søndag 5. juli 2009

30. juni - hva øyet vil se

En ting har jeg lært etter jeg startet å fotografere; verden er ikke nødvendigvis slik øynene ser. Kikk gjennom en søker og du ser plutselig verden helt, helt anderledes. Alt er plutselig stengt inne i en firkantet boks. Rette linjer. Ingen kunnskap eller viten om hva som er utenfor. Men alt kan forståes likevel. Ting er ikke så forandret. Alt er gjenkjennelig. Trygt. Inntil plutselig. Da en skjønner at man kan eksperimentere. Forsøke noe annet. En liten flik av virkeligheten. En del av det kjente. Som plutselig blir ugjenkjennelig. Men å, så vakkert. Og utfordrende. For plutselig aner man et hav av muligheter. Av varianter. Den ene mer vakker enn den andre. Utfordringer blir å få det på bildebrikken. Klart. Skarpt. Fargerikt. Fortellende. Levende. Og jo mer man forsøker, jo mer skjønner man at dette er vanskelig. Nesten umulig. Men higen etter å skape noe anderledes drar en.

Etter en ettermiddag på meget hjemlige trakter kom Heidi og jeg hjem med masse bilder. Noen ok, mange direkte dårlige. Men vi forsøker oss. Eksperimenterer. Lærer. Og feiler. Vi diskuterer og ler. Blir litt oppgitte. Men stortrives. Neste gang har jeg lyst på en tur til en bil-kirkegård. Jeg innbilder meg at det der er lett å finne motiver. Som ingen skjønner. Bortsett fra oss to, kanskje.

1 kommentar:

Turid sa...

Det var flott beskrivelse av hvordan det kan føles å fotografere. Kjenner meg så igjen idet. Ønsker deg noen gode fotodager framover. :-))