27. juni - nytt objektiv

igjen... Helt flaut, egentlig, men nå har jeg jo engang fått dilla på fotografering. Og jeg trøster meg med at jeg aldri har hatt noen hobby som har kostet noe tidligere. Fakta. Bortsett fra scrapping. Men fotografering er jo for å scrappe også. Ikke sant? Så da så. Og jeg bare er så happy nå. Canon EF 100 f/2,8 Macro USM. Portrett. Makro. Alt er like fantastisk. Og med et slikt lystall så klarer jeg meg uten blitz. Iallefall i disse dagene da det er lyst døgnet rundt. SMIL! Jeg kjente bare at det kribler i meg da jeg hentet objektivet. Hadde egentlig bestemt med for en Tamron - masse gode anmeldelser. Men med en gang jeg fikk objektivet i hendene så kjente jeg at denne er ikke meg. Denne vil jeg ikke trives med.

Og det var rett. Etter en liten fotoseanse så skjønte jeg at dette ville være et bomkjøp. Ringte JapanFoto og fikk byttet objektivet. De er vel bare like glad, antar jeg. Og jeg er stor-fornøyd. Så hva mer kan man forlange? Annet enn en hel bråte med bilder...

Her er et forsøk den første kvelden. Sid fra Ice Age / Istid! Forøvrig min favoritt i fantastiske filmer (og for en gangs skyld spesielt god med norsk tale).

26. juni - Jentetur på byen

Jeg har to veldig gode venninner fra lang tid tilbake. Iallefall relativt lang tid. Vi møttes på Njord-prosjektet. Tre jenter blant MANGE mannfolk. Og vi fant tonen. Selv om vi i utgangspunktet var relativ forskjellige. Vi har holdt sammen. Vært på jenteturer til London. På hytteturer der vi har hatt med symaskiner. Utallige vinkvelder. Og vi har masse å prate om.

Etterhvert så har livene våre blitt mer travle. Etter at mannfolk kom inn og forstyrret planene våre. Og spesielt etter at ungene våre kom. Nå er det ikke så mye tid til å treffes lenger. Og iallefall ikke når alle ungene er under 7 år. Men vi forsøker innimellom likevel. Har planer om å ta en utenlandstur igjen. Som i gamle dager. Hvor mange ganger var vi egentlig i London? Helt til vi måtte prioritere litt. Men vi vet at tiden kommer igjen. Tiden for oss selv. Da vi kan gjøre det vi har lyst til uten å føle at det går på bekostning av familien. Av ungene.

I dag klarte vi å treffes. Halv-aften på byen. God mat. Masse vin. Utevin. For det var knallvær. Og 'halve' Bergen var ute for å feire helgen. Og solen. Vi tuslet oss avgårde til Verftet. Og nøt livet sammen med masse folk helt forskjellige fra oss. Vi er litt for streite, tror jeg. Og begynner å bli litt for gamle. Forresten, det var vi skjønt enige om at vi ikke var. Iallefall ikke inni hodene våre.

Og det skal ikke gå så lenge til neste gang vi treffes. For dette trenger vi!

25. juni - Storebror Olve

Tord og Turi har en storebror. Det vil si, de har to storebrødre, men Olve er den som er mest hos oss og som dermed får praktisert storebrorens plikter og rettigheter til dagen.

Olve er 13 år. Altså tenåring. Og man skulle tro at en tenåring syntes det var helt 'sucks' å være sammen med sine småsøsken. Selv om disse forguder han over alt på jorden. Men Olve synes faktisk det er stas å være med. Stas å bli gjort stas på. Og han har en engels tålmodighet med dem. I dag, for eksempel, var vi i Ervikane for å bade. En hel bråte med kvinnfolk og unger fra 7 år og nedover. Og Olve. Og jeg hørte ikke han klaget en eneste gang på noe som helst. Han klarte til og med å få begge ungene uti vannet. Noe som forøvrig er første gang i historien, bortsett fra en liten tur på Hamresanden i fjor sommer. Det forteller litt at de to yngste nesten kan gjøre hva som helst for storebror. Og han for dem.

24. juni - Et lite puff i ræven...

og så hadde lille Heine ramlet rett oppi det store bassenget! Jeg må innrømme at vi alle satt klar da han klatret opp, men ingen gjorde noe forsøk på å få han ned. Jeg antar at vi alle visste hva som da ville skje; han hadde på nytt forsøkt å krabbe opp. Og selvfølgelig satt jeg klar med kameraet i tilfelle han plumpet uti :-) Det hadde jo kunne blitt det blinkskuddet! Tror mamma'en og pappa'en tenkte det samme, for vi satt alle stand-by. Dessverre skjedde ikke akkurat det stupet, men syntes rumpestumpen på knøttet var verdt et bilde likevel.

Badebassenget var himmelriket i dag. Når sommeren endelig bestemmer seg for å komme, så kommer den så til de grader! Det var nesten ubehagelig å sitte utendørs. Men bassenget var likevel for kaldt for oss voksne. Bortsett fra at store-Heine kastet Marita oppi - han syntes vel at hun ble litt heit i toppen. Rart med det - er det regn, så klager vi på dét. Er det sol, men ikke varmt, så klager vi på dét. Og nå er det varmt, og like fullt så klager vi på dét også! Men det er klart - 28°C er ikke hverdagskost for en nordmann. Det kommer vel en dag der vi ønsker oss tilbake - og har glemt hvor fryktelig varmt vi hadde det...

23. juni - Crocks og andre funderinger

I dag er det St. Hans-aften. Og det betyr bål. Grilling. Fest. Men vi orket faktisk ikke i dag. Og jeg hadde misforstått kveldens arrangement. Som skulle være i morgen istedet. Og i stedet for å stresse for å finne på noe å gjøre i kveld, bare fordi man skal gjøre noe på St.Hans-aftenen, så valgte vi å ta det som en vanlig kveld. Tror ikke ungene har skjønt dette med St.Hans-feiring enda, heller...

I stedet ble det litt bading i naboens badebasseng. Og Turi oppdaget at Crocks'ene hennes flyter. Kunne ikke dy meg for å hente frem kameraet, selvfølgelig. Selvfølgelig har vi Crocks. Det har jo gått som en farsott over landet de siste par årene. Det tok vel egentlig av i fjor vår. Alle skulle ha Crocks. Jeg husker første gangen jeg så disse skoene - fy f... så stygge jeg syntes de var. I alle mulige knallfarger. Nå har jeg to par. Leo har et par. Og ungene har et par hver. + Crocks-støvler. Alle kjøpt på nettet i USA. Nå hører jeg at de forbyr skoene forskjellige steder. Statisk elektrisitet. Og fare for å kortslutte utstyr.

Men de er godt å gå med. En periode. Men er usikker på om de fungerer som de eneste skoene. Føttene får liksom breie seg altfor mye ut. Ingen trange forhold for tærne. Ingen høye hæler som terroriserer leggene. Ingen harde såler som lager træler i hælene. Hm, kanskje funker de for bena våre? Kanskje det er derfor ungene elsker dem?

22. juni - Mmmm, maiskolbe!

Det er sommer. Det er sol. Og det er grilltid! Jeg oppdaget for noen år siden hvor godt det er med maiskolbe. Grillet maiskolbe. Kokt maiskolbe. Med masse salt og godt smør på. Den gangen bodde jeg i Porsgrunn. Og der flommet markene over av maiskolber utover høsten. Og vi kjøpte mais! Vi hamstret mais! Jeg lærte til og med å forvelle mais. Men her på vestlandet er dette ikke en vanlig grønnsak som ligger i disken i fersk tilstand. Iallefall ikke over en periode. Så et år da min venninne Sissel og jeg skulle på jentetur til London hamstret jeg fersk mais på et lokalt marked. Masse mais. Med bladgrønt. Jeg vet ikke hvor mye det var, men vi hadde iallefall langt over kvoten, i håndbaggasje.

Selvfølgelig ble vi stoppet. I gjennomlysningen. Dette var før 11. september, så gjennomlysningen var vel så-som-så. Men vi ble stoppet. Og han der engelske tolleren kikket på meg, helt vanntro, og spurte meg, totalt forvirret - 'Is that corn-on-the-colb?' Det var tydeligvis ikke helt vanlig at to jenter i deres beste alder som har vært på shoppingtur til London kommer hjem med håndbaggasjen full av mais...

Det verste var at jeg hadde kjøpt så mye at jeg ikke rakk å spise opp alt før det råtnet. Jeg kom ikke på at jeg kunne forvelle mais...

21. juni - Dagen derpaa

Since today's picture also was sort of OK in monochromatic I used it in the Monochrome Weekly Theme. We had a wonderful time at the beach last Sunday; playing in the sun (yes, we have sun and warm weather even here on the west-coast of Norway :-), fishing and BBQ'ing.



Dagen derpå. Etter en heller heavy fest. De musikalske dvergene forteller jo alt om at dette er dansemusikk. Og det siste vinglasset kl. halv seks, søndags morgen...

Da er det greit ikke å gjøre noe som helst dagen derpå. Bare sove. Slappe av. Se solen som bryter frem gjennom skyene. Og endelig, langt utpå ettermiddagen, pakke sammen for å ta en grill-ettermiddag på stranden. Vi måtte jo få Turi til å ta renna før neste års Ta Sjansen igjen!

