mandag 30. november 2009

27. november - på tur med 10 barn - og en baby

Og babyen var det minste problemet, bare så det er sagt! Klassetur med 2/3 av 2. klassen til Turi. Heldige vi som har Anne Mari og Tidemann. For de har hytte. Og husrom. Og masser av energi! Og det å invitere hele 2. klassen med på tur var overhodet ikke noe problem. Riktignok er de ikke så mange - og riktignok begynner vi å bli godt kjent. Men likevel!

Så vi pakket sammen. Lagde handleliste. Fordelte på biler. Og dro avgårde. 4 timer i bil. 5 voksne damer (eller jenter som vi vil bli kalt), 10 2. klassinger og 1 baby. Ida måtte selvfølgelig bli med. Og var som sagt det minste av omtrent ingen problem. Hun sover. Spiser. Smiler. Og sutrer. Men bare når bleien er full av bæsj. Snakket jeg for en stund siden om hormoner? Som danser i kroppen?


fredag 27. november 2009

Collage til 'det å tørre og hive seg utpå'

Av og til klarer jeg bare ikke å gå og legge meg. Sånn som nå i kveld. Jeg blir sittende og sittende - må bare forsøke noe nytt før jeg HELT sikkert skal gå...

Uansett - i kveld var det collagen til shot'en med sangopptredenen som jeg bare MÅTTE ha ferdig. Men nå er det natta!

torsdag 26. november 2009

26. november - om det å tørre og hive seg utpå

Vi har alle våre ting her i livet. Ting som vi helst ikke vil gjøre. Absolutt ikke vil gjøre. Ting som gjør at sommerfuglene kribler i magen, man ønsker seg langt, langt bort. Helst en dyp hule å gjemme seg i. Ting som man av en eller annen årsak bare føler ikke vil gå - det er rett og slett ikke meg. Selv om de omkring en tilsynelatende tror at dette er da ingen oppgave for deg. Dette må da du med din bakgrunn og erfaring takle så lett som ingen ting. Min greie er taler. Takk for maten-taler. 17. mai taler. Herrenes tale. Velkomst-tale. Skjerp-dere-taler. Uansett taler. Jeg kjenner jeg fryser på armene og svetter på ryggen. Og jeg utsetter det. Utsetter å skrive talen til det absolutt ikke er noe som helst som kan komme i veien for at arrangementet krever sitt. Krever talen. Nå gruer jeg meg for jule-talen offshore. Hadde jeg bare kunne delegert den, så hadde jeg gladelig gjort det...

Marita synger som en engel. Har alltid gjort det, sier de som kjenner henne. Og er sinnsykt kreativ og livlig. Og tilsynelatende selvsikker. Men ikke når det gjelder sang. Det vil si - ikke foran masse mennesker. Jeg skjønner det ikke - men trenger ikke tenke lenger enn til min egen fobi for taler så skjønner jeg det likevel. Det henger ikke nødvendigvis sammen med at man ikke kan.

Men i kveld kunne Marita. Hun sang som en engel. På et kjøpesenter! Full belysning. Dårlig akustikk. Men med Heine ved sin side. Og heia-gjeng på 1. benk. Jeg får frysninger fortsatt bare jeg tenker på hvor vakkert det var. Og jeg får frysninger når jeg tenker på jule-talen som jeg må holde. Selv om jeg vet at det går an. Det går an å hive seg utpå. Og jeg vet at i de aller fleste tilfellene går det bra.


onsdag 25. november 2009

25. november - pingvin-klubben

Sånn ser man ut etter at man har bestått svømmme-opplæringen og blitt utnevnt til Pingvin. Lykkelig. Våt. Og litt lei fordi det kom mye vann inn i nesa da snuing fra rygg til mage tilbake til rygg skulle gjennomføres. Svømmetrening er forresten å overdrive. Så langt - etter 3 kurs - svømmer de ikke, men de er blitt godt tilvent vann. Veldig godt tilvent vann. Faktisk så godt at ungene svømmer under vann langt bedre enn de gjør på overflaten. Men det er intensjonen. Sier de som har greie på svømme-opplæring. Selve svømmingen er bare et ledd i en lang rekke med saker som må på plass for å bli sikker i vannet. Og det er skikkelig gøy å se at det stemmer. Turi var noe vannredd da hun startet halvannet år siden. Det er hun ikke i dag. Ikke i nærheten engang. Selv om hun ikke kan svømme enda. Iallefall ikke slik jeg definerer svømming.

Og by the way, bildet er tatt med mitt nye objektiv; Canon EF 50 mm 1,4 USM. Om jeg liker den? Gjett en gang...


tirsdag 24. november 2009

24. november - én måned igjen til jul

Og adskillig flere til påske. Men dét nyttet det ikke å si til Tord i dag - han skulle male påskeegg. Og da ble det påskeegg. Riktignok i plast - mammaen orker ikke å blåse innholdet ut av eggene mer enn en gang i året!



Juledråper + en blå en

Det er nesten så jeg ikke våger å legge ut makro-bilde av dråper - det finnes jo en del helt rå fotografer som kan dette til fingerspissene. Men jeg er så utrolig inspirert av denne formen for makro, og jammen meg får det fantasien i sving hos meg også. Hvilke fluider skal jeg bruke? Hvordan legge farge på væsken? Bakgrunn? Lyssetting? Og ikke minst - hvordan i aller videste verden skal jeg kunne klare å slippe dråpen ned akkurat der hvor jeg har satt fokuset manuelt???? Jeg ser at min egen Reodor Felgen må på banen med et eller annet hjemmesnektret apparat som kan holde sprøyten på et fast punkt slik at jeg ikke stadig vekk mister fokus :-)

Uansett - her er et lite knippe av mer eller aller helst mindre vellykkede bilder. Hadde iallefall en fortreffelig stund der jeg mikset farger som andre mikser drinker!



mandag 23. november 2009

23. november - til å spise opp

Yes! Det er vesle Selma. Snart to år gammel. Hun er en skikkelig liten go'bit. Og solstråle. Med et temperament som seg hør og bør for en dame av disse tider. Og da spesielt når man er omringet av masse gutter. Som i dag - i boblekaret sammen med Tord, storebror Birk og nabogutt Vetle. Hun var skikkelig i sitt ess - kjeften gikk i ett. Og mamma Marita satt bare å ventet på brølet. Fra en eller annen av guttene som Selma hadde fått tak i. Og da i de edlere deler, naturligvis. Hun har skjønte det allerede - det nytter ikke å bli pillet på nesen. Denne damen bør gutta se opp for!

Sannsynligvis foreldrene også.... :-)


søndag 22. november 2009

22. november - den første håndball-cup

Å, hvor spennende de siste ukene har vært. Deltagelse i den aller, aller første håndball-cup'en. Sammen med hele laget. 9 jenter som startet håndballtrening i høst. Og har lært sentrale begreper som samarbeid og sentre. Knall-skudd og forsvar. Bare moro. Ingen grining. Noe det alltid blir. Og min lille stjerne er blant dem som bidrar mye til dét. Men hun vil så gjerne. Og skjønner ikke at man faktisk må lære seg å krabbe før man kan springe. Tårene kommer når ikke ballen går dit den var tenkt. Eller at andre stopper den. Eller at noen slo borti foten. Eller tenkte på å komme borti armen. Så vi har måttet inngå avtale om at nå er faktisk Anita sjef på laget, og ingen klaging til mamma eller pappa er lov. Og for å kunne ha et lag så er man avhengig av at alle er tilstede. Og ikke løper bort i en krok når ting ikke går som forventet.

