Vi har julenisse. Tannfe. Og påskehare. Jeg påtar meg skylden for julenissen. Men tannfe og påskehare har jeg ingen ting med. Det må være et fenomen fra Bergen. Eller Os. Mine foreldre puttet penger på vannglasset med en nyfelt tann, det var jeg helt innforstått med. Og påskeegget har jeg alltid fylt med snop selv. Men det er koselig med tradisjoner. Om det er tradisjonene som er koselig for ungene, eller om det er hva tradisjonene gir av fysiske goder og snop er jeg ikke helt sikker på. Kanskje en blanding. Men at det er spennende med påskeharen er i alle fall sikkert. Og det er alltid jeg som ser den. Og jeg er blitt en mester i å finne unnskyldninger til at påskeharen ikke viser seg for ungene. De er forresten likeglad – skeptiske på hvordan denne haren som legger egg ser ut. Og eggene er nemlig ikke små. Ikke i det hele tatt. De rommer snop nok for flere lørdager. Tante Vibeke er flink til å fylle eggene med annet enn bare snop. Puslespill. Aktivitetsbøker. Såpebobler. Mens jeg fyller eggene altså med sukker.
Men jeg er flink til å pusse tenner…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar