Om familien, fotografering og livet generelt. Uten de helt store temaene. Bare litt sånn sett gjennom mine øyner.
Så det ble en vellykket fest. Muffins med amerikansk icing. Rosa. Blå. Og gul. Og det verste - jeg glemte å ta bilde av skaperverket! Men de vakte oppsikt! Og ungene hev seg på fatene. Men som tidligere nevnt - de var full i magen av frukt så det var nok øynene som trigget lysten fremfor magen. Dansekonkurranse. Der JEG bestemte hvem som gikk ut - og ingen nektet på avgjørelsen. Eller ble sur. Jeg hadde forventet en skikkelig diskusjon, men de vet tydeligvis reglene. Bom-gjemsel. Heldigvis var været bra så de trakk ut i gaten. Og godtepose full med e-stoffer. Den ble ikke utdelt før de første foreldrene viste seg. Jeg har lært litt av tidligere bursdager...
Noen liker hagearbeid. Det gjør ikke jeg. Iallefall har jeg pr dags dato ikke funnet ut hva det er som er så fasinerende med å stå krumbøyd over blomsterbed, helleganger, roser og stikkelsbærbusker. Og flytte planter frem og tilbake. Og frem igjen. Men jeg innrømmer gladelig at en flott hage gir meg fred i sjelen. Det gir en utrolig glede å gå og kikke på flotte og velstelte planter. Prydbusker uten et eneste dødt blad. Ikke en eneste brunsnegle i mils omkrets. Og alt tilpasset årstidene slik at det stort sett alltid er noe som blomsterer. Eller er grønt.
Etter at Bimota'en kom i hus har mine to gutter fått enda flere aktiviteter som binder dem sammen. Og som så langt ekskluderer oss jentene. Disse to er nemlig like gærne etter sykkelen begge to. Og toppen av avslapping er å ta seg en kjøretur, bare de to. Det gikk nemlig ikke mer enn et par dager før Lars-Erik innså at han kom ikke til å ha sykkelen alene. Skikkelig hjelm og kjøredress var minstekravene som Tord stilte - fortsatt mangler han hansker og støvler... Men når en ser gleden i ansiktene deres når de setter seg på sykkelen. Den uforstilte tilfredsheten som Tord har når han blir løftet foran faren opp på sykkelen. Han plasserer armene under haken, oppå tanken, legger hodet ned, og begynner å dagdrømme. Her ligger han i le av vinden, får fartsfølelsen. Eller frihetsfølelsen. Eller hva han nå får. Og faren får selskap. De går inn i en tosomhet som bare de to skjønner. Akkurat den samme som når de står og skuffer stein. Eller rydder på verkstedet. Eller sitter i armkroken til hverandre foran TV'en. 
så går det meste. Selv for de som ikke har selvinnsikt nok til å skjønne at alle starter på bar bakke når noe nytt skal læres. Som Turi, for eksempel. Hun har fått den egenskapen at alt som hun lærer det føler hun at hun egentlig bør kunne. Før hun har lært det... Men jeg er ikke overrasket - den egenskapen har hun arvet etter meg. Alt nytt er vanskelig og umulig. Og da er vi ikke innstilt i det hele tatt på å prøve. Hvorfor det når vi aldri får det til likevel? Så når vi har prøvd det er det kun vanskelig. Da har vi jo forsøkt og funnet ut at det faktisk ikke er umulig. Men fortsatt vanskelig. Inntil vi helst blir pushet til å fortsette - da er det plutselig ikke vanskelig engang. Dette var jo lett! Bunner det på dårlig selvtillit? Redsel for å mislykkes? Giddalaushet? Aner ikke. Men det jeg vet er at det går an å forandre. Å få en annen innstilling. Innse at ikke alt må kunnes etter første forsøk. At vi også kan mislykkes, men at det ved øvelse faktisk går an å mestre.
Vi har julenisse. Tannfe. Og påskehare. Jeg påtar meg skylden for julenissen. Men tannfe og påskehare har jeg ingen ting med. Det må være et fenomen fra Bergen. Eller Os. Mine foreldre puttet penger på vannglasset med en nyfelt tann, det var jeg helt innforstått med. Og påskeegget har jeg alltid fylt med snop selv. 
Dette er min nydelige niese Gyri. Hun blir 3 år i juli. Og er aldeles ikke tapt bak en vogn. Iallefall ikke blant de eldre søskenbarna og storebror! Hun har imidlertid en aldeles for svak stemme - jeg gikk flere ganger glipp av hva hun ville, og endte hver gang med et såret barnehjerte. Men med hjelp av mamma Vibekes tolkning så fikk vi ting på plass. Men når det var et eller annet hun aldeles ikke ville - eller ville - så manglet det ikke på dB...
Lillesøster Vibeke har også fått unger. Noe som da for henne også medfører at livet får en annen dimensjon. Som skigåing, for eksempel. Hun likte aldri noe særlig å gå på langrenn. Iallefall ikke før hun traff Geir. Og han var langrennsfreak. Er langrennsfreak. Så han kjøpte sånne løpepinner til henne. En jul for lenge siden. Nå får Vibeke nemlig ikke brukt skiene sine heller. Bortsett fra når hun da tar de med på slalomdag på Kvitfjell. Sammen med minstejenta Tuva på halvannen måned.
Jeg har tilbrakt alle vinterferier, høstferier, sommerferier og påskeferier på hytta så langt tilbake jeg kan huske. Og det er lite som er forandret der oppe. Riktignok fikk vi innlagt strøm da nybygget kom. I 1979. Da var momo og pa lei av å ha med seg en storfamilie på totalt 10 stykker hver eneste ferie. På to soverom. Men det fungerte. Iallefall slik jeg husker det. De voksne har nok en noe mer selektiv hukommelse. Slik jeg sannsynligvis får det i forhold til de siste årenes ferie. Det er slutt med laaaange kvelder med masse vin. Sene morgener og god frokost. Og ikke minst - lange skiturer innover vidda med appelsin og solkrem i sekken. I år fikk jeg gått 1,5 km på langrenn. Og ryddet adskillig med leker. Men vi har det flott. Fantastisk flott. Og har fått helt andre minner enn de jeg har hatt tidligere. Men lekene våre på hytta er de sammen som for 30 år siden. Jeez, jeg begynner å bli gammel...
Kaisa het hun, og søt var hun da hun ble født. Kaisa er vofsen til fetter Rune og hans samboer Marianne. De bor i Ringebu. Vi har derfor ikke sett Kaisa siden januar. Turis første ord da vi kom til momo i dag var; Eg går opp til Kaisa, eg. Og borte var hun. Tord fulgte selvfølgelig etter. Og deretter var de tre uadskillelige. Kaisa hadde vokst de siste 3 månedene, og var aldeles ikke noen liten valp lenger. Men leken var hun. Og bjeffet gjorde hun. Noe som gjorde at Tord iallefall fikk litt respekt for hunden. Turi har medfødt skepsis for alt som går på 4 ben - Tord har ikke hørt om det. Det merker vi på våre to katter også. Tord har ikke helt skjønt at klørne er skarpe og tennene kan bite hardt. Og så lenge dyrene reagerer med at de lar han drive på, så forblir respekten fraværenden. Så jeg er fremdeles litt skeptisk når fremmende dyr kommer innenfor rekkevidde av Tords hender. Turi derimot, gjør alt hun kan for å lette ethverts dyr hverdag. Og blir derfor elsket for det!
Lars-Erik har vært og kjøpt flatskjerm. Vi - dvs jeg - har utsatt flatskjerm-kjøpet i flere år. Av en eller annen grunn så har jeg definert flatskjerm som unødvendig. Men nå måtte jeg gi tapt. Etter at vi fikk bonusen i år kjøpte jo jeg ny linse til kameraet - og da er det litt vanskelig å nekte kjøpet av noe som er like nyttig...
Vil Vite-senteret. Det må være drømmen for små og store nyskjerrig-per’er. Lurere. De som vil vite hvordan såpeboblene kan forhindres å sprekke. Eller hvordan vi kan dra oss selv opp via trinsesystem. Eller hvordan olje dannes og hvordan vi kan bore etter olje.
Pappa sin bursdag! Det er nesten like stort som selv å ha bursdag. Tidlig opp for å finne frem gavene. Lang diskusjon med mamma om at det ikke er vits å servere pappa kaffe på sengen - han liker jo ikke kaffe! Og deretter inn med 'Happy Birthday to you’og en gave fra hver.