20. juni - Ta sjansen, Kaptein Sabeltann!

Da var den store dagen kommet - Ta Sjansen skulle for 8.nde året på rad arrangeres i Lysefjorden. Som vanlig var det Hans og Anette som var i bresjen - takk og lov for initiativtakere og primus motorer! Leo har vært på dugnad et par kvelder - renna, speakers corner og dommertribunen må jo bygges opp! Vi hadde (også som vanlig?) planlagt tregt - jeg håper stadig at en reddende engel skal komme og forbarme seg over akkurat det som jeg har utsatt. Denne gangen båtdekorasjon. Tord hadde som tidligere nevnt bestemt seg for å være selveste kaptein Sabeltann, og båten skulle være den Sorte Dame. Jeg hadde egentlig overbevist han at det var greit å bare stille i kostyme, men så fikk jeg dårlig samvittighet. Ikke helt rettferdig overfor en liten 5-åring som bare har et mål - å få være Kaptein Sabeltann!



Så etter frokost lørdag (sånn ca halv tolv) begynte vi å dekorere båten. Påmelding var kl. 1300, og start kl. 1500. Innimellom der måtte jeg på butikken for å kjøpe 150 pølser med brød - årets sponsor hadde mygget ut i siste liten! - samt vin til kveldens dans... Men stress er noe som familien vår er vant til å takle!

Så da ble det skikkelig sjørøverflagg, malt egenhendig av Turi:



Storebror Olve var Langemann - helt godkjent, selv om ikke alt var slik det egentlig skulle være. Og Turi skulle være Sunniva. Vi har et eller annet sted en Sunniva-kjole, men den fant vi ikke i kaoset...



Kreativiteten er stor blant bygdas innbyggere. Mads og Ola + noen til hadde laget denne skrekkinngytende skapningen. Og det er en båt inni der!



Den gikk tilogmed som et skudd nedover renna:



Og så var det Den Sorte Dames tur. Turi var ikke helt trygg, så hun valgte å stå på land. I år som i fjor...



For de to andre sjørøverne bærer det derimot utfor. Selveste Kaptein Sabeltann har imidlertid fått litt, men bare litt, kalde føtter...



Jeg skjønner han godt, jeg. Det er langt ned til sjøen fra renna. Og farten er stor:



Olve hadde et mål med hele opplegget - han skulle nå bjella så fort som det overhodet var mulig.



Og siden årer ikke er lov å bruke, betyr dette; Kaldt. Salt. Vått.



Mens selveste Kaptein Sabeltann sitter igjen, tørrskodd, om enn en smule fortumlet...



Alt i alt; en flott dag. Selv om det regnet litt innimellom...

19. juni - Sol eller regn?

Det er det store spørsmålet i dag. I morgen er det nemlig 'Ta sjansen' i Lysefjorden, og da er det av stor betydning hvilket vær det er. Det er relativt kjedelig med øsende pøsende regnvær. Pappen på båtene blir liksom så våt. Og malingen renner av. Og kostymene blir våte. Og grillen slukner. Og vi sitter der og skal liksom ha det så artig mens vi egentlig lengter hjem til en varm stue. Men det er et flott arrangement, med masse dugnadstimer bak. Så man må liksom stille opp også. Samt at ungene elsker dette!

Derfor kikker vi voldsomt på skyene i kveld. Yr.no sier strålende solskinn fra kl. 1200, men det er et eller annet som gjør at vi er litt skeptiske likevel.

Og jeg - jeg benyttet selvfølgelig muligheten til å leke meg litt i Lightroom igjen.

Morgendagen kommer med det været det vil, uansett!

18. juni - Kaptein Sabeltann måtte gi opp

til slutt, han også. Etter en hektisk uke der avslutninger for sommerferien står i fokus, alt skal gjøres, solen skinner og kveldene er lange. Ikke rart at selveste kaptein Sabeltann - eller Kabelsatan som onkel kaller han (om det er selve kapteinen eller guttungen vites ikke) er rimelig sliten.

Den lokale varianten av 'Ta Sjansen' står for døren, og i den forbindelse hadde mamma'en et lite håp om at Tord i år kunne av ta til takke med kun utkledning og ikke båt. Jeg har en liten mistanke om at vi slipper opp for tid ift å pynte båt, men kun utkledning må vel være godt nok? Jeg har iallefall aldri sett søtere sjørøver. Iallefall ikke i sovende tilstand. Iallefall, både storesøster og våre to katter priser seg lykkelig over en stakket stund med fred enn så lenge.

17. juni - Peon?

