En ting er like sikkert som at jeg pusser tennene og sminker meg hver morgen; et krus hjemmelaget kaffe latte! Jeg har alltid vært en stor elsker av espresso, lenge før det kom til Norge. Og jeg er ikke sikker på når jeg første gang smakte kaffe latte; men jeg vet iallefall at det ikke var mange stedene du kunne få dette i Bergen. Dersom det var noen.
Så giftet Lars-Erik og jeg oss. Og da fikk vi espresso-maskin! Historien bak den med min svoger, som har siving-grad i elektronikk, samt en doktorgrad - riktignok ikke i elektronikk..., og som fikk tak i en lekker sak i fra Starbucks. I Amerika. Og var kjempehappy for å gi oss en slik flott gave. Helt til jeg forsiktig nevnte om ikke det var slik at Amerika gikk på 110 V... Jeg vet at hele denne historien ikke vekker særlig lystige minner om min perfekte svoger (*LOL*) men jeg synes den er så god! Selvfølgelig klarte han å komme i mål ved hjelp av en kollega som tilfeldigvis var i Amerika og som kjøpte med seg en konverter. Fra 110 V til 220 V. Og omvendt, dersom vi trenger det en dag. Det kan jo hende at vi får bruk for det også? At kaffe-maskinen tilslutt ble like dyr som om de hadde kjøpt den i Norge er vel antageligvis resultatet. MEN; jeg har hver eneste dag siden våren 2000 nydt en fantastisk god kopp latte. Eller cappucino. Eller Americano. Eller espresso.
Det har faktisk gått så langt at jeg heller vil ha min egen latte fremfor en kaffe-shop sin. De bruker nemlig helmelk. Jeg vil ha lettmelk. Og en halv teskje brunt sukker. Leo er blitt spesialist i å helle espressoen oppi den ferdigsteamede melken slik at de ikke blandes. Men kommer i to separate deler. Jeg må huske å ta bilde av kaffeen neste gang han lager den til meg.
Men nå holder maskinen min på å svikte. Etter snart 9 års bruk, og i gjennomsnitt 2 kaffe latter daglig. Det blir over 6500 latter, det! Kanskje det ikke er så rart at delene holder på å bli utslitt?
Men hva gjør jeg da?!?!?!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar