Jeg har tannlegeskrekk. Det vil si, jeg hadde tannlegeskrekk. Faktisk så mye at det gikk MANGE år fra jeg var ferdig med skoletannlegen til jeg gikk og fikk sjekket tennene igjen. Skoletann-legerinnen som jeg hadde på barne- og ungdomsskolen var min - og resten av skolen - sin store skrekk. Jeg husker at fra den dagen innkallingen kom i posten og frem til jeg kom ut av tannlegekontoret gikk jeg rundt med vondt i magen. Og omtrent tellet minutter til jeg var ferdig. Og jeg husker den følelsen jeg hadde hver gang jeg satt på venterommet og ventet på å komme inn. Jeg lurer på om det noen gang ble gjennomført kundeundersøkelser der? Sikkert ikke. De leverte elendige produkter også. Men så kom Leo inn i bildet. Og Rune på jobben. Disse to kjente hverandre, og siden Runes kone er tannlege ble det til at Leo gikk til henne. Og siden jeg kjenner Leo ble det til at jeg gikk til henne også. Og siden har jeg gått til henne. Hun har spesiell fokus på de med tannlegeskrekk. Jeg hadde vel ikke utpreget skrekk, men kunne jeg finne på en unnskyldning til å slippe og gå, så gjorde jeg det. Men Birte er en sympatisk tannlege. Og hun er flink. Og artig. Og hun fikk meg til å slappe av. Mange ganger. For jeg måtte etterhver ta opp igjen alle hullene fra skoletannlegen. Det var gjort dårlig forarbeid, så hullene hadde fått utviklet seg under amalgamen!
Så nå går jeg årlig til Birte. Og de siste årene har det vært null-hull, bortsett fra i den siste visdomsjekselen min. Men den må jeg trekke. Hm. Lurer på om jeg fortsatt har litt tannlegeskrekk likevel...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar