Så vi bestemte oss for å forsøke og flytte noen trær. Gran og bjørk. Bjørken tok kvelden raskt – den liker dårlig å bytte bosted. Granen går, derimot. Men altså med nitidig stell. Ikke så rart, det er høyt til fjells, røttene ble kuttet og høydeforskjellen var kanskje noen meter. 2 av 3 graner overlevde. Og de har vokst. Ikke så mye i høyden, men godt i bredden. Blitt riktig så fyldige og dypgrønne. Vi har hver vinter passet på at de får beskyttelse i form av hvor vi tråkker over dem, og hvor vi måker snøen. Men altså, de har overlevd. De siste 12 årene. Og gitt oss noe beskyttelse mot innsyn. Men ikke nok. Det var bakgrunnen for at vi nå fant ut at vi skulle forsøke oss igjen. Vi ser fortsatt alle bilene som kjører over fjellet på vei til ’who-knows-where’. Så da var det på’an igjen.
To hull ble møysommelig gravd opp. Ikke helt enkelt når det er høyst sparsommelig med jordsmonn på toppen over fjell og leire. Og masse stein. Store stein. Spisse stein. Gamle stein.
Og trærne var ikke lett å finne på høyfjellet. Så vi måtte litt nedover dalen. Der var det flere granfelt, og mange selvsådde trær. For vi stjeler ikke trær som er plantet – selvfølgelig! Jeg anser derimot trær som har sådd seg selv som en noe mindre kriminell handling. Og spesielt når det er flere titalls av dem rundt et lite område.
Men jeg må innrømme at jeg ikke var helt komfortable likevel. Selv om vi passet på at vi kun tynnet ut, dekket fint til igjen hullet og ikke etterlot noe stygge merker i naturen. For vi har jo ikke lyst til å komme i konflikt med noen lokale grunneiere bare på grunn av noen skarve grantrær, ikke sant? Selv om det er med på å skjule oss fra turisttrafikken…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar