Uansett, jeg fikk plutselig vite at Marianne, fetter Rune sin samboer, har både hester og sæter innpå fjellet. Og da måtte vi selvfølgelig hilse på. Og siden min respekt for hester har medført at jeg i minst mulig grad har stiftet bekjentskap med disse dyrene er heller ikke ungene mine særlig vant til hester. Men nå var det selvfølgelig ikke noen annen utvei enn å sette seg på hesteryggen. For ungene. Jeg klarte å snakke meg unna… Jeg var villig til å vedde at Turi ikke hadde mot nok til å komme oppå hesteryggen, Tord var jeg derimot litt mer usikker på. Han kan overraske. Men den som overrasket mest var nok frøkna. Hun måtte svelge et par-tre ganger, være helt sikker på at vi var i nærheten, men bortsett fra det ga hun Marianne 100 % tillit. Og ble helfrelst. Så nå fikk vi beskjed både fra henne og Tord om at dette måtte vi også ha! Så nå blir vel gård det neste. Med både hest, geit, gris og hund. Måtte bare døgnet få 10 timer mer!
1 kommentar:
Ååå det den var nå flott da, men kjenner så godt igjen det lille snevet av fortvilelse du her beskriver :-)
Kjærrig vettu, og mor, elskerinne huskjelp, støttekntakt, gartner og nå pinadø fotograf også .-))
God fredag til deg.
Legg inn en kommentar