Jeg er ikke sikkert på hvilken blomst dette er, men det foresvever meg at jeg har sett dem i min mormors hage. En hage som jeg forøvrig angrer bittert på at jeg ikke har tatt bilde av før. I år har nemlig mormor, etter eget sigende, ikke gjort noe som helst. Og det antar jeg er riktig. Med prolaps i ryggen et par måneder før en fyller 90 år så er det begrenset hvor mye hagearbeid en orker.

Men jeg fant disse blomstene hos en blomsterforhandler nedi byen. Og jeg bare falt så fullstendig for dem! De minner meg også om ballblom, iallefall var det navnet på den blomsten som min mor og jeg plukket. Men de var gule. Og mye mindre. Men hver gang vi reiste opp på hytten om sommeren, så stoppet vi på et helt spesielt sted. Langs med veikanten, der stod de. Og de gjorde alltid min mor i så godt humør. Og var hun i godt humør så var iallefall jeg i godt humør.

Peon'en (dersom det er det den heter) gjør meg også i godt humør. Og hun damen i blomsterforretningen spurte sånn forsiktig om hun skulle pakke dem inn som en gave. Ja, sa jeg, de er en gave. Men til meg selv. Da smilte damen også. Og var veldig enig med meg at vi av og til fortjener blomster som gave. Selv om vi må kjøpe dem til oss selv...

16. juni - Tarzan i trærne

Tord overrasket meg nylig. Han klarte faktisk å klatre i et tre. Helt uten hjelp kom han opp, et godt stykke over hodet på meg. Selvfølgelig skulle en forvente det av en 5-åring, men min lille 5-åring har ikke hatt den helt store koordineringsevnen hittil. Og har heller ikke vært noe utpreget sterk i muskulaturen. Som man nødvendigvis må være for å kunne dra seg opp i et tre.

Men nå kommer det altså. Treklatring. Sykling på tre-hjulsykkelen uten 'fotfangere'. Sykling i oppoverbakke. Og dissing! I dag demonstrerte han hvordan han får fart på dissene. Når han står på den. Og han fikk rimelig stor fart!

Så det kommer. Akkurat som bøkene sier. Det kommer, men litt sent i forhold til jevnaldrende. Men han har pågangsmot. Nyskjerrighet. Godt humør. Og stå-på-vilje. Da kommer han langt. Om enn noe sent.

15. juni - Maling igjen!

Én ting vet jeg - når jeg er ferdig med dette huset skal jeg ALDRI male mer! Det hjelper ikke om ungene skaffer seg sin første leilighet som bare MÅ pusses opp - jeg kommer til å stille som kokk og barnevakt, nedvasker og innkjøper, men ikke som maler! Jeg har maling så langt opp i strupen som det går an å komme. Bare jeg kjenner malingslukt kjenner jeg at jeg blir i dårlig humør. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor. jeg ga jo tidlig opp det å skulle male alt selv. Iallefall hovedetasjen. Men det har blitt noe likevel. Alle listene i hovedetasjen. Som medførte at selve vinduene måtte males også. Og nå har vi verken små eller få vindu. Så det har blitt en del. Samt at noe er malt i kjelleren. Og det er en hel masse som gjenstår. Nå er det de største vinduene i stuen som står for tur. Jeg har levd hele vinteren med fullt innsyn fordi jeg ikke har orket å begynne malingen. Mellom to onder så valgte jeg innsyn fra naboer. Det har bare lagt en viss dempning på aktivitetene om kveldene - ellers har jeg ikke hatt noe problem med den onden.



Den andre, derimot. Malingen. Den sitter langt inne. Det har nok noe å gjøre med min heller dårlig utviklet tålmodighet, tror jeg. Alt som krever pirk og tålmodighet - det tærer på humør og innsatsvilje. Derfor er jeg en smule overrasket over scrappe- og fotograferingshobbyen min. Ikke de aktivitetene en skulle tro at jeg da valgte. Med min mangel på tålmodighet, mener jeg. Og jeg har ikke noen god grunn eller unnskyldning for det heller. Jeg liker bare ikke slikt arbeid. Det er på linje med å betale regninger. Det er også akkurat like kjedelig...

14. juni - uten balsam

fungerer håret til Turi overhodet ikke! Det er nesten umulig å kamme ut, det floker seg med en eneste gang, og det virker skittent bare etter et par dager. Med en ørliten dråpe balsam oppi, derimot, så er det en helt annen verden. Det får meg til å tenke tilbake til 'gamle dager' da jeg selv var på hennes alder. Hva i alle dager gjorde vi da? Jeg husker at min mor slet med å få flokene ut, og jeg husker også at øl-sjampo gjorde at håret ble noe bedre. Eller kanskje jeg innbilte meg at øl funket?

