25. februar – Kanskje eg hører likevel??

Da har vi blitt kvitt den dobbeltsidige ørebetennelse fra forrige uke. Med antibiotika-dråper som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på nå. Og vi har vært på Haukeland igjen i dag. Fri for ørebetennelse, og klar til hørselstest.

Kanon-bra hørsel! Hva?! Hva med alle ‘hæ’ene’ og ‘eg høre ikkje’ og dårlig språkuttalelse da? Er det innbildning fra min side? Nei, de som har Tord i barnehagen hevder også det samme. Men dersom ørebetennelsen stort sett er tilstede så kan det vel hende at det medfører en generell daglig svekking av hørselen. Jeg vet ikke. Men nå så ørene i allefall helt flott ut. Og som sagt – han hører som en hvilket som helst annen 5 åring. Eller hører ikke… :-)

Ikke så mye å gjøre med det. Men vi har iallefall fri tilgang til ØNH neste gang jeg ser antydning (eller lukter…) til ny betennelse. Så får vi se hva som skjer. Han vokser det vel av seg. Iallefall går vi mot varmere og lysere tider. Det bruker å hjelpe på alle infeksjonene. Som regel.

 

23. februar – i fjæresteinene

Inspirert av alle Annes turer til fjæra er det jammen på tide at jeg selv kommer meg avgårde til min fjære. Ikke mer enn 5 minutter å gå. Fin nedoverbakke. 40 cm nysnø og knallblå himmel. Er det noe rart jeg er lykkelig? Nystekte brød ligger på benken. Oppkjørselen er nymåkt (jepp, 65 dagers snø er nesten fjernet). Og samvittigheten er gullende ren.

Men hva i alle dager tar man bilde av i fjæresteinene når det er ikke langt fra en meter med snø som ligger helt uti vannkanten? Bryggene er utilgjengelig og farlig glatte, en ser ikke forskjell på en 52 fots Princess og 10 fots Askeladd, for ikke å snakke om snekke eller seilbåt. Alt er nedsnødd. Hvitt. Glinsende og vakkert. Men akk, så ugjenkjennelig.

Men Norodd’en er på plass! Har hørt mye rykter og snakk om hans daglige turer på sjød’n og garnutsetting – og nå får jeg se det med egne øyne. Får til og med lovnad på å bli med på neste fisketur – med kamera! Garn og meg hører ikke sammen, men en båttur på rolig sjø og knallblå himmel er … akkurat, himmelen!

Og toppen av lykke; et par timer etterpå ringer telefonen. Norodd på tråd’n; Du, eg fekk so mykje torsk – vil du ha eit par?

Middagen er hermed sikret; fersk torsk med smeltet smør… Sa jeg at livet er godt å leve?!?

     

   

22. februar – En erklæring

Faktisk en kjærlighetserklæring. Det fant jeg i går. I form av en post-it lapp. Rosa. Hjerteformet. Påklistret laptop’en min. Uten noe mere dikkedarier enn det. Jeg elsker deg. Pussig hvordan tre slike ord kan varme opp en ellers kald kveld. Jeg elsker deg! Fordi du tar så godt vare på oss alle.

Da får det ikke hjelpe at jeg står på hodet i oppkjørselen med 64 dager med snø som enda ikke er måkt (vi har nemlig 4-hjulstrekk...). At jeg lever med en arbeidsnarkoman. At det kun er jeg som lager middag her i huset. Fordi jeg fant en rosa hjerteformet lapp der det stod Jeg elsker deg!

…håper bare ikke at det også innebærer et bitte lite stikk pga tiden tilbrakt foran den samme pc’en. Opptatt med bilder og bilderedigering. Og blogging….

Vi har kanskje alle våre dårlige samvittigheter. Men det er helt klart; det hjelper med slike små lapper innimellom. Både på den ene og på den andre måten.