Men i dag gikk det som forventet. Eller egentlig langt over forventet. For det ble ikke grining en eneste gang på min lille prinsesse. Dessverre fikk hun ikke tatt noen av 'knall-skuddene' sine, men gjorde en hederlig innsats spesielt i fotballmålet. For ja, de måtte spille fotball også. Og selv om Turi iallefall ikke skulle spille fotball endte hun opp med deltagelse her også. Og jammen var det artig.

Men den som hadde det mest artig var sannsynligvis mammaene som satt på tribunen og heiet. Så masse at dommeren tilslutt begynte å kikke oppover mot oss. Det var da jeg dukket bak kameraet. Igjen. Og igjen.

lørdag 21. november 2009

21. november - Fager kveldssol smiler

Like fagert som min lille hulder. En kjedelig lørdag uten noen kompiser eller venninner som er hjemme. Og eneste utflukt er handletur med mamma! Kjedelig! Lurer på hvor hennes handle-gen er? Sannsynligvis har hun arvet farens - både han og Tord er forsvunnet hver gang jeg snakker om b*u*t*i*k*k. Og nå har jammen med frøkna begynt også!

Men livet alene var tydeligvis en verre sjebne en handling i dag, og med viten om at lørdagssnopet skulle handles inn også, ble hun med. Og smilte stort da hun så at mamma'en stakk kameraet i vesken...

Og siden vi kom midt i solnedgangen måtte vi selvsagt ta en bråstopp. Vet ikke helt hvem som var mest fornøyd, jeg...


20.november - Brødrene Løvehjerte

Da klarte jeg å komme meg avgårde på teater med Turi. Brødrene Løvehjerte. På Den Nasjonale Scene i Bergen.

Jeg vil så veldig gjerne, men slike ting detter stadig bort fra hodet. Teaterstykket har høstet veldig god kritikk, og alle jeg kjenner som har vært der har vært fra seg av beundring. Så jeg ville gå. Men hadde det ikke vært for Anne Mari som skaffet billetter så hadde jeg sannsynligvis bare snakket om det fortsatt...

Uansett - i dag var vi avgårde. Tord fikk ikke være med. Når musene i Askepott skremmer livet av han har han absolutt ingen ting på teaterstykket om Brødrene Løvehjerte å gjøre, iallefall. Han ble sønderknust, og mammaen endte opp med å bestille billetter på Putti Plutti Pot om halvannen uke. For at han skulle få se teater også. Så får vi se om han overlever redselen for julenissen...

Turi trivdes iallefall veldig godt på teater. Og enda mer fordi klassekompisen Tidemann var med. Og Richard fra 1. klasse. Da hadde hun noen allierte. Hun lo og sang, gråt og måtte sitte på fanget. Og levde seg aldeles inn i historien. Selv om vi har både lest boken og sett filmen flere ganger var det ulidelig spennende. Og da stykket var slutt nektet hun å gå. De har jo kommet til Nangilima - vi må jo se hva som skjer der!


torsdag 19. november 2009

19. november - pappa har stelt hjemme

Og stort sett så har det gått greit. Ungene har fått mat. Rene klær. Turi har gjort leksene, og Tord har hatt regntøy i barnehagen. Men selv om mamma er på jobb og pappa plutselig får alt ansvar avtar ikke forpliktelser som hviler på han. Men antall tilgjenglige timer på jobb blir redusert. Med den konsekvens at han må jobbe mer hjemmefra. I telefonen. Og som mannfolk flest klarer han én ting om gangen. Så når han snakker i telefonen så snakker han i telefonen. Verken mer eller mindre. Og da hender det at ting går litt treigt. Heldigvis tar Turi ansvar - hun har funnet ut at kommunikasjon via lapper fungerer!


Liker spesielt det med matserveringen... :-)

Men det verste er kanskje at han ikke tar i hårbørsten. Iallefall ikke frivillig. Og når Turi heller ikke lar han slippe inntil så blir resultatet slik


Og det er etter at naboen som er frisør for et par dager siden var på besøk...

onsdag 18. november 2009

Det snør!

