torsdag 26. november 2009

26. november - om det å tørre og hive seg utpå

Vi har alle våre ting her i livet. Ting som vi helst ikke vil gjøre. Absolutt ikke vil gjøre. Ting som gjør at sommerfuglene kribler i magen, man ønsker seg langt, langt bort. Helst en dyp hule å gjemme seg i. Ting som man av en eller annen årsak bare føler ikke vil gå - det er rett og slett ikke meg. Selv om de omkring en tilsynelatende tror at dette er da ingen oppgave for deg. Dette må da du med din bakgrunn og erfaring takle så lett som ingen ting. Min greie er taler. Takk for maten-taler. 17. mai taler. Herrenes tale. Velkomst-tale. Skjerp-dere-taler. Uansett taler. Jeg kjenner jeg fryser på armene og svetter på ryggen. Og jeg utsetter det. Utsetter å skrive talen til det absolutt ikke er noe som helst som kan komme i veien for at arrangementet krever sitt. Krever talen. Nå gruer jeg meg for jule-talen offshore. Hadde jeg bare kunne delegert den, så hadde jeg gladelig gjort det...

Marita synger som en engel. Har alltid gjort det, sier de som kjenner henne. Og er sinnsykt kreativ og livlig. Og tilsynelatende selvsikker. Men ikke når det gjelder sang. Det vil si - ikke foran masse mennesker. Jeg skjønner det ikke - men trenger ikke tenke lenger enn til min egen fobi for taler så skjønner jeg det likevel. Det henger ikke nødvendigvis sammen med at man ikke kan.

Men i kveld kunne Marita. Hun sang som en engel. På et kjøpesenter! Full belysning. Dårlig akustikk. Men med Heine ved sin side. Og heia-gjeng på 1. benk. Jeg får frysninger fortsatt bare jeg tenker på hvor vakkert det var. Og jeg får frysninger når jeg tenker på jule-talen som jeg må holde. Selv om jeg vet at det går an. Det går an å hive seg utpå. Og jeg vet at i de aller fleste tilfellene går det bra.


1 kommentar:

Turid sa...

Det går bra, det vet du, og tenk på den gode festen etterpå :-).