Turi er hårsår. Noe så innmari hårsår. Og jeg er alltid spent når jeg kommer hjem fra havet på hvordan status er på håret hennes. Jeg har nemlig oppdaget at faren skyr børste og kam - tennene blir nok pusset to ganger om dagen, men håret blir desidert IKKE børstet daglig. Iallefall ikke av han. Så Turi tar dette ansvaret selv. Men når man er hårsår så unngår man underhåret. Dette håret som er festet i nakken. For det gjør vondt når det lugger, ikke sant? Så hvorfor børste det når ingen ser det likevel? Iallefall er det ingen som sier i fra.

Men det var en dag her nå i vinter at disse to hadde fått drevet på nesten 14 dager med arbeidsfordelingen sin. Og floken bak i nakken bare vokste. Og vokste. Og vokste. Til slutt skjønte både far og datter at mamma'en kom til å bli fullstendig gal når hun kom hjem, så noe måtte gjøres. Balsam har de ikke helt skjønt enda, så det var utelukket. Men derimot nabo Ingrid - hun ble løsningen! Ingrid er nemlig frisør. Og både hun og datteren Marita har krøllete og flokete hår. Jeg vet ikke om de er så spesielt hårsåre, men Ingrid har erfaring. Så dermed sendte pappa'en Turi tvers over veien, med hårbørsten i hånden. Og med en bønn om hun kunne hjelpe! Det er i slike situasjoner jeg aldeles ikke skjønner hvorfor ikke kameraet har vært fremme!!!

I ♥ faces - kids-entry

Enda en foto-utfordring! Denne gangen er utfordringstemaet 'ansikt' - eller portrett... Og om jeg har portretter av ungene!?! Denne gangen skulle det være sepia-farget, en farge jeg har utrolig stor sans for! Så da setter jeg i gang - et bilde av Turi etter en 'søsterlig' slosskamp med broren. Sjekk håret hennes! Vi har glemt å ha balsam oppi det... ♥

Another photo-challenge! And this time about faces. And do I have photos of the kids?!? This time the challenge was 'sepia toned' - which I just love! So here we go - my little daughter Turi yesterday, after having a 'sisterly' fight with her brother. Look at her hair! We've forgot to use conditioner... ♥



Be sure to check out other sepia-toned faces at 'I ♥ faces'!

Monochrome - Gravemaskin

Jeg oppdaget nettopp et helt fantastisk nettsted - Monochrome Weekly Theme - med en utrolig samling med blogg-linker til personer som er hektet på monochrome fotografier. Og siden jeg allerede hadde vært igjennom den prosessen på gravemaskinbildet under, så forsøker jeg meg...

I just discovered this wonderful site - Monochrome Weekly Theme - with an amazing collection of links to people who love and take monochromatic photographs! Since I already have been through the process with my picture from the 13.th (but here I ended up with a trace of blue in it...), I dare to try with my b/w-version as well!



Se forøvrig
Link

13. juni - Uten gravemaskin

hadde vi overhode ikke klart oss! Vi har en 7,5 tonner stående i garasjen, og naboen har en 2,5 tonner. Og nei - vi bor ikke på landet. Vel, vi bor på landet, men vi har ikke gård. Eller driver med skogsdrift sånn på si. Vi bor faktisk i et byggefelt. Et nytt byggefelt. Der det tydeligvis er 'in' å gjøre ting sjæl. For eksempel å grave. Eller planere. Eller lage tørrmurer. Og da trenger man selvfølgelig egen gravemaskin.

For øyeblikket står vår nokså fredelig i garasjen. Sprokketen (?) er sprukket, og hydraulikkoljen renner lovlig fort ut. Ja, vår oransje sak er gammel, men like fullt oppegående og ivrig i tjenesten. Nå må den imidlerid en tur til overhaleren, men det er visst vanskelig å skaffe time. Så i mellomtiden går overhaleren til naboen for å låne hans maskin når vi trenger litt mer enn vanlig menneskekraft.

Så i dag ble baksiden (eller er det fremsiden?) av huset nesten ferdigstilt. Det vil si, ferdigstilt i den forstand at vi snart kan bruke innkjørselen. Men på langt nær ferdig - det er fortsatt mange år igjen til pensjonist-tilværelsen...