Ikke her ute. Og ikke hjemme. Iallefall ikke enda. Men i 2007 hadde vi hatt vinterens første snø på denne tiden. Stor glede!!

Men en enda større glede venter meg i morgen. Eller - tre større gleder. En tynn, men vilter 5-åring. En stolt 7-åring som har mistet sin 6. tann. Og en sliten, men lykkelig pappa. Kan man forlange noe bedre her i livet?!?


tirsdag 17. november 2009

Fotoalbum

Jeg har fått en del spørsmål om hva det er jeg lager med bildene mine, hvordan jeg lager dem, om jeg lager fotobok etc. Så da tar jeg like gjerne en kort gjennomgang med hva jeg har tenkt å gjøre med noen av mine tusenvis av bilder. For som jeg har sagt tidligere - jeg har enorme mengder med bilder etter hvert. Bilder som jeg må gjøre noe mer med enn å legge dem på harddisken og kun ta ut på skjermvisning sånn en gang i blant. Jeg synes det er fantastisk å bla i en bok - har du forsøkt å lese en bruksanvisning på skjerm? Helt pyton!

Og sånn synes jeg det er med bilder også. Jeg elsker å kikke gjennom diverse blogger, lese om hva folk er opptatt av, kikke på fantastiske bilder. Men for mine egne minner - jeg må ha noe håndfast. Iallefall sluttproduktet. Og jeg kan liksom ikke se for meg min 90 års gamle mormor lese om oldebarna på en laptop...

Så - jeg lager altså album-sider. Som jeg etterhvert skal overføre til FotoKnudsen sin fotoalbum. Eller Eurofoto. Eller de som jeg finner ut er best - og gunstigst på tidspunktet for utprint.

Det finnes mange typer fotobøker å få tak i. Jeg har begynt med de kvadratiske. 30 x 30 cm. Litt stor, kanskje, men da får man faktisk frem detaljer. Og man kan skrive mye uten at teksten blir liten og vanskelig å se.

Hver album-side jeg lager blir en side i denne fotoboken. Så hver side er altså en jpg-fil. Jeg må derfor ha en fotobok der jeg kan overføre kun et bilde til hver side i boken. Og dette bildet er altså den album-siden som jeg har laget.

Album-sidene lager jeg i Photoshop. Photoshop er et aldeles fantastisk program. Både til bildebehandling, men også til scrapping. Som er altså det jeg gjør når jeg lager album-sidene. Digital scrapping er den ryddigere utgaven av papir-scrapping. Og laaaaangt billigere. Jeg kan kjøpe bakgrunner, rammer, alphaer, pynt - stæsj, som vi i digiscrapping-miljøet sier. Og disse digitale filene blir laget av jenter over hele verden. Og selges for en relativ billig penge. Og er man kreativ så kan man lage allverdens med flott kunst. Eller album. Og bruke filene om igjen. Og om igjen.

Enkelt og greit.

Jeg har to prosjekter på gang nå. Et album fra 2007. Og et album fra 2009. Noe jeg er blitt mer og mer bevisst på er at bildene må ledsages av tekst. En fortelling. Eller et dikt. Eller noen få ord om hva bildene handler om. Hvilke minner det er jeg forsøker å formidle. Og i 2009 har jeg hatt et stort prosjekt som jeg har kalt 'photo-almost-each-day'. Jeg har altså tatt et bilde nesten hver dag, og skrevet litt omkring dette. Ikke alltid helt i relasjon med bildet, men sånn noen lunde. Og alt dette har jeg publisert på bloggen min. Det er en dagbok, med andre ord. En dagbok om hva jeg tenker, føler, opplever i året 2009. Et prosjekt jeg ikke trodde jeg kom til å klare, men som jeg nå ser enden på. Hver dag i hele år, med unntak av når jeg er offshore, har jeg tatt et bilde, og skrevet en liten historie rundt dette.