21. februar – Betalte arbeidere

Heldigvis er vi i form igjen idag. Både Turi og jeg. Og jeg hadde tenkt å sette planen min ut i livet – hun skulle få betalt for fotooppdrag, og vi skulle en tur ut i Lyseklosteret for å ta noen flotte bilder. Men det snør. Og det snør. Og det snør litt til. Turi skotter skeptisk ut, og jeg tenker på kameraet. Snø på linsa. Kalde fingrer – og finner ut at ‘borte bra, men hjemme best’…

Ikke vanskelig å overbevise mamma, nei! Men jeg dro bort sofaen, rigget opp med reflektoren (ja, jeg har funnet ut at den fungerer!), opp med lerretet og kommanderte modellen både hit og dit. Fikk fortalt at i tillegg til å være kokk, hushjelp og mamma, så er jeg fotograf, koreograf og stylist. STYLIST?!? sa Turi – hva er det, mamma? Dermed fikk jeg inn hvorfor hun som betalt modell må gjøre som mamma stylist og koreograf sier. Hun må ha på seg det og det, gjøre sånn og sånn, se dit og dit. Uten å argumentere og sette seg i mot. For det gjør nemlig ikke betalte arbeidere. Så det så!

Ha en flott søndagskveld!

Et dypdykk

i arkivet! I mangel av nye bilder. Hadde store planer om å ta med prinsessa til Klosteret for fotoshoot i dag, men verken hun eller jeg er i særlig slag. Det spørs om ikke Noro’en har innhentet oss! Og jeg som hadde planlagt sushi som kveldskos!!

Vel, i mangel av nye bilder har jeg tatt et dypdykk i arkivet for ‘de mange dårlige samvittigheter’. Og fant et utall av prinsessebilder! Selvfølgelig. Den rosa perioden er på vei bort nå i dag, nå er rosa erstattet med lilla. Men lilla er tydeligvis noe som har holdt seg… Har lest en gang at den rosa perioden vil komme hos barn uansett. Og da må jeg ærlig innrømme at det er bedre med rosa i 5-6 års alderen enn når hun er 17-18 år!

Nei, jeg forsøker sushi likevel, jeg. Det kan hende at jeg faktisk klarer å få ned noen. For egentlig er det jo så sabla godt!!

17. februar – makrofrustrasjon!!

Jeg elsker makro-bilder! Ikke såkalte ‘nærbilder’ – men skikkelig makrobilder! Bilder der en nesten ikke ser hva som er motivet, men får en aha-opplevelse når det endelig går opp for en. Bilder som er sylskarpe, konstrastfylte. Jeg kjenner jeg blir glad, oppspilt, henført – de gangene jeg finner noen som har klart å få frem et slikt bilde.

Og jeg har makro-objektiv – ikke det dyreste, men ok. Stativ. Godt kamera. Og støv på motivene… Jeg trodde at støvsuging holdt støvet borte, men det gjelder tydeligvis bare hybelkaninene. De fine, mørke støvkornene finner sine hjem over alt. Og de ser man ikke før man forstørrer bildet opp på en 17’’ skjerm. Og jeg skal love at det ikke er fullt så fint da! Og det medfører mye photoshopping…

I tillegg har jeg fått støv på brikken! Tror jeg går og maler gangen i stedet, jeg…

  

En fin og støvfri dag ønskes alle!!

Apropos dårlig hørsel + reflux

Da måtte jeg selvfølgelig kikke på bilder fra den første drensoperasjonen – og endte dermed opp med en ny side i albumet fra 2007. Det går fremover! Med albumet, mener jeg…

Etter flere ørebetennelser og ‘hæ’er fikk vi time for drensinnlegging.
Mamma hadde forberedt seg godt, trodde hun. Men da du sovnet i armene hennes,
hele kroppen ble slapp, og plutselig en eksplosjon av
aktivitet i opersjonssalen - da var ikke mamma høy i hatten lenger!

Men alt gikk bra - du våknet etter kort tid, litt fortumlet.
Men diplom var et stort plaster på såret.
Pluss bedre hørsel, selvfølgelig.

ps – den forbedrede hørselen varte akkurat så lenge som drenene var på plass… :-)

 

Og når vi nå først er i gang med sykehistorien til Tord tar jeg like godt med denne siden som er fra måneden etter i 2007.

Er du plaget med refluks?
Eller er det bare at du hoster med hele magen?
Som et resultat av kikhosten?
Og hvorfor er du så slimete hele tiden?
Henger dette sammen, eller er det enkeltstående problemer?