12. juni - Sunn kost

Sunn kost. Grønn salat. Frisk grønn salat. 'Eg lika'kje gress' - Tords svar når jeg lurer på om han vil ha salat. Og da slipper han. Det er ikke tvang å spise gress. Iallefall ikke her i huset. Jeg elsker salat. Isbergsalat. Ruccola. Hjertesalat. Bortsett fra Kina-kål. Det er jeg blitt lei. Men det er visst godt. Spesielt dersom man wok'er den. Grønn salat med masse fargesprakende ingredienser. Reddiker og granateple. Appelsin og ostebiter. Alt, bortsett fra tomat. Dét liker jeg nemlig ikke. Og jeg har forsøkt de siste 20 årene å lære meg å like tomat. Men ikke søren om det går. Det nærmeste jeg kommer aksept for denne grønnsaken er når jeg er i Hellas og får solmodne tomater i Gresk salat. Men selv da ender jeg opp med å plukke ut tomatene. Og kun spise løken. Og alt det andre.

Men stort sett alt annet med tomat liker jeg. Tomat-puré elsker jeg. Hadde det vært opp til meg hadde vi spist mat med tomat-puré til hver eneste middag. Så tomat er ikke bare tomat.

På samme måte som salat ikke bare er salat.

Min lille skjønne nabo

Jeg har vært på tur med Selma igjen. Selma er min 16 måneder gamle nabo. Og en meget skjønn sådann! I går var vi på tur igjen. Riktignok benyttet hun sjansen til å sove mesteparten av turen, men til gjengjeld var hun i strålende humør da hun våknet.

Vel, strålende og strålende. Så strålende som man kan være etter å ha vært innlagt i 2 døgn på barneklinikken på Haukeland for utredning av en bjeffende hoste og tungpustethet. Det var grusomt å høre på henne - og ikke kunne være til hjelp.

Nå er hun mye bedre. Ikke helt på topp enda, men godt på vei til å bli seg selv igjen. Og siden det har vært så som så med matlysten de siste dagene var det kjekt å se at hun iallefall fikk i seg jordbær (og prim :-)

11. juni - makrofotografering

Jeg burde holdt meg til én interesse. Scrapping for eksempel. Da hadde livet vært så mye enklere. Jeg hadde tatt de bildene jeg hadde. Om de var litt uklare, eller om det var rotete bakgrunn, eller om utsnittet ikke var helt optimalt - det gjorde egentlig ingen ting. For det som betyr noe er å få fortalt en historie - via både bilder, bakgrunn, journaling, farger og elementer.

Men så begynte jeg å interessere meg spesielt for bildene. Det å faktisk kunne klare å ta bilder som var skarpe og klare. Motivet i fokus, bakgrunnen blurret - bokeh. Og ikke minst - ta bilder under såpass dårlige lysforhold at normalt vil blitsen måtte brukes. Men plutselig så oppdager en at man slipper å bruke blits. For man har jo faktisk noen andre parametre å variere på. ISO. Blender. Lukkertid. Kanskje må man kompensere med stativ - men hva gjør man ikke for å få et godt bilde? Og ungene har blitt knipset i alle mulige situasjoner. Nå har vi kommet dit at de reagerer når jeg ikke drar med speilrefleksen. For den har vært med nesten uansett hvor og når.

Makro, derimot, har jeg ikke ofret så mange tankene. Insekter er liksom ikke min greie. Og blomster er her relativt lite av i steinhaugen min - ergo er interessen nokså laber for dette motivet også.

Men så lærte jeg om et objektiv; Canon EF 100mm f/2,8 USM Macro. Fantastisk både til portrett OG makro. Ja, men hva det heck er egentlig makro-fotografering? Nær-fotografering? Og jeg begynte å lese på nettet. Selvfølgelig. Er det noe jeg lurer det aller minste på så er det inn på nettet og søk. Så nå har jeg innsett at det finnes en annen verden i fotografering også. Dermed er Bryan Petersons bok 'Understanding Close-up Photography' bestilt. Selvfølgelig.

...skulle bare ønske at døgnet hadde flere timer...!

Men jeg fikk en stor overraskelse på foto-kurset her forleden dag. I følge vår kurs-lærer Rolf Rose Jensen så er faktisk mange kompakt-kamera helt fantastiske til å ta nærbilder med. jeg kjente at det vrengte seg i meg - her har jeg fullstendig konvertert til speilrefleks nettopp fordi kompakt-kamera er helt håpløse. Og så må jeg til å revurdere dette?!? Men Rolf viste noen eksempler på bilder han hadde tatt - med kompakt-kameraet sitt. Og ikke et så altfor avansert et heller. Og jeg ble mega-imponert. Dermed var det hjem for å finne frem mitt eget Nikon Coolpix S1. Fancy den gangen jeg fikk det julen 2006, men nå regnet jeg med at det var helt utrangert. Men jeg måtte prøve. Og ble meget positivt overrasket! Dette blir garantert ikke siste gangen jeg forsøker makrofotografering med mitt lille Nikon kompakt-kamera!



