22. juli - sukker-erter

I vår trodde jeg at jeg hadde vært skikkelig lur. Så lur at grønnsaks-aversjon ble fullstendig glemt - og alle de vitaminer og mineraler som er livsnødvendig for en liten 7-åring faktisk kunne inntas i naturlig form. Dette skulle oppnås via selvdyrking av grønnsaker. For hvor moro er det vel ikke når man selv har sådd, luket, vannet og sett grønnsakene gro. For deretter å spise dem. Jo da, jeg var innom tanken på dette med å spise noe en har alet opp (her: dyrket). Men fant ut at grønnsaker var noe helt annet enn en gris. Eller kanin.

Så Turi dyrket i år sukker-erter. Ikke fordi jeg er så spesielt glad i dem, men hun kom hjem storfornøyd med en melkekartong under armen; mammaen til Dina hadde hjulpet dem. Så da forsøkte vi sukker-erter. Turi snakket masse om plantene sine. Iallefall den første tiden. Deretter glemte hun det helt. Og sommeren kom. Og med den solen. Og i år har det vært varmt! Og tøft for plantene. Men jeg har vannet. Og passet på. Støttet opp. Og gledet meg til hva dette skulle bli.

Og jammen ble det sukker-erter! Turi har vært kjempe-kry for at hun har fått disse frem - og gledet seg voldsomt til å prøvesmake egen produksjon. Og i dag skulle vi ta den første prøven. Selv synes jeg de var både smakfulle og søte, men min lille anti-grønnsakspisende datter spyttet det grønne ut raskere enn det kom inn i munnen! Med andre ord - det hjelper ingen ting å dyrke grønnsaker selv - de smaker like pyton!

En positiv ting opp i det hele; nå har jeg gått løs på sukker-ertene og spiser mer enn min andel!