Uansett, vi fikk ikke noe svar - du endte opp med å rive ut slangen i løpet av natten...

15. februar – Eg høre ikkje!

Hva gjør man når den ene ørebetennelsen avløser den andre? Først på det høyre øre, så på det venstre. Deretter på det høyre igjen. Trommehinnene sprekker – og ingen merker noe før vi ser betennelsen som renner ut. At Tord har minst 8 arr på hver trommehinne er helt sikkert! Og han har til dags dato ikke klaget én gang over at ørene gjør vondt! Ei heller har han hatt feber. Vel og bra det, MEN; da mister liksom noe av trøkket som mamma’n har til skyts. Hvordan er allmentilstanden? Jo, takk, egentlig ser han bra ut. Jeg  har ikke merket noe. Men den stakkars guttungen hører jo nesten ikke. Og språket ligger langt etter jevnaldrende. Det vil si – når en har lært seg å tyde måten hans å snakke på så skjønner vi alt. Men ikke fremmende. Jeg ser de kikker forsiktig opp til meg når Tord sier noe. Og ber blygt om litt oversettelseshjelp. Og et stakkars mamma-hjerte krøker seg sammen og jeg tenker at ‘Nå, nå MÅ vi få orden på dette!’.

Det mangler ikke på hjelp fra Haukeland. Men køene er lange, og det tar tid mellom hver kontroll. 2 dreninnleggelser, polypper som er fjernet, x-antall kontroller, y-antall antibiotika-kurer – som jeg bare HATER! I

I dag skulle vi ha hørselstest. Egentlig trodde jeg timen var for 3 uker siden, og hadde fått en ny antibiotika-kur fordi han igjen hadde betennelse i det venstre øret. Og han SKULLE være frisk til hørselstesten! Men så ble timen kansellert – og betennelsen kom tilbake. Denne gangen på begge ørene.  Så testen i dag ble utsatt og gutten satt på nye dråper. Men med lovnad om at han skulle få komme til neste uke. Legen skulle se til å ta han innimellom. Og da sitter jeg der til de kommer opp med et eller annet vi kan gjøre. For nå skal dette problemet løses en gang for alle!

…iallefall inntil neste ørebetennelse er på gang…

Poliklinikken til ØNH har ikke føtter som barneklinikken, men en blå stripe viser vei.

  Dagens belønning – og han ba selv om å posere foran dette kunstverket på sykehuset!

12-14 februar – Hyttetur med Noro

4 voksne jenter, 9 barn, 2 hytter og noen flasker vin. Alt tegnet til å bli en flott helgetur på oss mødrene da fedrene stakk av på guttertur med stor G! To timer i bil er akkurat passe avstand, ikke rekker vi å bli stresset og ikke rekker ungene å bli lei. Perfekt med andre ord.

Fredagskvelden startet ut som et eventyr for Turi – Marita spilte både UNO og leste for henne! Og hun fikk være oppe til nesten midtnatt sammen med de voksne. Snakk om drømmehelg!

Og lørdagen opprant med fantastisk vær! Jeg hadde planer om bilder i blåtimen, men selv om vi var oppe så rakk vi aldri akkurat den. Men Marita stilte opp på en aldri så liten fotoshoot litt utpå formiddagen. Mens alt fortsatt så lyst ut.

Men så! Selma stakkars, hadde startet helgen med øyekatarr. Og da feberen og kvalmen kom utpå natten antok vi dette hadde en naturlig forklaring. Selma selv sprang rundt utpå morgenkvisten med varmedresser og kjeledresser. Hun skulle nemlig ut på tur!

Ikke alltid like enkelt å kle på seg selv når en ikke er fylt 2 år engang!!

 

Men der stoppet moroa for Marita, Selma og Birk. Noro-viruset kom på besøk, og det som skulle blitt en flott utedag med grilling av både pølser og mashmellows, endte opp i hytten i umiddelbar nærhet til toalettet.

Helt upåvirket fortsatte vi andre hytteturen med fjæreutforskning, fisking av havbunn, grilling av våte sko og hva man nå ellers gjør i fjæresteinene mens snøen ligger opptil en halv meter.

Turi benytter sjansen til å spikke pølsepinne

Mens Tord og Bernhard sjekker hvor vanntette skoene er

Noe de ikke var. Skoene altså…

Med andre ord – vi som holdt oss unna Noro-viruset denne helgen hadde en flott dag. Men tankene våre gikk til hytta og de som var der. Det eneste positive som skal sies i den sammenhengen er at de tre iallefall vil starte uken på en god måte. Hvordan vi andre vil få det gjenstår å se…  

Dunk, dunk. Dunk, dunk.

Hjerterytmen på Tord’s hjerte. Et hjerte vi under svangerskapet hadde fått indikasjoner på  ikke var helt sånn som det skulle. Skulle jeg føde på Riksen? Eller var det trygt nok å føde på Haukeland? 3-D ultralyd – blant de første i Norge som fikk se et bilde av fosteret i 3-D. Fordi legene hadde indikasjoner på at noe var galt. Alvorlig galt. Men så neste gang vi var til UL var alt bra. Det er vanskelig å tolke ultralyd av et fosterhjerte. Spesielt når gutten ikke var samarbeidsvillig.

Etter fødselen ble det konstantert at han hadde en liten hjertefeil – men hvordan dette ville utvikle seg visste ingen. Vi tok en dag om gangen. Hjertet var det vi fokuserte minst på. Den gangen. Men nå når han har vokst må jeg innrømme at jeg har tenkt på det. Er han mer sliten enn normalt? Er han slapp og bleik? Kaldsvetter han mye?

Fredag var vi avgårde for kontroll igjen. En og en av utfordringene er plassert. Enten for alltid, eller under kontroll. Hva som venter oss, vet vi selvfølgelig ikke. Men det meste er under kontroll for nå. Bortsett fra hjertet. Det var en god stund siden sist kontroll, og selv om sjansene var størst for at alt var bra så visste jeg ikke helt sikkert.

Fotsporene som fører til og fra barneklinikken vitner både om glede og sorg

Og Ormen den Lange som henger i tunnellen mellom hovedbygningen og Barneklinikken er ikke alltid like beroligende

Men vel inne hos sykepleieren skjedde ting raskt; først var det EKG – 10 klistremerker på brøstet var store saker!

Deretter var det ultralyd. En utfordring å få en urolig 5-åring til å ligge helt høddande rolig, men med kaptein Sabeltann som film på veggen gikk det over all forventning

Og kort tid etter fikk mamma den gledelige meldingen om at hjertet så helt, helt friskt ut! 5 år til neste kontroll!!! Da tok vi oss tid til å hilse på alt som var i tunnellen!

Homemade Sunshine

Fra en liten fotosession i 2007. Min egen solstråle. Hjemmelaget sådann. Verken mer eller mindre!

 

Og jeg er sikkert utrolig treg, men nå har jeg funnet ut en mye, mye bedre måte å lage bloggeinnlegg på; Windows Live Writer!!! Og siden jeg har flere hundre forskjellige skrifttyper….. jeg sier ikke mer :-)

11. februar - den som venter på noe godt

Jeg legger hodet mot seteryggen, hetten på overlevningsdrakten er trukket godt opp. Rekker akkurat å kjenne helikopteret løfte seg før jeg er borte. Ingen steder er det så godt å ta en ørliten middagslur som i helikopteret. På vei hjem, vel og merke.

På heliporten står mannen min og venter. Jeg kjenner hjertet hoppe i brystet - endelig hjemme! Og jeg kjenner takknemligheten for at han kommer og henter meg. Det er alltid litt ekstra stas når en blir hentet.Og godt å ha en halvtime alene sammen.

Først inn på SFO. Jeg hører et hyl og plutselig har jeg armer og bein og hår rundt meg over alt. Et giganthopp og hun henger i armene mine. MAMMA!!! Ned igjen, og inn for å hente gaven til meg. Ut igjen. Ny klem. Og ny forsikring om at jeg er der.

Så plutselig hører jeg et nytt hyl i det fjerne. Ryktene har allerede gått, og Tord er blitt gjort oppmerksom på at jeg har kommet. MAMMAAAAAA! En rakett kledd i Janus ull kommer med armer og ben i hvirvelfart. Og med ett sitter han nesten på skuldrene mine. Litt lettere enn søsteren - og jeg feilberegner. Men jeg får like fullt en knusende bjørneungeklem fra skuldrene også. Og nuss på øynene, på nesen, på munnen. Eg elska deg, mamma!!!

Da er det godt å komme hjem! Da er det faktisk verd å være borte i 14 dager. For den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!

10. februar - Kommer du snart, mamma!

Komme du snart, mamma?!

Eg lengte etter deg.

No e de berre eeeeeen dag igjen, mamma.

Og i morgen e de nullllllllll!

Da komme du, mamma.

Hjem med taxi-bilen.

Komme du å hente meg med en gang, mamma?

Med en gang ette frukten?

De MÅ du, mamma!!!

Eg elske deg, mamma...

Eg elske deg og, gutten min.

Og i morgen kommer jeg hjem!

7. februar - Lille frøken Skoleflink

Jeg kan ikke bli annet enn imponert når jenta går avgårde og kjøper seg matematikk-bok da hun fikk penger til å kjøpe seg noe! Måtte jeg bare klare å følge det opp fremover - og gi utfordringer nok til at matematikken fortsatt er spennende og lesing gir rom for fantasi!

For første gang

alene i bursdag. 

Forsinket selskap hos Birk’en. 

Stor pakke. 

Kort med Tussi-motiv. 

Og rød veske lånt av Turi. 

Vesle-gutten begynner å bli stor!

Og da var jeg ferdig

Iallefall med fotoshooten fra barnehagen i august 2007. Skal jeg lage så mange sider til albumet mitt fra hver fotoshoot kommer jeg til å fylle hele bokhyllen med album etter hvert...

Her er det bestevenninnen til Turi, Monica, som forsøker å lysne opp en dag som for Turi hadde blitt rimelig grå. Jeg tror iallefall at det var meningen - selv om Monica har gjemt seg bak ryggen hennes...

En dag i barnehagen

En dag i barnehagen i 2007. En helt normal dag. Men så kommer mamma på besøk. Med kamera og linse. Og masse idéer om motiver. Barn i favoritt-slengdissen. På sklien. I sandkassen. Små barn og store barn. Egne barn og andres barn. Turi er kjempeglad som får påskudd om å vise mamma hvor tøff hun er i slengdissen. Rundt og rundt til mamma ikke klarer å kikke gjennom søkeren lenger. Rart at ikke fallene er flere og skrubbsårene større. For dette gikk fort!

Sklien er også en favoritt, men da av Tord. Han synes nemlig det er vel så artig å skli i ryggen på den som er foran, og gjerne sende ned en neve sand. Spesielt dersom det ikke går fort nok!

Gamle bilder, men fortsatt forelsket

Det må jeg ærlig innrømme - jeg er fortsatt forelsket. Forelsket i barna mine slik de var i 2007. På samme måte som jeg er det i dag. Det gir meg så mye å se på bilder fra årene som har gått, og det gir meg enda mer inspirasjon til å lage album. Album kan tas frem. Blas i. Minnes over. Jeg tar ofte frem album når jeg har besøk. Ikke for å tvinge besøkende til å gå igjennom familiens aktiviteter fra A til Å - men for å vise en spesiell hendelse. En spesiell dag. Hva ungene sa den dagen. Hvem som var med på den turen. Teksten er derfor også viktig for meg - jeg forsøker alltid å ha noe tekst med. Noe som forteller hva jeg tenker, føler. Hva var spesielt med akkurat dette - hvorfor jeg vil ha disse bildene med i album.

Her er fra en liten fotoshoot i barnehagen i 2007. En av flere sider - derfor er teksten fraværende. Den er på en annen side. Jeg tok nemlig mange bilder. Alt for mange. Og stort sett betyr hvert bilde noe for meg. Så utvelgelsesprosessen er vanskelig. Men det er bedre faktisk å få 10 av 100 bilder inn i albumet fremfor 0 av 100 bilder... Ikke sant?

1. februar - Snøkrystaller

For å sette pris på skjønnheten i en snøkrystall, må en stå ute i kulden!