. Hvordan blir fremtiden? For oss? For gutten min? Har han livet rett? Klarer jeg å ta meg av et menneske som kanskje kommer til å kreve oss for 100 %? Bottom line: klarer jeg dette ansvaret som er på vei til å bli gitt meg?

Etter 6 måneder fikk Tord diagnosen Noonan Syndrom. Og så langt så har jeg klart å håndtere det ansvaret som ble gitt meg. Og jeg ville ikke byttet han bort mot noen!

--------------------

Dette innlegget er laget ifm bloggen Mandagstema, denne uken med temaet ANSVAR.