Men i dag er dagen da slike ting er glemt. I dag skal vi feire. Og ha det koselig. Og sosialt. Sammen med familie. Og venner. Og ungene skal få spise så mye is de vil. Og delta på alle lekene på skoleplassen. Mens mamma springer hesblesende etter og tar i mot premier. På premier. Og trøster når noen har gått på trynet. Eller når det er slutt på premier og de ikke rakk frem før det var ferdig. Eller når brusen kokte over fordi den ble så grådig ristet på forhånd. Eller når isen rant ned fordi solen stekte for varmt og de glemte å spise fordi det var så mye spennende som skjedde.
Det er koselig. Egentlig. Men når kvelden kommer er jeg rimelig øm og sliten over alt. Og mett. Bunaden strammet jammen i år også. Og enda mer utover dagen. Og skoene er fortsatt et halvt nummer for små. Neste år MÅ jeg huske å kjøpe nye bunadsko! Men ungene var blide hele dagen. Nesten. Turi har knapt nok sovet i natt - så selv om hun ikke tente på andre så var tårene ikke langt unna når hun innimellom slo seg. Eller ble litt skuffet. Tord har vært overspent. Og ikke vet jeg riktig hva forventningene har vært. Men vi har måttet forhandle et par tre fire ganger.Litt av min aversjon mot 17. mai går på at dette er familiedagen med stor F. Og når man da ikke har familie i området, men må møte opp på skoleplassen likevel - da merker man det. Alle sitter med besteforeldre. Tanter. Kusiner. Eller konen til broren til firmenningen. Da føler man seg alene. Og spesielt når den andre ikke er med for å ta ansvaret. Slik som i fjor. Da var jeg på jobb. Eller for tre år siden - da var Leo på jobb. Nå har vi heldigvis fått Marita og Heine. Og de har adoptert oss. Så nå feirer vi sammen med dem. Som familie. Og har fått et helt annet forhold til 17. mai. Heldigvis. Om ikke annet så for ungenes skyld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar