20. juli - språk er nøkkelen til makt

men også til forståelse og vennskap. Jeg har nemlig en halvsøster. Lea heter hun. Og bor i Sveits. Følgelig snakker hun fransk. Selv om hun har norsk far. Og selv om hun har vært i Norge et par-tre ganger pr år siden hun lærte å snakke. Språkmessig er det langt mellom fransk og norsk. Eller engelsk, for den del. Så det har gått i fingerspråk og frorsk når hun har vært på besøk, kun reddet av fars 'barne-fransk', som han selv sier.

Men så skjedde det noe i fjor. Lea startet med engelsk på skolen. Selv om det kun er en time i uken, og et fag som normalt sett blir nedprioritert i fransktalende land, så skjønte Lea at dette var verd å bruke litt tid på. For plutselig kunne hun kommunisere med flere når hun var i Norge. Og ha en dialog. Vi kunne spørre hvordan hun hadde det. Og hva hun tenkte på. Interesserte seg for. Gutter. Musikk. Moter. Og da gikk det plutselig fort i svingene. Med språk-fremgangen. Hun formelig fløy avsted. Ordforådet eksploderte. Og hadde hun ikke det eksakte ordet så hadde hun selvtillit nok til å forsøke og beskrive det med de ordene hun hadde.

Så i år har vi fått et helt annet forhold. Jeg har plutselig fått en lillesøster til. Riktignok ei som er en generasjon yngre enn meg, men som helt klart og tydelig er meget glad for at hun har to storesøstre. Som hun kan dele livet sammen med. Nå har vi snakket om alt mulig rart - som søstre snakker om. Pubertetsproblemer. Identitetskrise. Vanskeligheter med å leve opp til morens forventninger. Og alt dette på engelsk. Og vi skjønner hverandre utmerket. Språk er nøkkelen til makt. Men enda mer til forståelse. Og vennskap.