...men jeg ønsker meg makro-objektivet til speilrefleksen likevel...

10. juni - Må man så må man

Selv om man er midt i barnehagen, alle i 1. og 2. klasse spiller fotballkamp rett ved siden av. Og man bare vet, helt innerst i sjelen, at det helt garantert sikkert er noen som kommer til å komme med en kommentar. Men akkurat der og da spiller det ingen rolle, alternativet er at buksen blir våt, mamma får dette litt stramme draget rundt munnen (selv om hun for harde livet faktisk forsøker ikke å kommentere noe på 'uhell') og det blir så innmari kaldt!

Da er det faktisk sånn at må man, så bare må man.

Hva man ikke skal gjøre...

Jeg holder så vidt koken - bilder fra 2007 er ikke alltid like interessant å scrappe, men samtidig får man tatt opp igjen minnene fra lang tid tilbake. For eksempel 5-års dagen til Turi - et klassisk eksempel på hvordan man IKKE skal arrangere et selskap for småtroll! 22 stykker - fra 4 til 6 år er WAY TOO MUCH!

Men et artig minne for ettertiden! :-)

9. juni - fotokurs

Jeg har startet på nytt fotokurs. Fortsatt hos OK Foto. Denne gangen er det del 2 - kreativ fotografering. Hvordan bli mer kreativ som fotograf. Det skulle jeg gjerne funnet ut av. Derfor er jeg nå på kurs igjen. Det ble ikke så mange bildene vi tok - men Rema-butikken over oss hadde paprika både i rødt, gult og grønt. Samt at Ole Henrik hadde et lys i cyan-farge (vi lærte nemlig at cyan er en slags blå-turkis farge). Men vi fikk beskjed om å ta bilder i hjemmelekse. På kjøkkenet var temaet. Og heldigvis - jeg ble inspirert av et par av bildene. Vel, om ikke jeg gikk ut og brukte inspirasjonen så kopierte jeg iallefall motivet. Og etter litt Lightroom-behandling ble det sånn:



Rolf Rose Jensens bilde var mye, mye bedre, men det er en start! Og jeg ble inspirert til å forsøke og lete frem til nye motiver. Skuffer og skap vil i den neste uken bli flittig utnyttet. Kokebøker saumfart. Bonus? Jeg planlegger middager etter motiv! Og det bør vel tegne bra for familien?!

Løvetannens bønn

Jeg ble rent inspirert av Turis løvetannblåsing, og laget denne:

Credits: Danielle 'Worn PhotoOverlay',Catrine 'Explore Solids', Syrin 'Stitches Shapes' @ Catscrap
Vera Lim 'Borderbrush' @ Vera Lim
Anna Aspnes 'Distressed Edges' @ Designer Digitals
K-Studio 'Frosted Glass Alpha White' @ After5Design

8. juni - løvetann

Få ting er vel mer artig på denne tiden enn å blåse løvetann. Og etter at jeg informerte podene om at dette medførte at løvetannen spredte seg godt utover, har aktiviteten blitt enda mer interessant. Jeg skjønner at de ikke har vært med på å luke bort løvetann fra gulrotåkeren før.

Uansett - jeg surfet litt på nettet og fant dette flotte diktet av Harald Sverdrup:

Blås på meg barn
Fang mine stigende stjerner
Og se på min gule sol
som brenner i gressets grønne himmel

La de små barna komme til meg
For de vet ikke hva ugress er.

Helt sant!

7. juni - Du ska' itte trø i graset.

Søndag. Sol. Sommer. Blomster. Og fornøyde barn. Først på tur til Vågen. Nudelsuppe med varmt vann i termos. Bøtte og spade. Lørdagsutgaven av BT. Og selvfølgelig kameraet. Deretter via Dina på vei hjem. Og der traff vi for øyeblikket verdens vakreste blomstereng. Etter å ha tilbrakt våren i byggefeltet vårt blir jeg henrykt når jeg treffer på slike motiv. Og det får meg til å lure på hvor lag tid det tar før vi får litt blomster og hage rundt oss... Da er det godt å ty til nabolaget, der blomsterengene er allestedsnærværende, og egentlig forbudt område. Det oppdaget vi da bonden kom. Heldigvis så han ikke meg - og ungene fikk bare litt kjeft. Det hadde sannsynligvis vært verre dersom jeg hadde reist meg opp, fra midt utpå engen. Med smørblomst i håret. Men jeg passet på ikke å trø ned graset!

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og ei mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Einar Skjæraasen

I tillegg til å være dagens 365-bidrag passer bildet også til Mandagstemaet 'Sommerlig'. For andre sommerlige bidrag, klikk her.

