Turi er ikke alltid den mest vågale damen. Hun er lik mamma'en der. Det kjente er det trygge. Det trygge er det vi mestrer. Og det vi mestrer er det kjente. Så hvordan kommer vi da over på det ukjente? Det som ikke er fullt så trygt. Det som vi ikke alltid mestrer? Jeg har hele livet vært, jeg vil ikke si perfeksjonist, men en som gjerne vil prestere 100% riktig, med 100% kapasitet, fra dag 1. Og Turi er prikk lik. Gi henne noe nytt så er det kanskje mestret med en gang. Eller så nekter hun - fordi det er så vanskelig. Eller fordi hun ikke kan det. Og da er det jeg må til med list og lempe, ispedd litt egenopplevde historier for å fortelle at dette har jeg vært igjennom også. Fordi vi klarer dersom vi vil. Og det er ikke alltid nødvendig å levere 100%. Det holder av og til med 90%. Jeg har hørt at dette er et typisk jente-fenomen. Det kan jeg ikke bekrefte, men at det stemmer for meg vet jeg. Og jeg har jobbet, og jobber, med å prøve og overbevise meg selv at det går an å ha et rotete hus selv om jeg får besøk. At jeg ikke nødvendigvis er den som alltid må kunne gi et fullgodt svar med en eneste gang til sjefen. Jeg kan faktisk si at jeg må sjekke opp. Jeg må ta det med de som faktisk kjenner - og har ansvar for saken. Men det er ikke alltid lett.Så da får vi trene på å våge det ukjente. Både jeg og Turi. For vi har mye å lære. Men vi er på vei. Begge to.
2 kommentarer:
Slike følelser kan en sitte med noen og hver av oss. Tror jeg må trene litt jeg og. Det du nevner med å ha et rotete hus og få besøk, det treffer meg. Det første jeg tenker på ved uventet besøk er hvordan huset er. Er også ukjente ting jeg gruer for, men som viser seg ikke var verd uroen. Det er vel menneskelig å heller ville ha det kjente og trygge. Fra Margit.
Jeg tror faktisk det er et veldig jente syndrom. Flink pike syndromet finnes nok i utrolig mange av oss, enten vi innrømmer det eller ei.
Legg inn en kommentar