mandag 11. mai 2009

Ansvar

Jeg har aldri vært redd for å ta ansvar. Og jeg har aldri egentlig fått slippe unna heller. Min mor startet å studere da jeg gikk siste året på barnehagen - og siden deler av studiene startet før åpningstidene til barnehagen, var det jeg som tidvis hadde ansvar for å få min 3 år yngre søster og meg selv avgårde til barnehagen. Hun ble levert i den ene, og så gikk jeg over i det andre bygget for å levere meg selv.

Så ansvar ble tidlig innlært. Og heldigvis og takk for det. Da førstemann ble født gikk det relativt greit. Selv om jeg innimellom faktisk ikke helt klarte å ta innover meg det faktum at nå var et liv helt og 100 % avhengig av meg selv og min mann.

Så kom Tord til verden for 5 år siden. 5 år, 1 måned og 16 dager siden. Én måned før tiden. Og med store indikasjoner på at noe var galt med gutten. Jeg hadde fått rier i 32. uke, og med en gedigen mage. Den var sprekkeferdig som en ballong som rett og slett var oppblåst for mye.

Det ble da avdekket av et eller annet var galt. Men hva som var galt klarte ikke legene å fastslå. Ikke på dét tidspunktet. Selv om jeg var til ultralyd hver dag i 2 uker. Så et par ganger i uken de neste 2 ukene. Og hele tiden en til to ganger daglig for fosterlydsundersøkelse. For å sjekke at fosteret hadde det bra.

Jeg husker jeg fikk 3D-ultralydsundersøkelse. Dette var i de tidlige dager for dette, og ingen hadde hørt om det før. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skulle dit, men jeg gikk, og fikk bildet av et foster i hendene. Og det bildet husker jeg enda hvordan jeg reagerte på. Jeg gråt. Jeg raste. Jeg strømmet over av ømhet. Av ansvarsfølelse. For det var helt klart at her var det det eller annet som var galt. Og jeg husker at jeg tenkte at 'denne krabaten skal jeg bli glad i, uansett!'.

Men det verste i venteperioden, og i tiden etter fødselen, var ikke å vite. Ikke ha noen sikkerhet, noe svar på hva som var galt. Hvordan blir fremtiden? For oss? For gutten min? Har han livet rett? Klarer jeg å ta meg av et menneske som kanskje kommer til å kreve oss for 100 %? Bottom line: klarer jeg dette ansvaret som er på vei til å bli gitt meg?

Etter 6 måneder fikk Tord diagnosen Noonan Syndrom. Og så langt så har jeg klart å håndtere det ansvaret som ble gitt meg. Og jeg ville ikke byttet han bort mot noen!

--------------------

Dette innlegget er laget ifm bloggen Mandagstema, denne uken med temaet ANSVAR.

18 kommentarer:

Anonym sa...

Vakkert.

Unknown sa...

Nydelig tolkning av mandagstema!

Anonym sa...

Det er greit, Arya - bare lån ordspillet, du:o)

Unknown sa...

Sterkt! ..og vakkert.

Besta sa...

Rørende. Ønsker dere alt godt.

Bling - our elf on the shelf sa...

En sterk og rørende historie Arya. Takk for at du deler den med oss. Stooor klem

Malys krok sa...

Ja du har virkelig vist oss hva ANSVAR er! Så søt han var den lille.. Og så fin måte du forteller på. Tror ikke jeg har vært på bloggen din før, men nå vil jeg gjerne komme igjen så jeg legger deg til blogglista mi. Ha det godt. Hilsen Margit.

Beate sa...

Takk for at du delte dette med oss.

Petunia sa...

Sterkt å lese. Takk for din åpenhet!

Hanne@home sa...

Tårene triller alltid når jeg leser sånne historier, og du beskriver det så inderlig ærlig og vakkert. Kjente faktisk ikke til Noonans syndrom, så det måtte googles - og jeg har lært noe nytt idag også.

Ramme Alvor sa...

Eit sterkt innlegg om ansvar. Kanskje var det ei meining den gongen du lærte ansvar så tideleg..

Det er også godt å lese korleis du skriv om guten din, ein so sterk kjærleik skin gjennom orda...

Takk!

Ingeborg sa...

Et godt og rørende innlegg om ansvar. Det er det med ansvar, at vi må håndtere det ansvaret vi får og finne gode løsninger, det virker som du har klart. En skjønn gutt forresten! Ha ei fin uke.

PiLi sa...

Tack för fina kommentaren..
Du är en STARK och kärleksfull kvinna, som har fått ett STORT uppdrag av ansvar, med sonen din!
Känner igen mkt i det du skriver, själv.. och jag kan bara önska er familj, allt gott i världen och vet bara att finns kärleken med.. orkar man nästa hur mycket som helst!!!
Är glad över att få vara med och dela alla underbara bloggar och liv!
Stor klem..:)

Mona sa...

Det du beskriver er med garanti et meget krævende ansvar. Et ansvar, som sikkert har gjort dig meget stærkede og klogere :)

Anonym sa...

Dette var en nydelig og rørende historie, Arya! Du har et stort ansvar, spesielt for lille Tord, han er en herlig gutt (ut fra bilder jeg har sett på LOene dine). Ha en fin kveld!

Rimkogeren sa...

Jeg kendte intet til Noonan Syndrom og googlede. Jeg må blankt erkendem at det er et stort ansvar, der hviler på dine skuldre. Godt at du er stærk.
Hvordan klarer Tord sig i dag?

Donald sa...

Det er vel nok rørende, at du har taget det ansvar, og der skal også være andre til at hjælpe dig.

ElinSire sa...

Dette var sterkt å lese og vakkert skevet, Arya... Ut fra det jeg leser her på bloggen din, er jeg helt sikker på at du er en fantastisk mor for den skjønne lille gutten din.