6. juni - Ridder Sabeltann

Nå begynner vi kanskje å vokse fra Kaptein Sabeltann. Men bare kanskje. Det som er sikkert, er at sverd, sabler, fekting og lignende ridderfakter fortsatt er kuuuult. Og våpenutvalget begynner å bli rimelig stort her hjemme, spesielt etter at Tord fant ut at pappa'n faktisk duger som våpensmed også. Man tar en stykke smal list, ca. 60 cm. Smir av slik at hånden ligger godt. Deretter slår man i et stykke smal list, ca 20 cm, 90° på, ca. 15 cm inn på den andre. Voilá - så har man et ypperlig stykke sverd, som faktisk det går an å fekte riddelig med.

Og etter å ha møtt poden til fektekamp et par ganger nylig må jeg ærlig innrømme at fektingen, om ikke annet, iallefall bidrar til at reaksjonsevnen utvikler seg. Jeg slet ikke med å få inn 'slag' - det vil jeg ikke innrømme - men han var utrolig rask i forhold til hvordan reaksjonsevnene er når jeg for eksempel ber han om å rydde opp etter seg. Eller komme inn på badet for å pusse tennene.

Men det har vel kanskje noe med interesse å gjøre? Kanskje....?

5. juni - objektiv selges

Jeg fikk endelig hevet meg rundt og lagt mitt relativt nye objektiv ut til salgs på Finn.no. Etter at fotointeressen skjøt fart innså jeg det at kit-objektivet til mitt Canon EOS 400D ikke holdt mål i det hele tatt. Men fordi jeg skulle være så utrolig fornuftig på pengesiden så levde jeg i over et -1! - år med denne. Før jeg endelig innså at litt penger må man bare bruke på hobbyen sin. Så da ønsket jeg meg Caonon EF-S 17-85 mm f/4-5,6 IS USM til jul. Og den kom. Med solblender og UV-filter. Men akkurat i denne perioden begynte jeg å skjønne litt mer av blender, eksponering og lysforhold. Og siden jeg stort sett fotograferte inne innså jeg at jeg hadde fått en interesse som var langt mer enn normal for meg. Og objektivet Canon EF-S 17-55 mm f/2,8 IS USM ble bare så aldeles utrolig fantastisk 'bare-må-ha"! Så da slo jeg sammen både forsinket 40 års gave fra i fjor, bursdagsgave fra i år, samt unnskyldning for at vi fikk en relativ grei bonus fra arbeidsgiver - og kjøpte det nye objektivet. Nøyaktig 2 mnd etter at jeg fikk det forrige. Hadde jeg enda da ønsket meg en med fast brennvidde så hadde jeg hatt behov for begge to. Men nå har jeg altså lagt ut den første for salgs. Prisen er kanskje litt høy, men til gjengjeld så er den knapt brukt, samt både solblender og UV-filter følger med. Så vi får se - får jeg solgt den kjøper jeg meg en Canon EF-S 100mm f/2,8 USM Macro. Da har jeg iallefall sagt at jeg ikke vil konvertere til fullformat.

Så får jeg se hvor lenge det varer...

4. juni - Ballerina

Igjen er det hjemreise-dag. 14 dager borte fra kaptein Sabeltann og frk. Ballerina. SÅ deilig å se dem igjen! Det har vært 14 dager med mer eller mindre solskinn hele tiden - og det ser man på tærne til frk. Ballerina. Selv om det sannsynligvis ikke var det hun ønsket jeg skulle se etter. Derimot har hun trenet på å stå på tærne - og snurre rundt. Uten ballettsko. Ikke mine tær, sier jeg. Men hun synes ikke som om det gjør vondt - man har tydeligvis en høy smerteterskel når det er noe man vil - og ønsker - veldig sterkte.

Kusine Hedda går på ballett. O'Misunnelse! Hun lærer alt det som min lille Ballerina så desperat ønsker. Men det er forskjell fra å bo et par mil utenfor Oslo og i en bygd utenfor Bergen. Ballett-akademier er liksom ikke det som det finnes mest av her. Men vi har danseskole. Og det spørs om vi ikke skulle ha gjort en innsats for å få henne inn der. Dansing er bare livet! Sammen med synging. Hm, jeg tror jeg allerede nå kan vinke farvel til håpet om at min datter skal følge i mine ingeniør-fotspor....

Å være deg selv

er ditt ansvar. Et fantastisk sitat jeg fant et eller annet sted på nettet. Men det er helt rett - det er ingen som kan ta ansvar for å være deg. Det må man ta selv. Selv om man bare er 5 år...



Credits:
TaylorMade Design 'Revive' - freebie / Flourish newsletter.