Alle bildene, samt teksten, lager jeg egne album-sider av. Disse er veldig enkle. Det var et bevisst valg jeg gjorde tidlig. Her er et eksempel fra 11. januar i år - historien tilhørende bildet finner du her. Og album-siden (eller layout'en - LO'en) fra denne dagen ble slik:


På den måten får jeg brukt mange av bildene mine.

Men av og til tar jeg mange, mange flere bilder som jeg ønsker å ha i fotoboken. Og da lager jeg andre LO'er. Og da kan kreativitieten slippes litt løs. Fra lavvo-turen har jeg også laget denne siden:

Dermed får jeg formidlet en historie, medfølgende bilder. Og har fått en album som ivaretar alle minnene mine fra 2009. Til glede - eller frustrasjon. Det gjenstår å se! Men så langt så elsker ungene de fotobøkene jeg allerede har laget. Og det gjør jeg visst selv også... :-)

Julesnop

Nå nærmer det seg hjemreise!! Har fullstendig abstinens da jeg ikke har fått tatt bilder på snart 14 dager. Neste gang jeg skal ut tar jeg med kameraet! ...men da er det jul også, så begrunnelsen er vel god nok...?

I mangel av nye bilder jobber jeg videre med 2007. Det er ikke så altfor mange igjen, så jeg ser lys i tunnellen. 2008 derimot! Men, livet er langt og masse, masse timer er til rådighet fremover. Tror jeg...

Her er fra en tidlig morgen i desember 2007 - ungene hadde nettopp åpnet julekalenderen. Om jeg hadde snop i kalenderen kun på lørdagene? Gjett to ganger! Det er ikke noe rart at ungene er glad i meg :-)


søndag 15. november 2009

KIVA - hjelp til selvhjelp

Dette her er ikke noe innlegg med bilde fra mitt sorgløse liv. For når jeg stikker fingeren i jorden så må jeg innrømme dét. Hva slags sorger og bekymringer har jeg? At det er 5 dager til jeg skal hjem til mine små? At jeg ikke får være hjemme i julen, men må tilbringe dagene ute i havet? Med tilbud om 5 typer julemiddager - riktignok uten alkohol... Tja, dét kan selvfølgelig bli litt kjedelig!

Nei, jeg har det iallefall godt. Svært godt. Og det slo meg i går da jeg helt tilfeldig dumpet borti NRK1-programmet KIVA - Mikroøkonomi. Jeg ble sittende helt fasinert. Ved å bidra med lån til mennesker i den 3. verden kan jeg faktisk være med på å gjøre en forskjell for noen. Ja, men de trenger så mye - jeg har ikke råd til dét! Det var nettopp én av de geniale tingene med dette konseptet - du låner ut $25 til de du vil. Profilene ligger der, og du kan velge om du vil gi lån til en enslig mamma i Indonesia slik at hun kan få startet opp lokal frukt&grønt-bod, eller familiens overhodet som hadde fått ansvaret for begge brødrenes familier da disse døde av Aids. Han ville utvide møbelproduksjonen sin. Hvor mye ber de om? Den enslige mammaen trengte $300. Pappaen $1250. Og de betaler tilbake. Kriteriene for å få lån er strenge. Og de skjønner konseptet. Derfor betaler de tilbake for å opprettholde muligheten til senere lån. Eller for at naboen skal få investert i noe slik at de slipper å samle søppel. Eller jobbe i steinbruddet.

Ja, men det er så mye arbeid med å betale. Finne en bank. Banknummer. Adresse. Nei, alt går via internet. Det er prinsippet her. Paypal er ikke helt utbredt i Norge, men jeg har vært tilknyttet systemet i et par år allerede. Helt, kompletely safe. Du oppretter en konto som er knyttet til banken din. Dermed er det bare Paypal som er eksponert mot kontonummeret ditt. Og alt du trenger å gjøre er å trykke på Paypal-knappen, skrive inn kodeordet, og godkjenne beløpet. Helt enkelt. Av og til altfor enkelt...

