01. januar 2009 - Vent på meg!

På tur på Fanafjell. Jeg har kjempedårlig samvittighet over at vi ikke gjør noe mer med ungene. Tar de med ut på tur, for eksempel. Neeeeei - ikke nå! fikk jeg til svar i dag. Kanskje jeg ikke burde få så dårlig samvittighet likevel? Kanskje de også synes det er ok å bare sitte inne, leke med de nye lekene, se på film, hjelpe pappa i snekkerverkstedet... Men så var det jeg, da. Jeg hadde kanskje behov for en tur ut? Solen skinte. Rikignok ikke på oss. Vi ligger jo i skyggesiden. Solen kommer ikke før uti februar en gang. Men rett borti det andre feltet. Opp på fjellet. På fjorden. På Lysøen. Alle steder skinte solen. Bare ikke her. Og da måtte jeg bare ut. Kunne jo gått en tur alene? Det tenkte jeg ikke på. Hadde jeg bestemt meg for at ungene skulle ut på tur, så skal de jammen dét! Hvem har sagt at de har en bestemt mamma?

Så vi endte opp på Fanafjell. Akkurat passe tur for små ben og daff mamma. Men det var kaldt! Og som sagt klart. Alt for lite klær på. Selvfølgelig. Og uten votter. Jeg skulle jo ta bilder. Så da kunne jeg jo ikke ha votter? Endte opp med å ta Tord i den ene hånden, og votten hans fra den hånden på min egen. Skjønner? Så ego mamma har han :-)

Turen gikk bra, den. Riktignok var det glatt. Og sverdet fikk ikke være med. Kaptein Sabeltann-sverdet. Det hadde vi en litt hard diskusjon på oppi lia. Vi møtte nemlig en liten sjørøver. Med sverd. Ikke mindre enn to sverd! Og da slapp jeg opp for argumenter. Og fikk en sur gutt et par minutters tid... Har måttet love i kveld at neste gang vi skal oppå Fanafjell så skal han få ha med sverdet sitt. Æresord!

Og dagens bilde forteller litt om yngstemannens følelser sånn på veien ned. Glatt. Sliten. Sur fordi sverdet lå igjen hjemme. Og for at storesøster med de lange beina bare stakk avgårde. At mamma gikk bak betydde ikke noe...