Men altså. Jeg er hjemme. Og det er rart med det - jeg vet sånn ca hvordan dagen med ungene vil ende opp. En eller begge vil flippe helt ut. Turi var ok denne gangen. Kan ha noe med at hun brast i gråt da hun så meg. Nei, jeg har det ikke godt inni meg alltid. Og aldeles ikke når jeg ser hvordan de reagerer. Tord var bare smil og lutter glede. Inntil vi kom hjem. Da flippet han ut. Var to milimeter fra å si i fra at skulle han være sånn så reiste jeg ut på plattformen igjen. Skam deg, mamma! Han endte opp på rommet - jeg la han i sengen, men han skulle demonstrere. Så han la seg på gulvet. Med golvteppet oppå seg. Og sovnet...
Jo da, det var godt å komme hjem :-)
2 kommentarer:
Uffameg... det høres ut som det gjør skikkelig vondt i mammahjertet av og til. Håper hverdagen kommer raskt til dere, og at du får en god periode hjemme:)
Herlig bilde du fikk tatt da :) Det kan ikke være så enkelt å reise sånn fram og tilbake hele tiden med to små. *klem* Men du er vel mer hjemme enn borte, er det ikke så?
Legg inn en kommentar