Når pengene er tilbakebetalt kan du velge å få dem igjen. Men de fleste gjør en 'reinvestering'. For å hjelpe andre. Som en sa - dette fikk han til å føle seg som Rockefeller. Eller Bill Gates. Man har en investeringsportefølje. Du blir ikke rik. Men du kan bidra til å gi andre et enklere liv. Et mer rettferdig liv.


lørdag 14. november 2009

Det skjeve tårnet på kjøkkenet

Et av de beste minnene fra denne tiden - Tord på hodet inn i kjøkkenskapene. Hva kan dras ut? Hva kan bites i stykker? Hva kan rotes mest mulig med? Den gangen han ble klar over hermetikk-skapet var lykken gjort. Boksene kunne jo brukes til noe!


onsdag 11. november 2009

Støvel-dansen

Denne dagen husker jeg som om det var i går. Nytt kamera. Speilrefleks. O du hendelse! Nå skulle det tas bilde! Og Tord med nye støvler. Noe som var enda større, kanskje. En lat morgen. Fortsatt i pysj. Og han i fullt firsprang ut for å prøve støvlene. Jeg etter - ikke så mye for å hindre han i å stikke av. Han sprang jo ikke så fort. Hadde relativt nettopp begynt å springe. Selv om han var 3 år. Men motivene! Sægge-bleie. Støvler. Brun. Og skitten!


mandag 9. november 2009

hos legen

Hos fastlegen 21. oktober. Den dagen svineinfluensaen kom på besøk til Tord.
Vi skulle ta vaksinen - men kom en halvtime for sent i forhold til feberen.
Den var blitt 40°C pa 2 timer. Og da var det et faktum, nå var Tord blitt syk.
2 uker tok det før han ble frisk. 2 uker med minimalt med drikke og mat.
Det gikk bra, men ikke en opplevelse mamma ønsker igjen!


fredag 6. november 2009

5. november - jenten i sivet

Så utrolig godt det er å ha bilder. Minner. Fra to dager tilbake i tid. Til da jeg hentet ungene i barnehagen og SFO. Hadde med meg kameraet. Håp om å ta bilder. Av alt og ingenting. Kanskje ville Tord smile til meg. Ikke alltid like lett. Men kanskje. Turi har fått smaken på fotografering så hun ville nok stille opp. Men det var kaldt. Og vi var alle sultne. Småfrosne. Slitne. Og litt triste. De visste hvorfor jeg ville ta bilder. 'Du skal jo på jobb, mamma'...

Men er det ikke nettopp det fotografier handler om. Å ta med seg minner. Selv om det bare er for noen få uker. Få de litt nærmere en. Ta de frem og få knuge om dem. Gode minner. Og litt dårligere minner. Men like fullt minner som er med på å forme en. Og gjøre en til den man er. Eller er på vei til å bli.

Og derfor er det faktisk godt å sitte slik for en selv. Og ha lov til å savne. Glede seg til en dag i nær fremtid. Og se på minnene.

torsdag 5. november 2009

Mye å lære

Siden jeg nå sitter langt uti havet har jeg ikke tilgang til kameraet mitt. Og må dermed finne frem til gamle bilder. Hva er da bedre enn å forsøke litt redigering?

SOOC:


Har ikke peilingen hva jeg gjorde her:


Litt mer farge, kanskje?


Eller svart og hvitt?


Tror kanskje jeg likte det litt drømmende preget:


Ellers fikk jeg denne mailen fra min søster i dag - og jeg kan ikke si annet enn 'I totally agree'!! Tihi!

Whatever you give a woman, she will make greater.
If you give her sperm, she'll give you a baby.
If you give her a house, she'll give you a home.
If you give her groceries, she'll give you a meal.
If you give her a smile, she'll give you her heart.
She multiplies and enlarges what is given to her.
So, if you give her any crap, be ready to receive a ton of shit...